Atle Ottesen Søvik

23

Hva er meningen med livet?

8. mai minner oss om mennesker som ga sitt liv for en høyere mening. Noen ga sitt liv for å beskytte svake, mens andre brukte sitt liv til å utrydde svake.

Publisert: 13. mai 2015

Er «meningen med livet» bare noe subjektiv føleri, eller går det an å si noe rasjonelt om hva som er meningen med livet? En analyse av selve spørsmålet om meningen med livet gir oss langt på vei gode svar.

Hva betyr ordet «mening»? Det har tre forskjellige betydninger: hensikt; noe positivt/meningsfylt; eller noe forståelig. Spørsmålet om meningen med livet er egentlig to forskjellige spørsmål: 1) hva er hensikten med at livet finnes og 2) hva gjør livet meningsfylt. Noen kaller dette skillet mellom meningen med livet og meningen i livet. De som ikke tror at det står en skaper med intensjon bak vårt univers vil heller ikke tenke at det finnes noen hensikt med at livet finnes, og derfor avvise spørsmål nr 1. Men både gudstroende og ateister kan stille spørsmål nr 2 om hva som gjør livet meningsfylt.

Hva betyr så ordet «meningsfylt»? Noe som oppleves som meningsfylt er noe som verdsettes. Det som verdsettes er noe som har verdi, for noe har verdi bare i kraft av å verdsettes. Gull ville ikke hatt verdi dersom ikke noen verdsatte det. Med andre ord: en verdi er noe noen synes er godt. Så jo større verdier som finnes, jo mer godt som finnes, jo mer mening finnes det, og jo mer meningsfylt/fylt av mening er verden og livet.

Skape verdier. Å skape verdier gjør altså at livet blir mer verdi-fullt og dermed fylt av mening. Vi skaper verdier når vi gjør ting som vi eller andre synes er godt. Å gjøre godt for andre er det samme som nestekjærlighet, mens å gjøre godt for seg selv er selvkjærlighet. Å skape verdier som blir verdsatt som meningsfulle er altså det samme som det å elske sin neste som seg selv. Det er dette som gjør livet fylt av verdi eller meningsfylt. Kjærlighet er meningen med livet.

Men betyr dette at noen kan leve et meningsfylt liv hvis de bare gjør godt for seg selv og ikke andre? For så vidt, slik for eksempel en som lever på en øde øy også kan ha et meningsfylt liv. Men den som gjør godt for andre, gjør ting som blir verdsatt av flere enn seg selv, og dermed blir det mer verdi-fullt og mer meningsfylt liv når man gjør godt for flere enn seg selv. Livsmening kommer i grader, og det blir mest meningsfullt når man gjør mye godt for mange.

Elske. Meningen med livet er altså å elske sin neste som seg selv. Og om Gud finnes, må Gud inkluderes i nestekjærligheten slik at meningen med livet er å elske Gud og sin neste som seg selv. Måten man elsker Gud på er ved å gjøre godt mot de Gud elsker, altså å elske sin neste. Og nestekjærlighet forutsetter selvkjærlighet, for vi kan ikke gjøre godt mot folk om ikke de ønsker godt for seg selv. Slik henger kjærlighet til Gud, nestekjærlighet og selvkjærlighet uløselig sammen.

Filosofisk refleksjon over spørsmålet om meningen med livet kan dermed gi oss det samme resultat som det som er blitt åpenbart gjennom Jesus, da han ble spurt om hva som er det største av alle bud, og svarte at det er å elske Gud og sin neste som seg selv (Mark 12,29-31). Hvis nå det å elske sin neste som seg selv er meningen med livet generelt, så gjelder det også for Gud. Og for Gud er selvkjærlighet og gudskjærlighet det samme. Nestekjærlighet for Gud er å skape verdier og noen som kan verdsette dem, så meningen med livet for Gud er å skape verden og bevisste vesener som kan verdsette de verdier Gud skaper. En Gud som er kjærlighet vil dele sine goder med andre siden det er kjærlighetens vesen å dele.

