Monument over konservativt hykleri

I vår tid har vi sett ansatser til at den offisielle fortellingen kan bli mer nyansert.

Å ære krigshelter burde være en enkel og grei affære. Æres den som æres bør, men i Norge, som vel i de fleste, eller alle, land, ble det å gi honnør for heltemodig krigsinnsats, fort et spørsmål om politisk innstilling hos motstandsheltene og deres nytteverdi i propagandaen og historiefortellingen til etterkrigstidens regimer i Europa og USA.

Arbeiderpartiets definisjonsmakt

I Norge var konservative krigshelter som general Carl Gustav Fleischer, sosialisten major Svein Blindheim og kommunisten Asbjørn Sunde, blant dem som ikke fant nåde for Arbeiderparti-regjeringene som satt med makten i det meste av etterkrigstiden. Normalt støttet regimet i USA kristeligdemokratiske partier i Vest-Europa, ofte med innslag av personer med politisk fortid fra fascistiske partier, både med politisk og økonomisk hjelp. I Norge var det Arbeiderpartiet som ble det partiet som i størst grad skulle få støtten fra USAs regjeringer. Det ble først og fremst Arbeiderpartiets ledere som fikk definere fortellingen om Den andre verdenskrigen i etterkrigstidens Norge. Det ble en fortelling om USA og Storbritannia – og dere allierte i Norge.

Nyanserte historiefortellinger

I de senere årene har den fortellingen Arbeiderpartiets ledere sto i spissen for å definere, slått sprekker. Dette har kommet til uttrykk i flere monumenter og i reviderte historiefortellinger. Nå sist var det Osvald-gruppen, som ble ledet av den kontroversielle kommunisten Asbjørn Sunde, som fikk sitt høyst fortjente monument. Dette har falt tungt for brystet for enkelte. Det er ikke representanter for Arbeiderpartiet som har stått for den beskeste kritikken, det er representanter for den politiske høyresiden som har stått for støyen. Mye av den ideologisk motiverte kritikken av monumentet, har blitt kledd i estetiske argumenter.

Av de konservative som har gått til angrep på monumentet over Osvald-gruppen, under dekke av mer eller mindre estetisk argumentasjon, er Bård Larsen fra den næringslivsfinansierte propagandagruppen Civita og den konservative avisen Aftenpostens redaktør Harald Stanghelle.

Ideologisk motivert kritikk av en statue

I et debattinnlegg i Dagsavisen 8. mai 2015, innrømmer Larsen at hans kritikk av det aktuelle monumentet «primært er historisk og ideologisk». På tradisjonelt konservativt vis påpeker han at kommunismen er «en politisk og humanitær katastrofe som er målbar med fascismen og nazismen». Her kunne man vært formalistisk og påpekt at den italienske fascismens grusomheter var betydelig mindre i omfang enn både den sovjetiske kommunismen og den tyske nazismen, men la det ligge. Det var neppe primært viljen til å utføre grusomme gjerninger det skortet på, for de italienske fascistenes del, det var heller evnen til å sette dem ut i livet.

En presiserende digresjon

Det er for ordens skyld grunn til å påpeke at Larsen bruker begrepet ‘kommunisme’ på en upresis og unyansert måte. De autoritære kommunismene er ikke de eneste formene for kommunistiske ideologier. I den kommunistiske idehistorien finner vi også antiautoritære retninger, retninger som har hatt liten fremgang og som sjelden vies oppmerksomhet i historiefremstillinger, det være seg realhistoriske eller idehistoriske. Når det gjelder min tilslutning til hans kritikk av kommunismen, så gjelder det den autoritære kommunismen, slik vi fant den i blant annet Sovjetunionen og fortsatt finner den i Kina. De antiautoritære kommunister har vært gjenstand for forfølgelse og fortielse i både demokratiske land og i høyre- og venstrediktatur. Den utopiske antiautoritære kommunismen kan bare bebreides for å være, vel, nettopp utopisk og urealiserbar. I anstendighetens navn burde de slippe å bebreides for deres undertrykkeres misgjerninger, av høyreorienterte fusentaster. Taktisk gir det god mening for så vel den politiske høyresiden som for sosialdemokrater, i å fornekte eksistensen av et mangfold av kommunistiske retninger.

