«... og da går det så bra...»

«… da går det så bra»?
Vårt syn på døden som fremmed og unaturlig påvirker gudstroen.

Døden er ikke lenger et tabuemne. Likevel er det et spørsmål om det har blitt større aksept av døden som tilhørende menneskets helt grunnleggende livsbetingelser.

Døden oppfattes fortsatt i stor grad som fremmed og unaturlig. Når den rammer under tragiske omstendigheter, oppleves det i tillegg som svært urettferdig. Et slikt syn på døden får også konsekvenser for synet på Guds rolle rundt døden. Guds oppgave blir da å gi mennesker et langt liv. Og hvis det ikke blir slik, har Gud ikke gjort jobben sin. Dette er etter mitt syn et sekularisert syn på døden, som tar bort radikaliteten i evangeliet.

Ser vi oss rundt i verden, ser vi at døden er en naturlig del av livet i alle aldre. Da ser vi også at det ikke er imot naturen at noen dør før de er gamle og mett av dager. Det er ikke en krenkelse av en rettighet. Dypest sett er det ikke en gang urettferdig. De grunnleggende livsbetingelsene er nemlig ikke basert på rettferdighet og urettferdighet knyttet til fortjeneste eller årsaksforhold. De er gitt fra naturens side og Skaperens hånd. Vi kan ikke melde oss ut av disse betingelsene. Vi kan utforske dem og forbedre livsvilkårene, men døden kan vi ikke ta bort. Det er fødsel og død som helt grunnleggende konstituerer rammene for et menneskeliv.

Manglende aksept. Kanskje handler vår manglende aksept av døden som livsbetingelse, delvis om metaforen vi bruker for livet. Vi snakker om «livsvei» og ser for oss at livet er en vandring fram mot et mål – alderdommen – og deretter (kanskje) Guds himmel. Når et menneske ikke når fram til alderdommen, oppfattes det som et ufullstendig liv. Retten til liv har blitt krenket. Her har det skjedd en sekularisering av livsmetaforen, for målet var tidligere å nå evigheten eller å komme til Gud. Andre steder i verden ser man ikke livet som en rettighet, men som et privilegium. Da kan for eksempel et tre brukes som livsmetafor. Mennesket starter som et frø og vokser opp til et tre. Selv om treets potensial er å bli stort, er det likevel fullt ut et tre i alle stadier. Slik er også livet alltid et helt liv uansett når man måtte dø.

Hvordan henger så synet på døden sammen med gudstroen? La meg gå til en barnesang:
«Min båt er så liten og havet så stort, men Jesus har grepet min hånd.
Når han styrer båten, da går det så bra på veien til himmelens land.»

Sangen er skrevet over livsvei-metaforen. Mange oppfatter innholdet ut fra den sekulariserte versjonen av metaforen: Den som har følge med Jesus, vil oppleve at alt går bra og man får et langt og godt liv på jorden. Da blir utsagnet «… da går det så bra», usant når døden kommer før alderdommen. Tolker man derimot sangen slik at den som har følge med Jesus, alltid vil nå det evige målet, vil utsagnet være sant uansett når døden kommer.

Menneskelig. Å ønske et langt og godt liv på jorden springer kanskje ikke bare ut av sekularisering. Det er også noe dypt menneskelig. For dette er et tema som er fremtredende i den store fortellingen om Jesu liv. Folk rundt Jesus hadde mange forventninger etter å ha sett undrene han gjorde. De ventet flere. De anså ham for å være Guds utvalgte, som skulle opprette det store, fredelige og velstående davidsriket for Israel. De ville gjøre ham til konge. Og akkurat da forventningene var på det høyeste, snudde det og nattmørket senket seg. Vandringen mot lidelse og tidlig, voldelig død tok til. «Ta ditt kors opp og følg meg,» ble budskapet da. Det var ikke lenger tid for mirakler, men for å slå følge inn i mørket, inn i døden.

Kors å bære. Det er i dette spennet mellom livsmiraklene og korsveien vi lever livet. Alle har vi et kors å bære og et golgata å gå til. Det blir kanskje aller tydeligst når en av våre kjære dør tragisk og uventet i ung alder. Forfatteren Jostein H. Sandsmark forteller om dette i boka Pass på liten og på stor, som handler om trafikkulykken som tok livet av datteren på 13.
Der skriver han om den natten han tilbrakte ved dødsleiet hennes, mens mange ba til Gud om et under. Selv kunne han ikke lenger tro på noe under, men kunne ikke Gud ha gjort et under uten hans tro, spør han, og legger til: «Ved sengen din sørger jeg tungt over det uteblitte underet, over at vi ikke har kommet én eneste millimeter nærmere mysteriet. Skaperen har åpenbart bestemt seg for å brekke en kvist av vintreet sitt.»

Med fare for å trå inn i noe som er svært sårbart, men som Sandsmark selv har brakt ut i det offentlige rommet, vil jeg bruke denne natthendelsen til å få frem radikaliteten i evangeliet. Den illustrerer at det kan komme en tid da det ikke er flere mirakler å vente på. Da tiden er inne for å ta opp sitt kors og slå følge med ham som selv bar tungt. Og selv om det da i sorgen og smerten kan kjennes som om man ikke kommer en millimeter nærmere mysteriet, har man ifølge evangeliet aldri vært nærmere. For her står vi overfor det store mysteriet: I døden fullbyrdes det som skjer i dåpen! Vi dør med Kristus, for å kunne oppstå til nytt liv sammen med ham.

Radikalitet. Her er vi ved evangeliets radikalitet. Jesus kom ikke for å gi mennesker et langt liv på jorden, men for å bringe det evige fellesskapet med Gud til verden. Hans budskap var at Guds kjærlighet til menneskene, er så stor at Gud vil ha et evig fellesskap. Et fellesskap som finnes på begge sider av døden og ikke brytes av døden. Dette fellesskapet mellom Gud og mennesker er det første og mest grunnleggende. Fellesskapet mellom mennesker er nummer to. Slik kjærlighetsbudet i sin rangordning slår fast: Du skal elske Herren, din Gud, og du skal elske din neste som deg selv. Vi tilhører først Gud og så hverandre.

Når et menneske dør, blir derfor fellesskapet med Gud endelig helt. Det blir ikke brukket en kvist av Guds vintre, slik Sandsmark i sin fortvilelse uttrykker det. For vintreet, fellesskapet, er evig, og den som dør er like levende for Gud. Det er fellesskapet oss mennesker imellom som blir brutt. Det er verst for dem som blir igjen. Men Gud har gjort alt som skal til for at atskillelsen ikke skal være evig.

Når vi slik våger å akseptere døden som en naturlig livsbetingelse, kan det få frem evangeliets radikalitet. Samtidig kan det også hjelpe oss til å få en livskraftig relasjon til Gud, der Jesus ikke først og fremst er en undergjører, men den som bringer oss det evige fellesskapet med Gud og går med oss gjennom livet og døden til det nye livet. Da blir barnesangen sann, for da går det så bra.

FØRST PUBLISERT SOM KRONIKK I VÅRT LAND 27.4.2015