Unike verdier. Virkeligheten blir mer verdifull jo flere verdier Gud skaper. Så Guds kjærlighet driver Gud til ikke bare å skape en himmelverden for engler, men også en verden som vår der unike verdier kan bli til, selv om også lidelse kan skje i en verden som vår. Bare i denne verden kunne akkurat vi bli til, i en selvstendig verden der vi i stor grad former oss selv og Gud kan elske oss for dem vi er, og vi kan verdsette livet på jorden i dette livet, og livet med Gud i det neste.

Dette er hensikten med at Gud skapte verden, og den følger fra det som er meningen i livet, nemlig å gjøre godt som andre kan verdsette. Så svaret på meningen med livet i betydningen hensikten med livet, følger fra svaret på meningen i livet, i betydningen hva som gjør livet meningsfylt. Meningen med livet og meningen i livet er det samme.

Finne ut. Når vi forstår hva mening er forstår vi også hva meningen med livet er generelt sett. Når det gjelder hvordan dette skal komme til uttrykk i hver enkelt persons liv, er det noe hver enkelt må finne ut av. Spørsmålet om meningen med livet er to forskjellige spørsmål, men fornuftig refleksjon omkring spørsmålene tilsier at det allmenne svaret på begge spørsmål er at vi skal elske Gud og vår neste som oss selv.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #251

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Feil igjen!

Publisert over 4 år siden
Rolf Larsen. Gå til den siterte teksten.
Den siste biten du skriver, er en typisk menneskelig konsept, om hva Gud er og hvordan Gud fungerer, og viser ofte hvor misforstått Gud er.

Jeg forholder meg til ditt gudekonsept, ikke til mitt.

Det er du som hevder at du på forhånd må være utvalgt av Gud for å kunne finne ham, jf. #108:

"Å finne Gud innebærer to ting, først må man være utvalgt av Gud og for det andre må man være villig til å åpne seg for Gud."

Kommentar #252

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Noe du tror du gjør

Publisert over 4 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Jeg forholder meg til ditt gudekonsept, ikke til mitt.

Det er du som hevder at du på forhånd må være utvalgt av Gud for å kunne finne ham, jf. #108:

"Å finne Gud innebærer to ting, først må man være utvalgt av Gud og for det andre må man være villig til å åpne seg for Gud."

Hver gang du tror du forholder deg til det jeg tror på, min Gud, min Kristus, min måte å tro på, blir det likevel forvrengt, du forholder deg ikke til at Gud må ha et villig hjerte for å først kunne velge dem, derav Guds utvelgelse. Guds utvalgte og menneskets frie vilje går hånd i handske. Dette er noe som du overser gang på gang, hvorfor det?

Mulig svaret er å finne i Markusevangeliet 7:15, 20-23

...det som går ut av ham, er det som gjør mennesket urent.

... For innenfra, ut fra menneskenes hjerte, kommer onde tanker, ...bespottelse, stolthet... All denne ondskapen kommer innenfra og gjør mennesket urent.»

Jeg har ingen formening om hvilke av disse det er som forvrenger de ord jeg har skrevet i 108, for jeg har sagt: "Det innebærer to ting...." Med det menes, uten et villig hjerte, kan Han ikke ha en utvelgelse.

Dette er syndens natur, uansett hvor god man måtte føle seg, så står menneske imot Kristus, og klarer ikke å se sannheten i Guds ord. Igjen biter du deg bare fast i bare den ene delen av de to delene av paradokset, som om den ene delen er hele sannheten.

En annen ting er jo at du snuser på Ham i dette øyeblikk, fordi Hans ord står her fremfor deg. OG Hans ord kan når som helst bli levende for deg. Det er derfor jeg forsøker å aldri å dømme et annet menneske, fordi det kan være en fremtidig broder.

MVH

Rolf Larsen

Kommentar #253

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Der er vi nok uenige

Publisert over 4 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Det er et rent intellektuelt spørsmål.

Det er en typisk religiøs tankefeil å mene at subjektets posisjon i seg selv har noen betydning for de ytre, objektive saksforhold.

For hadde det vært et intellektuelt spørsmål som du sier, tror jeg du ikke hadde gjort det så personlig.

Til punkt 2, det blir for høyt for meg.

MVH

Rolf Larsen

Kommentar #254

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Fortsatt ikke besvart spørsmålet

Publisert over 4 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Jeg unnviker ikke spørsmålet. Jeg blir bare lamslått av at noen kan få seg til å bruke metaforen "ormeyngel" på mennesker. Jeg blir også lamslått av bildet på en Gud som distanserer seg fra noe som "er ubehagelig".

Nå kommer svaret (hvis det er slik at det er Guds barn som er ormeyngel):

For det første, alle mine barn har samme verdi for meg.

For det andre, jeg vil ikke kalle noen av mine barn "ormeyngel".

Hvis Guds barn er ormeyngel, hvorfor vil Gud distansere seg fra dem? For det var jo ormeyngelen som var noe ubehagelig? Jeg forstår ikke helt logikken i svaret ditt. Men det har jeg jo aldri gjort.

:-D

MVH

Rolf Larsen

Kommentar #255

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Til ##252, 253 og 254

Publisert over 4 år siden

Til #252: Dette er ikke nødvendig å gå videre med. #108 står tydeligvis fast. Alle som vil kan lese den. Der står din oppfatning, og det er den jeg forholder meg til.

Til #253: Det er ikke personlig. Formuleringen "de av oss" sier ikke noe om subjektets (talerens) tilhørighet. Eksempel: Hvis jeg sier: "De av oss som snakker kinesisk, kan snakke med Mao," betyr ikke det at jeg hevder å kunne kinesisk.

Til #254: Den kommentaren forstår jeg ikke. Men jeg forstår heller ikke at en god gud kan være mindre tolmodig med sine barn enn det jeg selv er. 

Kommentar #256

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Gjermund Frøland. Gå til den siterte teksten.
Til #252: Dette er ikke nødvendig å gå videre med. #108 står tydeligvis fast. Alle som vil kan lese den. Der står din oppfatning, og det er den jeg forholder meg til.

Til #253: Det er ikke personlig. Formuleringen "de av oss" sier ikke noe om subjektets (talerens) tilhørighet. Eksempel: Hvis jeg sier: "De av oss som snakker kinesisk, kan snakke med Mao," betyr ikke det at jeg hevder å kunne kinesisk.

Til #254: Den kommentaren forstår jeg ikke. Men jeg forstår heller ikke at en god gud kan være mindre tolmodig med sine barn enn det jeg selv er.

Ja # 108 står jeg ved, men ikke det du tolker ut av den. Nå viser ikke bruk av ordene "de av oss" til det en kinesisk-talende gruppe som snakker til Mao, men til det å tilhøre en gruppe som faktisk kan snakke med Mao på hans eget språk. Formuleringen din viser nettopp til subjektets tilhørighet, og det er alltid til en gruppe. Kan godt hende du ikke mener det slik. Jeg har vist til det, igjen og igjen, og gjort deg oppmerksom på det, slik at du har mulighet til å utelate dette, og dermed spørre på nytt, uten "de av oss," med et endret språkbilde, der subjektets tilhørighet (altså deg selv inkludert) er ute av bildet. Hvorfor du aldri gjorde det, men heller har gjort det til en debatt om språk forstår jeg ikke. Det kommer vel av at du misforstår meg hva det gjelder ormeyngel fra start i kommentar 248 eller mulig enda tidligere, og trekker feil slutning når det gjelder hva som er ormeyngel, se kommentar 249. Da blir det vanskelig å følge din logikk med at Guds barn er ormeyngel. Jeg tror også du ikke helt forstår begrepet Guds barn? Hva det innebærer å være Guds barn? Men det får vi la ligge til en annen debatt tror jeg.
MVHRolf Larsen

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere