Verdidebatt

Jødehatet vi ikke vil se

Antisemittismen dukker ikke lenger bare opp på hatmøter eller rare nettsteder.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Høsten 2011 begynte fredsforskeren Johan Galtung, en av Norges mest kjente intellektuelle, å anbefale folk å lese det antisemittiske falskneriet Sions Vise Protokoller som «en guide til vår tid». Tre år senere skrev landets kanskje viktigste utenrikskorrespondent, NRKs Gro Holm om jødenes dominans i amerikanske medier: «Kanskje ikke så rart at relativt få palestinske stemmer slipper til når Israel blir angrepet». Da hun forståelig nok møtte motbør, slo hun tilbake med en oversikt over jøder i media, hentet fra nazinettstedet Stormfront.

Denne våren begynte «trimdronningen» Kari Jaquesson å «drodle» om Den islamske staten på Facebook. Jaquesson har lært seg konspirasjonsspråket flytende – kunsten å insinuere gjennom tilsynelatende troskyldig å stille spørsmål. Så etter å ha dratt klassikeren «Se etter pengene, hvem tjener på dette?» konstaterte hun at det var «pussig» at IS ikke angriper Israel. (Om du selv har lurt på dette, foreslår jeg at du leser litt om den israelske forsvarsmakten.)

Det er ille nok at prominente nordmenn holder på slik. Verre er at det ikke får noe spesielt etterspill. Det skal sies at Gro Holm la seg flat, så hennes sak kan vi la ligge. Selv om det selvfølgelig er pussig at en sentral NRK-korrespondent ikke reagerte på at oversikten over jøder i media også listet opp mediefigurer som var «ikke-hvite».

Men Johan Galtung avfeide kritikken som utslag av norsk Jantelov, og var et par år senere tilbake på Dagsrevyen. Der fikk han pludrende lansere sin nye bok. På fredsseminar med kronprinsparet har han også vært. Og ingen medier har plukket opp uttalelsene til Jaquesson.
Så hvorfor er det slik? Kanskje fordi det finnes en tendens til å overse og bortforklare antisemittiske utspill?

Tendensen finnes blant folk som ellers ser på antirasismen som en viktig del av sin identitet. Kanskje er det slik fordi antirasismen er den nye klassekampen for venstresiden, og da vil man jo helst slåss på vegne av dem som er fattige, lavt utdannede eller sitter i fengsel. Jødene passer dårlig inn i dette skjemaet. Og ikke alle israelkritikere får til å tråkke på bremsene når kritikken begynner å ligne på antisemittiske myter om jødene som onde renkespillere eller barnemordere.

Ønsket om å bortforklare jødehatet finnes også på høyresiden. I årevis har den islamkritiske høyresida brukt antisemittismen, som dessverre står sterkt blant en del muslimer, som slagvåpen mot den muslimske minoriteten som helhet: Det er muslimene som er de egentlige rasistene. Øvelsen kan kreve noen spreke krumspring. Redaktør Hans Rustad i Dokument.no er for eksempel normalt så årvåken på antisemittisme at selv Stein Lillevolden roser ham for det. Men da den svenske provokasjonskunstneren Dan Park ble presentert på et møte i regi av nettstedet, ble et av Parks mest beryktede stunts, å plassere en Zyklon B-boks ved et jødisk forsamlingslokale, tryllet om til en solidaritetshandling overfor svenske jøder. At Park deltar på nazistiske møter og lager gatekunst om «myten om de seks millionene», ble skjøvet under teppet.

Spørsmålet er hvor lenge vi kan la antisemittismen passere på denne måten. Det er alvor nå. Det er rundt 1.500 jøder i Norge, så få at en av antisemittismens klassikere, den om at jødene kontrollerer media, faktisk sjelden dukker opp her til lands. Norsk dekning av Israel-Palestina-konflikten sørger for at sånne påstander blir tragikomiske.

Et samfunn uten rom for 1.500 jøder har sannelig ikke rom for mye. Derfor må ikke debatten om antisemittisme få bli en debatt om jøder, men en debatt om oss som ikke er jøder og hva slags tankegods vi lar få seile rundt i hodene våre. Og til syvende og sist en debatt om hva slags Norge vi vil ha.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 8. MAI 2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt