Syndige søndagsfristelser

Jeg er ikke noe søndagsmenneske. Søndag har alltid vært den kjedeligste dagen i uka. En klaustrofobisk dag, hvor jeg føler jeg må gjøre ordentlige ting, som å gå i skogen eller i kirka, og lage ordentlig middag fra bunnen – med poteter og saus som er handlet etter handleliste dagen før. Nå som jeg ikke lenger tvinges til å gå i kirka, står mulighetene i kø. Så deilig det hadde vært med søndagsåpne butikker! Jeg er selvsagt i mot det, offisielt. Men hvor mange søndager har jeg ikke brukt på å tråle gatene etter søndagsåpne Bunnpriser?

Her en søndag – etter å ha sjekket nøye om noen kunne avsløre meg – snek jeg meg inn på bloggen til Fotballfrue for å se hva alt ståket rundt henne dreide seg om. Før jeg ante ordet av det hadde jeg ikke bare sittet og surfet rundt i flere timer – jeg hadde laget lavkarbomiddag etter hennes oppskrift, jeg hadde sjekket åpningstidene på nærmeste interiørbutikk fordi jeg følte for å spise middagen på samme rosedekorerte servise som hun har. Jeg hadde kontemplert over å male veggene kremhvite, kjøpe hvit sofa og innrede hjemmetreningsstudio i kontorkroken til ektemannen. Det eneste som hindret meg i å løpe til butikken og kjøpe porselen, hårspray, cottage cheese og krølltang var at butikken var søndagsstengt.

Leder i Framtiden i våre hender, Arild Hermstad, viser konsekvensene av søndagsåpne butikker i kroner og øre. I et innlegg på Verdidebatt i forbindelse med Høyres landsmøte forrige helg, opplyser han at vi nordmenn i fjor brukte 60 milliarder kroner på oppussing, 30 milliarder på elektronikk og tre milliarder på hudpleieprodukter. Det hele er kronet med en julehandel på over femti milliarder.

Behovet for stimuli inntar oss i form av kreativ oppussingsglede. Kanskje nye møbler kan sprite opp tilværelsen? Vi shopper interiør til det ikke er mer å pusse opp og higer videre. Hva med en helt ny garderobe? Konsumet er kjedsomhetens sukker – raske karbohydrater som gir midlertidig tilfredsstillelse. Etter en liten sukkerfaste blir gulroten søt og fristende.

Funker ikke det, går konsumet på kroppen løs. Man begynner med juicing, det nye for å drive slagget ut av kroppen. Forsvinner det, forsvinner tungsinnet. Ånden blir lett og man flyr av sted på placeboeffekten, man angrer ikke lenger, man juicer. Og milliarder av tonn med fruktkjøtt kastes og kjøres av sted med miljøforpestende lastebiler. På veien møter de kjøttransport – lastebiler fullastet med gris. Flesket går til dem som heller rømmer inn i usunn fråtsing og isolerer tilværelsen med fedme. Kyllingbryst masseproduseres til lavkarbofanatikerne.

«Arbeiderpartiregjeringen vil avkristne Norge», kimet representanter for kristen-Norge for noen år siden. Avkristningen til nye regjeringen hører jeg lite om, men argumentene mot søndagsåpne butikker har kristenreligiøse undertoner. Den sittende regjering forsvarer forslaget om søndagsåpne butikker i frihetsideologisk ånd. Så hva skal vi velge, frihet eller kristendom? Ingen av delene funker som argument hvis vi skal stoppe dette statskuppet fra mammon med katastrofale miljøødeleggelser som konsekvens. Det er ikke mulig å motstå fristelsene fra den nådeløse invitasjonen til søndagsåpent konsum.

Men her snakker vi om invitasjon til å smake på en syndens frukt som det er umulig å slutte å spise videre på når man har tatt første bit.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANDS SPALTE GJESTEN 2. MAI 2015