De konservative og liberalistenes blodige historie

Påfallende er det også at Larsen, som konservative og liberalister har for vane, ikke er politisk selvkritisk og ærlig nok til å trekke inn kolonialismen og imperialismen i den aktuelle sammenhengen. Det har selvfølgelig sin årsak i at det politisk er de konservative og liberalistiske ideologer som har fremmet kolonialisme og imperialisme. Selvkritikk er en anstrengende øvelse.

De britiske kolonialistene (les; konservative og liberalister) har ansvaret for flere titalls millioner drepte bare i India, både gjennom kriger mot befolkningen, brutal undertrykkelse, vanstyre, inkompetanse og fremprovoserte sultkatastrofer. Belgiske kolonialister (les; konservative og liberalister) har ansvaret for ti millioner drepte i Belgisk Kongo. Og slik kunne man holde på og legge det ene tallet fra begåtte grusomheter, til det andre. Den amerikanske imperialismens herjinger i etterkrigstiden, med lojal støtte fra konservative og liberalister, også i Norge, skal heller ikke være unevnt. Også den har kostet mange millioner mennesker livet.

Det er lite tvilsomt om den «moderate» politiske høyresiden noen gang kommer til å ta et oppgjør med sin blodige ideologiske historie, sin støtte til kolonialistenes og imperialistenes grusomheter. Ikke desto mindre har Larsen helt rett i at kommunismen i praksis har vært «en politisk og humanitær katastrofe som er målbar med (…) nazismen», men det har også kolonialismen og imperialismen vært, uten at verken den autoritære kommunismen eller nazismen blir noe bedre av den grunn.

De verste, og mest avgjørende, kamphandlingene under Den andre verdenskrigen, foregikk i Ukraina og Hviterussland. Begge landene hadde i noen tiår vært under bolsjevikenes blodige diktatur. Da de tyske styrkene veltet inn over landene, var det nok av dem som først oppfattet dem som befriere. Antisemittismen sto relativt sterkt i begge landene, og på oppfordring fra de tyske nazistene, begikk deler av sivilbefolkningen omfattende massakre på jødiske familier i sitt eget nabolag. Mange ukrainere og hviterussere ville slutte seg til de tyske troppene og bekjempe den sovjetiske kommunismen sammen med dem. Imidlertid skulle den brutale realiteten snart gå opp for dem.

Politiske drap og folkemord

Det sovjetiske styret over Ukraina og Hviterussland hadde som et av sine siktemål å utrydde alle fra den voksne befolkningen som kunne mistenkes for å være politisk opposisjonelle; de tyske nazistene hadde som mål å utrydde hele befolkningen, menn, kvinner og barn, i de to landene. Og Larsen har rett, dette er sammenlignbart. Kommunistene ville ha kontroll over befolkningen og fengslet eller henrettet et stort antall mennesker. Nazistene ville drepe dem alle. Kommunistene ville utrydde politisk opposisjon, eller alle som det paranoide sovjetiske regimet innbilte seg var opposisjonelle, nazistene ville utrydde hele befolkningen. Begge deler er forferdelig. Mitt retoriske spørsmål til Larsen, i hans ånd, blir da: Hva var verst?

Diktatur mot diktatur

Til tider blir Den andre verdenskrig fremstilt som demokratiets seier over diktaturet. Det er mer presist å tegne en fortelling av det sovjetiske diktaturets seier over det tyske nazistiske diktaturet. Krigen i Europa ble vunnet på sovjetisk jord, først og fremst på ukrainsk og hviterussisk jord. Stillehavskrigen mot Japan og deres allierte ble i første rekke utkjempet av amerikanske soldater. Krigen mot Japan dro ut fordi det amerikanske regimet forlangte betingelsesløs overgivelse. Det japanske regimet ville ha forsikringer om at keiseren ikke skulle røres og at den japanske politiske og økonomiske overklassen skulle sikres sine privilegier. Dette gikk ikke den amerikanske ledelsen med på; krigen fortsatte.

Etter krigen var det nettopp dette som ble realiteten, gudekeiseren fikk fortsette, de ansvarlige for japanernes krigshandlinger fikk beholde sine privilegier og sin makt. I tillegg ønsket det amerikanske regimet å få testet ut sitt nye våpen, atombomben. Atombomben førte ikke til japansk overgivelse. Først da 1,2 millioner sovjetrussiske soldater gikk inn i Kina og drev 800 000 japanske soldater på raskt retrett, fikk det japanske regimet det travelt med å sørge for å få overgitt seg til amerikanerne. De fryktet en verre skjebne for seg selv, ikke for befolkningen i sitt land, om de ble nødt til å overgi seg til det sovjetiske regimet. Det er et politisk og historisk paradoks, men også en realitet, at demokratiet i Europa langt på vei ble reddet av det kommunistiske Sovjetunionen.

Friheten

Larsen siterer Asbjørn Sundes ord som er inngravert på det kontroversielle monumentet: «Det var verd å kjempe for friheten – for alle land, for alle raser, for alle klasser, for alle mennesker.» Han trekker sannferdigheten i formuleringen i tvil. Det virker ikke som han har oppfattet at tanken om frihet innebærer mer enn den snevre konservative og liberalistiske frihetsideen. Den frihetstanken består i «handlefrihet», som bokstavelige talt består i å handle, eller «shoppe» hemningsløst døgnet rundt, sju dager i uka; friheten til å leve et elendig liv, eller sulte i hjel, om man ikke evner å forsørge seg og sine selv; friheten til politisk å vedta strukturelle fordeler som kommer dem som allerede er styrtrike til gode, til skade for resten av befolkningen; friheten til hensynsløst å karre til seg mest mulig av jordas overskudd, langt ut over det man behøver for eget forbruk; friheten til å ødelegge livsgrunnlaget for hele befolkningsgrupper, bare for å stille sin egen uuttømmelige grådighet… Det finnes med andre ord også en side ved friheten som folk som Asbjørn Sunde trolig hadde stor sans for, og som tradisjonelle konservative og liberalistiske ideologer neglisjerer, og det er friheten til et liv uten materiell nød.

Jeg deler Larsens kritikk av leninismens, maoismens, fascismens og nazismens ringeakt for og undertrykkelse av friheten til å leve våre liv i politisk frihet, men de konservatives og liberalistenes frihet er ikke hel, den er halv. Og halvfrihet er ikke nok. Ikke for meg.

Er det vulgært å ville knuse nazismen?

Bård Larsen og Harald Stanghelle har, i likhet med ulike kulturforståsegpåere, kritisert monumentets symbolikk. Symbolikken skal angivelig være vulgær og gi et gufs fra den verste stalintida. Statuens budskap er: «Knus nazismen!» Er det vulgært? Det finnes andre symboler i det offentlige rom som fremstår som mer vulgære og gir et ubehagelig gufs fra fortida. Et av disse symbolene er Aftenpostens logo. Det er vanskelig, for ikke å si umulig, for dem med et minimum av historiekunnskap, å se den logoen uten ufrivillig å få assosiasjoner til forgangene tider. Avisen var svært velvillig innstilt til den italienske fascismen og den tyske nazismen i mellomkrigstiden. Den fungerte som en av den tyske okkupasjonsmaktens fremste propagandaorgan under krigen. I etterkrigstiden har Aftenposten forsvart det meste av kolonialistiske og imperialistiske overgrep fra regimer som Norge har vært og er alliert med, som franske og britiske kolonikriger, som amerikansk kamp mot «kommunismen» og terrorbombing av hele befolkningsgrupper.

Det amerikanske regimets internasjonale kamp for å fremme egne interesser

Gjennom hele etterkrigstiden har vi fått solide doser med fortellinger om det amerikanske regimets kamp mot kommunismen over alt i verden. Og det er riktig at regimet har bekjempet kommunismen, blant annet, men den kampen det amerikanske militæret har ført, har ikke bare vært en kamp mot noe, det har også vært en kamp for noe. Kampen har først og fremst dreid seg om å fremme de amerikanske multinasjonale konsernenes økonomiske interesser over alt hvor disse har vært truet av selvstendige staters forsøk på å fremme egne befolkningers interesser. CIA og britisk etterretning styrtet ikke det iranske demokratiet i 1953 for å bekjempe kommunismen, de gjorde det for å ivareta egne oljeselskaps uhemmede plyndring av landets naturrikdommer. Ei heller har de herjet med, og herjer fortsatt med, Haiti for å bekjempe kommunismen. Det gjør de for å gi sine egne lands næringsliv uhemmet tilgang til det fattige landets ressurser. Og USAs bakgård, Latin-Amerika, er en særdeles trist fortelling i seg selv. Det er en fortelling som Civita og Aftenposten er lite villig til å fortelle om på en nyansert måte. Kampen for friheten til å leve liv fritt for naken nød, er da heller ikke deres anliggende.

Norge under imaginær sovjetisk okkupasjon

Bård Larsen avslutter sin debattartikkel med det retoriske og kontrafaktiske spørsmålet «(H)va ville Asbjørn Sunde – som hadde vært med i NKP siden 1932 – gjort om Den røde hær ble stående i Norge etter krigen? Ville han kjempet for et fritt og selvstendig Norge?» Om han med dette tenker seg en situasjon der de sovjetiske soldatene hadde blitt stående i Øst-Finnmark, som de hadde frigjort fra tysk okkupasjon, eller om han tenker seg at hele Norge kom under sovjetisk styre, er noe uklart. Det første spørsmålet hans indikerer det første alternativet, det andre spørsmålet indikerer det andre.

Jeg antar at det han forsøker å stille spørsmål om er: Hva ville Sunde gjort om Norge ble okkupert av Sovjetunionen? En politisk praksis som gikk tilbake til den første tiden etter bolsjevikenes kupp mot den russiske revolusjonen i 1917, var at kommunistpartiets ledelse først hyllet krigshelter, før de samme heltene ble anklaget for undergravende virksomhet, for med overlegg å ha blitt helter for å vinne støtte og beundring fra befolkningen, noe som kunne virke utfordrende for regimet, for så å henrette dem etter en skinnrettssak. Sunde var en krigshelt, og hadde han fått den anerkjennelse han fortjente under en tenkt sovjetisk okkupasjon av Norge, ville han trolig snart ha blitt «nøytralisert», uskadeliggjort av okkupasjonsmakten. Det var den skjebnen mange krigshelter fikk i Sovjetunionen, allerede under Lenin og Trotskijs regime.

En vulgær statue

Det står en statue foran Østbanehallen, en malplassert og intetsigende statue. Statuen er rett og slett en overdimensjonert og radmager tiger. Om man ikke er et barn, eller har en barnlig glede av statuer som klatrestativ, er man raskt ferdig med kunstverket. Tigeren skal gi assosiasjoner med uttrykket ‘Tigerstaden’. Ja vel. Det var det. Om tigeren er en hunntiger, burde den vel heller vært plassert i monumentparken som Christian Ringnes, som er blant dem som har kommet med estetiserende argumenter mot Osvald-monumentet, har fått lage over seg selv i Ekebergskogen. Slik tigerstatuen nå står, er den ikke annet enn et vulgært monument over konservativ holdningsløshet. Et dysfunksjonelt klatrestativ uten estetisk verdi eller iboende mening. Et monument over den apolitiserende meningsløsheten, en meningsløshet som like fullt er full av politisk hensikt.

Det ryktes at kunstverk bør provosere. I så fall må utvilsomt Osvald-monumentet sies å være mer vellykket enn Ringnes-tigeren? Og det var mitt siste retoriske spørsmål i denne omgang.