Kåre Rånes

3

Hvem vil ha en byråkratisk kirke?

En fersk rapport viser at Den norske kirke stadig blir mer byråkratisk. Fellesråd har overtatt viktige oppgaver fra menighetsrådene og presten er parkert som menighetens leder. Jeg tror ikke kirkens medlemmer er tjent med en slik utvikling.

Publisert: 4. mai 2015

I fjor ble det levert en rapport til kulturdepartementet fra forskningsinstituttet IRIS (International Research Institute of Stavanger). Rapporten handler om hvordan soknet har utviklet seg etter at fellesrådet ble et lovpålagt organ i 1996. Konklusjonen er tankevekkende: Det har skjedd en utilsiktet forskyvning av makt fra menighetsråd til fellesråd, slik at det nå er ubalanse mellom fellesrådets byråkratiske styring og den karismatiske ledelse i menighetsrådet. Denne konklusjonen er fortiet av representanter for fellesråd og kirkeverger i debatten om kirkens fremtidige ledelse.

Styring og ledelse
Rapporten bruker begrepet «karismatisk» om menighetsrådets ledelse. Da handler det ikke om OASE eller LIVETS ORD, men om at menighetsrådet skal «…vekke og nære det kristelige liv i soknet.» Resultat av kirkens arbeid kan ikke måles på samme måte som i industri eller helsevesen. Mills kan telle antall tuber kaviar. Et sykehus kan telle hjemsendelser av friske pasienter. Men kirken skal også følge folk "...nedenom og hjem". Verdiskapingen langs denne veien er det ikke like lett å tallfeste. Derfor må kirkens ha en karismatisk ledelse over den byråkratiske styringen av virksomheten.

Menighet og prest 
Prestene er menighetsrådets beste allierte i en slik ledelse av soknet. I de vigslede stillingene er den karismatiske dimensjonen institusjonalisert. Ja, så paradoksalt kan det sies: institusjonalisert karisma. Dette betyr ikke at de ordinerte skal fungere uavhengig av byråkratiet. Poenget er det motsatte: Byråkratiet trenger bidrag fra biskop, prost og prest til ledelsen av kirken.

Ledelse og tilsyn
Fra Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon gjentas det som et mantra at en biskop ikke kan være arbeidsgiver og samtidig føre tilsyn. Her blander man sammen kirkelig tilsyn med arbeidstilsyn, helsetilsyn, mattilsyn, osv. Biskopen skal selvsagt ikke føre tilsyn med sitt eget arbeidsgiveransvar; at dette fungerer i henhold til lov og regelverk. Til det må vi ha andre instanser. Men tittelen biskop betyr fortsatt tilsynsmann og pastor betyr hyrde. Biskopen skal «se til» at kirken er i stand til å være kirke. Derfor må biskopen delta i kirkens ledelse i forkant, være med å lede og legge strategier, ikke bare komme inn etterpå for å føre tilsyn.

Bispedømme og menighet
På bispedømmenivå er balansen mellom karismatiske ledelse og byråkratisk styring på plass, gjennom biskop og bispedømmeråd. Her bør fremtidens arbeidsgiveransvar legges. Deler av den daglige ledelsen kan så delegeres ned til et lavere nivå, til f.eks. prostenivå, slik dette skjer for prestene i dag. På prostinivå kan linjene møtes, både nedenfra fra menighetene og ovenfra fra arbeidsgiver og ledelse. I et prostiråd kan også kirkeverger fra små og store kommuner møtes.

Viktig høring
Jeg oppfordrer alle menighetsråd som ser behovet for en slik balanse mellom karismatisk ledelse og byråkratisk styring, å gi uttrykk for dette i sine svar til høringen «Veivalg for fremtidig kirkeordning». Da gir man kirkerådet ryggdekning til å gjøre de riktige veivalgene.

 Kåre Rånes, sokneprest i Gressvik 

"Den barmhjertige samaritan"
Glassmaleri fra Gressvik kirke.



Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Stina Hansteen Solhøy

1 innlegg  2 kommentarer

Viktig med sterkt fellesråd

Publisert over 4 år siden

Viktig med sterkt fellesråd

Stina Hansteen Solhøy, spesialrådgiver, KA

Kåre Rånes bruker i Vårt Land 11.mai en evalueringsrapport fra IRIS for å argumentere for sitt syn på fremtidig organisering i Den norske kirke. Han hevder at det har skjedd en utilsiktet forskyvning av makt fra menighetsråd til fellesråd. IRIS-rapporten har imidlertid noen grunnleggende svakheter. Det hjelper heller ikke at Rånes sin omgang med rapporten er svært unyansert.

Den omtalte rapporten er en evaluering av den lokale kirkes ordning i forbindelse med det pågående reformarbeidet i Den norske kirke.

Hva var så målet med etableringen av fellesråd i Den norske kirke? Når evalueringsrapporten omtaler lovgivers intensjon, henvises det en rekke ganger til NOU 1989:7 Den lokale kirkes ordning. Denne utredningen foreslo kirkelig fellesråd som en frivillig ordning. I lovforslaget fra Regjeringen ble forholdet mellom menighetsråd og fellesråd imidlertid vesentlig endret. I Regjeringens lovproposisjon heter det bl.a:

«(…) et viktig motiv for å legge betydelig forvaltningsmyndighet til kirkelig fellesråd – og ikke til det enkelte menighetsråd – (…) er å legge til rette for utviklingen av større faglig kyndighet, stabilitet og profesjonalitet i utøvelsen av den kirkelige arbeidsgivermyndigheten, og derigjennom bidra til økt trygghet i ansettelsesforholdene» (Ot.prp. nr. 64 (1994-95), s. 22).

 

I Stortingets behandling av kirkeloven ble denne vektleggingen av fellesrådene understreket. Følgende uttalelse fra kirkekomiteen på Stortinget i 1996 illustrerer dette:

«Fleirtalet sluttar seg til framlegget om at kyrkjeleg fellesråd blir det sentrale arbeidsgjevarorganet for tilsatte i soknet» (….). Delinga av ansvar mellom sokneråd og det kyrkjelege fellesråd er (..) noko anna enn i Kyrkjelovutvalet si innstilling (NOU 1989: 7)» (Stortingskomiteen i Innst.O.nr.46 (1995-96)).

 

Det er en svakhet med IRIS-rapporten at den i hovedsak legger premissene i NOU-rapporten fra 1989 til grunn for å beskrive intensjonen med kirkeloven, og ikke departementets og Stortingets uttalte premisser for det endelige lovvedtaket. Når evalueringsrapporten så finner at fellesrådene har betydelig makt og myndighet innenfor det ansvarsområdet de er tillagt etter kirkelovens §14 er dette helt i tråd med lovgivers intensjon. Dette poenget glipper i IRIS-rapporten – og bidrar til den misforståelsen som Rånes videreformidler i sin kronikk; at det har skjedd en utilsiktet maktforskyvning mellom menighetsråd og fellesråd.

 

Det er også vanskelig å finne noe holdepunkt i lovens forarbeider om at «balanse» er premiss og målestokk for å vurdere funksjonsfordelingen og forholdet mellom menighetsråd og kirkelig fellesråd.

 

Rapporten konkluderer med at de kirkelige fellesråd fungerer godt. Menighetsrådene derimot har utfordringer. Rapporten gir imidlertid ikke klare holdepunkter for å hevde at menighetsrådenes problem er kirkelig fellesråd og hvordan dette organet fungerer. For eksempel har forskning på frivillig sektor påvist generelle samfunnsendringer som har vesentlig innvirkning på frivillige organisasjoner. Mange organisasjoner opplever synkende medlemstall, færre givere og vansker med å rekruttere tillitsvalgte. Menighetsrådenes utfordringer kan ikke ses løsrevet fra en slik samfunnsutvikling.

Det er også grunn til å påpeke at rapportens forfattere ser ut til å trekke en annen konklusjon av sine funn enn det Rånes gjør. I Inter Collegas nr. 2 2015 gir IRIS-forskerne en gjennomgang av evalueringsrapporten om den lokale kirke. Her skriver de følgende: «Et sterkt og velfungerende fellesråd blir det viktig å ha også i fremtiden. Utfordringen består i å styrke «ledelse» i lokalmenigheten, uten å redusere fellesrådets posisjon og rolle» (s. 10). Og til slutt: «Vi ser ikke behov for vesentlige endringer i fellesrådet og menighetsrådenes organisering og innbyrdes relasjoner, men det kan være behov for en bedre informasjonsutveksling og dialog med fellesrådet når det gjelder menighetsrådets planer sammenholdt med rammene som legges i fellesrådsregi» (s. 11).

KAs landsråd ønsker et enhetlig arbeidsgiveransvar for alle lokalkirkelig tilsatte på et nivå som er nær soknene, men samtidig stort nok til å sikre en profesjonell ivaretakelse av arbeidsgiveransvar og ledelse. Dette er begrunnet nettopp i soknets posisjon og i ønsket om en kirke hvor det lokale engasjementet beholdes og styrkes.

 

Rånes kan lett forstås dithen at bare noen av kirkens ansatte og valgte, representerer det «karismatiske» og det levende engasjementet – mens medlemmer av fellesråd og bispedømmeråd, kirkeverger og andre representerer et slags byråkratisk B-lag. KA tror ikke en slik todeling gir et riktig bilde av de mange engasjerte medarbeidere som gjør et fantastisk arbeid for å drive den lokale kirke fra dag til dag over hele landet.

 

Mest leste siste måned

Glansbilder av Sjømannskirken?
av
Arnfinn Eng
25 dager siden / 1878 visninger
Servietter og skam
av
Merete Thomassen
16 dager siden / 1614 visninger
Tenåringstrass i regjeringen
av
Usman Rana
25 dager siden / 1579 visninger
Idiotforklarer kristen høyreside
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 1559 visninger
Ord som truer vår religionsfrihet
av
Trond Bakkevig
16 dager siden / 1423 visninger
En samfunnsskapende kraft
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1356 visninger
Hva skjer Hanvold?
av
Bendik Storøy Hermansen
14 dager siden / 1320 visninger
Stolthet er undervurdert
av
Magne Nylenna
28 dager siden / 1175 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere