Verdidebatt

Nasjonal dugnad for bosetting av syriske flyktninger

Det å ta i mot syrere, støtte syrere og dernest hjelpe dem med å ta tilbake sitt eget land, kan vise seg ikke bare å være en human og en solidarisk handling, men også en hjelp til selvhjelp. Et slags første skritt på å slå tilbake mot IS.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Min far flyktet til Østerrike i 1956, etter å ha deltatt i studentopprøret i Ungarn. Herfra ble han videresendt til Norge som politisk flyktning. Den gang ble de ungarske flyktningene mottatt med åpne armer, de hadde tross alt prøvd å gjøre opprør mot et kommunistisk styre. På den tiden fantes det ingen statlige asylmottakk i samme størrelsesorden som i dag. Min far ble derfor innlosjert privat, hos en familie som hadde både husrom og hjerterom stort nok til å ønske ham velkommen.

I dag er det syriske flyktninger det gjelder. En del norske politikere har fremmet forslag om at Norge bør ta i mot 10.000 syriske flyktninger. Motargumentene er som de alltid er: Først må vi gjøre noe med alle de 5000 asylsøkerne som allerede sitter på vent i norske asylmottak. Kommunene vegrer seg, det koster kommunale skattekroner å ta seg av asylsøkere. Lokalbefolkningen landet over er for en stor del engstelige - kan hende med rette - på grunn av  psykisk syke asylsøkere som er så desperate at de ikke unnslår seg for hverken å utøve vold eller endog drepe. Kommunene har rett og slett ikke ressurser - hverken faglige eller økonomiske - til å hanskes med flere. Vi har kanskje både husrom og hjerterom, men mangler tydeligvis vilje til å ta i mot flyktningestrømmen som nå flyter inn over Italia i bokstavelig forstand.

Syriske flyktninger er imidlertid ikke som andre asylsøkere. Blant dem som venter i norske mottak befinner det seg mange nasjonaliteter. Ikke alle er politiske flyktninger, selv om de selv hevder å være det, de er økonomiske flyktninger som håper på en bedre fremtid i Norge enn den de mener venter dem i sitt eget hjemland. Mange lyver på identitet, kommer med falske historier, filer av seg fingeravtrykkene, hevder at de er yngre enn de vitterlig er osv, alt for å prøve å få innvilget opphold i Norge. Jeg kan godt forså at mange nordmenn ikke har en uforbeholden sympati for slike mennesker. Det er helt sikkert synd på dem, men det er noe eget negativt med uærlige mennesker. Vi liker ikke å bli lurt. Syrere er det imidlertid enklere å definere. De er en noenlunde homogen masse og de har flyktet fra et forsøk på å etablere et religiøst fundert skrekkregime de fleste nordmenn finner uakseptabelt og skremmende. Bør vi ikke da kunne ta i mot dem, vise at vi støtter dem, for så å bli betraktet som deres nærmeste allierte den dag de vender hjem for å ta Syria tilbake fra IS og andre fundamentalister?

Jordan huser millioner av palestinere. De bor i egne flyktningeleirer, finansiert av FN. Her lever de som palestinere, omringet av det jordanske samfunn. De har ikke gitt opp sin palestinske identitet. Snarere tvert i mot. Ettersom årene er gått siden Israel ble opprettet og palestinere drevet på flukt er tredjegenerasjons flyktninger bare blitt enda mer skråsikker på målet: Et fritt Palestina. Rundt omkring i Norge finnes det garantert hoteller, bl a høyfjellshoteller, som for lengst har mistet sitt tradisjonelle belegg. I den forbindelse, tilbød ikke Petter Stordalen ett av sine hoteller som husvære for syriske flyktninger, mon tro? Her kan syrere få lov til å være syrere, men midlertidig drevet på flukt fra sitt eget land. Staten betaler husleie og driftsomkostninger. Det skal ikke være noe mål i seg selv å integrere syrerne i det norske samfunn. Kontakt etableres og bånd utvikles der det er naturlig og når tiden er moden for det. Enn videre; det finnes også mange privatpersoner som sitter med store og delvis tomme hus, fordi barna er fløyet fra redet. Hva med å oppfordre privatpersoner til å ta i mot syriske flyktninger? Selvfølgelig mot betaling, slik man får når man tar i mot fosterbarn.

Tidligere var vi redd for såkalt snikislamisering. Nå er mange redd for en islamisering av Europa, anført av terrorister som ikke skyr noen midler for å undertvinge seg befolkning etter befolkning. Det å ta i mot syrere, støtte syrere og dernest hjelpe dem med å ta tilbake sitt eget land, kan vise seg ikke bare å være en human og en solidarisk handling, men også en hjelp til selvhjelp. Et slags første skritt på å slå tilbake mot IS, både rent faktisk og praktisk. Det aller beste hadde sikkert vært å hjelpe syrerne et sted i nærheten av Syria, men med den uroen som eksisterer i nabolandene - hvor i all verden skulle det være?

marita.synnestvedt@gmail.com

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt