Statlig bibelskolefrykt

Utdanningsdirektoratets begrunnelse gjør saken verre. Regjeringen kan umulig være komfortabel med denne praksisen?

Skolesøknader som ikke holder faglige mål, bør selvfølgelig ikke få offentlig godkjenning. Det er ikke dette jeg vil kritisere.

Direktoratets begrunnelse og praksis i noen saker, jamfør Vårt Lands oppslag om saken denne uken, forteller imidlertid at de går inn og blir en statlig dommer over behovet for religions- eller troskunnskap for enkeltmennesker, som vil tjene det norske samfunnet. De detaljstyrer behov som de hverken har eller skal ha kompetanse for å utøve.

Staten håndterer bibelskoler strengere enn annen utdanning. Signaliserer de ufrivillig en bibelfrykt eller bibelskolefrykt? Jeg kan heller ikke at lovgiver har ønsket en nedtoning av kunnskapen om verdens viktigste og mest solgte bok, en bok som historisk og fremdeles har en sentral plass i vår kulturnasjon, vårt språk og våre verdipreferanser.

Pengene. Med den restriktive bibelskolepolitikken på området etter 2011, forteller staten at samfunnet heller ikke har særlig behov for disse verdiene. Statens bidrag blir å minske utbredelse av bibelsk kunnskap og engasjement ved at elever ikke får rett til lån og stipend fra Lånekassen. Money Talks. Penger snakker.

Dette skjer i en tid der den kristne tro blir minimalisert i den offentlige skole og i en tid hvor stadig flere trenger bevissthet om sin identitet og kultur i møte med nye kulturer og trosretninger.

Selv driver jeg aktivt med religionsdialog både nasjonalt og internasjonalt. Det er ikke for mye kunnskap om sammenhenger mellom tro og liv som er problemet. Det er derimot direkte farlig når kunnskapsløse utnytter fordommenes og uvitenhetens handlingsrom.

Det prinsipielle er ikke bare dette at staten bestemmer behovet for bibelkunnskap i friskolesystemet, men at de til og med er så detaljerte at de blander seg inn i hvor elevene skal reise, uten hensyn til avstander mellom skolealternativ og profilforskjeller som er viktige for eleven. Jeg trodde både trosfrihet og valgfrihet var honnørord for dagens regjering.

Dårlig argument. Så bruker i tillegg direktoratet et utrolig dårlig argument for avslag, når de sier at «det er lite trolig at elevene vil gå ut i relevant jobb etter avsluttet skoleløp»! Her er altså statens tro sterkere enn elevens. Utrolig autoritært. I tillegg avdekker argumentet at direktoratet bommer totalt på hva en bibelskole er og kan være til nytte for.

Det er selvsagt begrenset med jobber en får bare med ett års bibelskole etter videregående. Men arbeidsgivere setter stor pris på dem som har et visst mangfold i utdanningen, og på den måten også kan vise at de har bred kompetanse og helhetstenkende mennesker. Og ingen som følger med i tiden kan si at forståelse av religion og tro er mindre viktig fremover.

Dagens statlige overstyring av tro i friskolepolitikken er uakseptabel.

FØRST PUBLISETR I VÅRT LAND 30. APRIL 2015