Verdidebatt

En kirke som forskanser seg

Den katolske kirkes håndtering av medlemsregistreringen har ført meg ut i en eksistensiell troskrise.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Avstandsforelskelse blir sjelden til forvandlet moden kjærlighet. Den næres av idealiserte bilder, forestillinger som skyr virkelighetens korrigeringer og helst smetter unna erfaringer av levd liv og tilkjempede idealer.

En septemberdag i 2013 var det for min del slutt på avstandsforelskelsen til Den katolske kirke. Da trådte jeg inn i dens fulle fellesskap. Visst kjente jeg til kirkens mangefasetterte historie, jeg var fortrolig med dens fall, dens synder og de forhold den kom til kort. I alle fall trodde jeg det.

Gjennom mange år var jeg tiltrukket av Den katolske kirke. Den stod for noe, den var et tydelig på områder hvor Den norske kirke fremstod som stillfarende og tilbakeholden. Den kunne skilte med en konfesjonell selvbevissthet som gikk mange hakk utenpå det de fleste andre kristne trossamfunn i Norge kunne vise til. Skjønnheten i messen, tradisjonen og kontinuiteten bakover i historien, den hierarkiske forståelsen av kirken, alt dette virket forlokkende.

Like dypt. Det har nok noe med min personlighet å gjøre. Men jeg kan ikke nekte for at Den katolske kirkes håndtering av medlemsregistreringen har ført meg ut i en eksistensiell troskrise. På mange vis stikker den minst like dypt som – eller enda dypere enn – det jeg kjente på som prest i Den norske kirke.

Fra å være aktiv i lokalmenigheten og hente inspirasjon og glede over å gå til messe og få del i fylden av et sakramentalt liv, kjenner jeg nå på en enda større grad av apati og oppgitthet enn jeg har gjort noen gang før i mitt kristne liv. Det oppleves som om jeg er i ferd med å skli sakte bort fra det som var viktig for meg.

På et visst tidspunkt hadde jeg stor tiltro til at biskop Eidsvig i medlemsregistreringssaken skulle være i stand til å vise et lederskap som kunne ha gitt saken en annen retning enn den har fått. Et par dager før februar-razziaen i Akersveien 5 i Oslo skrev jeg følgende i et innlegg som skulle ha stått i St Olav tidsskrift, men av forskjellige årsaker aldri kom på trykk: «Jeg tror at både Den katolske kirke i Norge og biskopen kan komme gjennom denne krisen. Kirken som en fornyet kirke og han som en fornyet leder, en leder med en dyrekjøpt erfaring av hva det betyr å stå på nullpunktet. For det er på nullpunktet alt kristent lederskap starter. Ledere som formes av sine nederlag, mer enn sine oppturer, kan bli til en velsignelse.»

Ser klarere. Som prest i Den norske kirke kunne jeg ofte være oppgitt av hvor liten myndighet biskopene hadde og hvor forsiktige og tilbakeholdende de kunne være i utøvelsen av tjenesten. Da var det lett å bli fasinert av Den katolske kirkes forståelse av biskopene som apostlenes etterfølgere, vektleggingen av kirkens hierarkiske struktur sammen med betoningen av at kirken ikke kan være noe demokrati.

Selv var jeg en prest som ikke sjelden benyttet meg av friheten til å være kritisk til forholdene i Den norske kirke. Nå ser jeg klarere at om Den norske kirke kan sies å være opptatt av konsensus, synes Den katolske kirke i Norge i enda større grad å være gjennomsyret av en lojalitetsforståelse som legger lokk på de fleste debatter.

Kritikk av Vatikanet slipper man alltids unna med. Men åpen kritikk av biskopens administrative ledelse av bispedømmet er det knapt mulig å finne. Det finnes noen av lekfolk, ordenssøstre og prester. Men tausheten sier noe om at katolikker flest ikke våger eller makter å gi offentlig uttrykk for hva de mener. I tillegg til lojaliteten mot biskopen kan dette skyldes at de fleste fortsatt mangler korrekt og etterrettelig informasjon.

Beleiret. Nå synes det som om strategien fra biskopen og bispedømmet er en form for indrekirkelig forskansning. Det er som om kirken ser på seg selv som beleiret av en fiendtlig virkelighet som er ute etter å skade den. Da forventes det at rekkene sluttes.

Er dette prisen jeg betaler for å være katolikk? Jeg var i min naivitet ikke forberedt på det. Men medlemsregistersaken er for meg blitt en påminnelse om at mangt ofte viser seg å se annerledes ut på nært hold enn hva det gjør på avstand. Om jeg kommer dit at jeg på ny ser skjønnheten i kirken og ikke bare det vansirede vet jeg ikke. Enn så lenge prøver jeg å holde fast i håpet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt