Kommentator Håvard Nyhus

Kommentator i Vårt Land

Svimlende gjennom vårblått vatn

Det man ikke kan tale om, må man tie om. Eller?

Publisert: 24. apr 2015

(Trykket i Vårt Land, 24. april.)

FOR SNART TO år siden skrev jeg en kommentar i Dagbladet som jeg kalte «Den åndssvake nyateismen», du vet, siden «ånd» ikke anerkjennes i et rent materialistisk verdensbilde. Tonen var med overlegg sleivete og raljerende. 

Jeg hadde nemlig en slags plan. Jeg ønsket å skrive meg opp mot den britiske debattradisjonen – der velrettede fornærmelser og injurier er en uatskillelig del av avleveringen.

I bakhodet hadde jeg Terry Eagletons beryktede nedslakting av Richard Dawkins i London Review of Books, der han uten omsvøp tar for seg sistnevntes Gud – en vrangforestilling i en karakterdrepende bokomtale. Kanskje den definitive leksjonen i fornærmelsens estetikk.

Det viste seg imidlertid – ganske umiddelbart – at jeg hadde feilbedømt mitt publikum. Jeg skrev ikke for et britisk publikum, fostret opp på velfødde sarkasmer og godlynte persiflasjer.

Nei, jeg skrev for et nærtagende norsk publikum. Jeg skrev for Dagbladets lesere.

I dagene etter at kommentaren ble publisert, ble jeg derfor bombardert med illsinte meldinger og telefoner fra verdiprogressive liberalere som mente jeg hadde forbrutt meg mot noen av deres helligste skrifter. 

Det ble en smule slitsomt, men jeg tenkte at det hele snart ville blåse over. Og det gjorde det. En avistekst er fort glemt; etter noen dager er den opptenningspapir.

Og kanskje var det noen som snublet over en stabel med gamle aviser da de skulle fyre opp i peisen i påsken, for plutselig – i det som kalles den stille uke – begynte kommentaren om de åndssvake nyateistene å leve på ny.

I sosiale medier ble den delt både her og både der. Sannelig er den gjenoppstanden, tenkte jeg.

Klok av skade skrudde jeg av telefonen, og søkte tilflukt i den oppbyggelige litteraturen – i Eskil Skjeldals nye intervjubok med Jon Fosse, Mysteriet i trua (Samlaget). Det var definitivt en god prioritering, men også en smule nedslående. For boka bekrefter på sett og vis hvor grunnleggende meningsløst det er å skrive om tro og tvil i Dagbladets spalter. Lerretet som først må blekes er enkelt og greit for stort. Språket er på en helt annen frekvens. 

Jon Fosse viser hele veien, på nær sagt hver side, til språkfilosofen Ludwig Wittgenstein. I 1921, i den positivistiske ånden som stadig gjennomsyrer Dagbladet, trodde Wittgenstein at han hadde løst alle filosofiens problemer. Han kom til at det var en grense som erkjennelsen aldri kunne overskride, og derfra og ut må mennesket melde pass.

Som det heter i hans mest berømte aforisme: «Det man ikke kan tale om, må man tie om». Wittgenstein er den første til å innrømme det tragiske i denne erkjennelsen: «at selv når alle mulige vitenskapelige spørsmål er besvart, er våre livsproblemer ennå overhodet ikke blitt berørt.»

Men så er det som om noe i ham stritter imot. Stikk i strid med sitt eget program, åpner Wittgenstein opp for at vi likevel må stotre ut i dette uutsigelige og gåtefulle. For det er noe der; noe som er helt vesentlig for å komme til rette med tilværelsen. Dies zeigt sich, es ist das Mystische. «Det viser seg at dette er det mystiske.»

Dette dunkle, forunderlige kan imidlertid ikke nås direkte. Fosse, Wittgenstein og alle vi andre er derfor klebet fast til et uløselig paradoks: Det vi vil si, kan ikke sies. Vi kan bare ane det i korte, overskridende blaff – via omveier og omskrivninger. Eller som det heter hos Hans Børli

Jeg har drømt om at

én gang – en eneste –

skulle ord og liv

bli ett

 

Slik skulle det skje:

som når speilbildet av en lom

svimler gjennom vårblått vatn

og treffer den levende fuglen

i en sprut av sølv, ytterst

i spissen av et svimlende

crescendo-tegn

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Rune Foshaug

4 innlegg  895 kommentarer

Hmmmm

Publisert nesten 5 år siden

Du påtar deg en slags offerrolle der det norske publikum ikke er klare og modne til ditt lynende skarpe intellekt, "velrettede" injurier og sviende men treffende humor.

Problemet med Dagbladet-teksten din er ikke at den er på et for høyt intellektuelt nivå eller at det er publikum det er noe feil med. Problemet er ikke en gang at du forsøkte å etterape britiske sviende injurier og sarkasme, for så å feile spektakulært.

Problemet er at du har en tekst totalt uten innhold. Du nevner masse momenter som "nyateister" kommer med, inkludert Averroes fra det 12. århundre. Var også Epicurus fra ca 300 år før Kristus en "nyateist" siden han formulerte det ondes problem, som de påfølgende 2300 år ikke er blitt besvart på en tilfredsstillende måte? Hvem er i så fall gammelateistene?

Du kritiserer den "lettvindte" religionskritikken, men du kommer ikke med motsvar mot ett eneste moment utover personangrep mot de som har fremmet kritikken. Det mest horrible eksempelet er der du kritiserer Dawkins for å si at "religiøse er som barn", og så i neste setning skriver at "nyateisten er den veslevoksne jenta som etteraper en forestilling om de voksnes rasjonalitet". Og så er du den som snakker om å slå seg til panna.

Siden du benytter hele teksten i Dagbladet-kommentaren din, OG hele teksten i innlegget ditt her på Verdidebatt, til å innta offerrollen og kritisere at nyateister kommer med så banale angrep mot religionen (istedet for å påpeke nøyaktig hva som er banalt ved dem og komme med den "checkmate atheists"-løsningen du tydeligvis mener du sitter på), så vil jeg invitere deg i denne tråden til å forklare oss bondestudenter som med et uhell har fått i oss frukt fra kunnskapens tre, hvordan ting faktisk henger sammen.

La oss for eksempel fokusere på "nyateisten" Epicurus (ca. 300 år f.Kr): "Is God willing to prevent evil, but not able? Then he is not omnipotent. Is he able, but not willing? Then he is malevolent. Is he both able and willing? Then whence cometh evil? Is he neither able nor willing? Then why call him God?". Hva er din løsning på det ondes problem? Hvorfor finnes det så mye lidelse og ondskap (inkludert naturlig ondskap som sykdom og parasitter og naturkatastrofer) i verden, dersom det finnes en Gud som vil oss godt, som vet at vi lider, og som har makt til å stanse vår lidelse?

Eller la oss fokusere på nøyaktig på hvilken måte din Gud skiller seg fra fra alle andre guder menneskene har trodd på, som de greske, romerske og norrøne guder, eller hvordan Gud skiller seg fra julenissen for den saks skyld. Hvordan skiller din Gud seg ut som mer troverdig, som helt klart objektivt sett eksisterende, og hvilke beviser bygger du dette på? Nøyaktig på hvilke områder er troen på Gud forskjellig fra troen på et yeti-monster? Forklar oss! Det vil være mer redelig enn å bare slenge ut at vi enfoldige ateister er så dumme som ser at menneskene gjennom tidene har trodd på titusener av guddommer og overnaturlige vesener, og at din Gud bare er enda en i denne rekka.

Og om du bruker Gud som forklaring på bakenforliggende årsak til Big Bang, samtidig som du "per definisjon" erklærer at Gud selv ikke trenger en årsak til sin eksistens men at Universet "per definisjon" trenger en årsak til sin eksistens, hvordan bygger du argumentasjonen for dette? Gud som årsak til Big Bang blir ikke sann bare fordi man definerer Gud som Big Bang's årsak "per definisjon". Hvis jeg definerer Satan som den som "per definisjon" drepte Gud, er Gud da automatisk død?

-

Du må gjerne diskutere disse temaene eller andre "nyateistiske" religionskritiske momenter som irriterer deg - men å bare skrive en tirade om at de irriterer deg, disse imbesile forsøkene på å demontere religionen din, blir alt for tynt. Du trenger kjøtt på beina, du trenger å gå inn i selve materien og ikke bare overfladisk gjøre personangrep etter personangrep mot kjente ateister. Og nei, ateister har ikke "yppersteprester". Jeg som ateist er på ingen måte pålagt å være enig i alt Dawkins sier, eller måten han sier det på, selv om jeg kan være enig i mye av det. Han er ikke min autoritet eller min "prest" som forteller meg hva jeg skal tro eller ikke. Den religiøse verden fungerer kanskje slik, men den ikke-religiøse verden fungerer ikke slik, med enkeltmennesker med så stor autoritet at alt de sier tas for god fisk av alle ateister eller alle "nyateister".

Selv om dette er voksenopplæring av "enfoldige" ateister, "twitrende tåper", "veslevoksne jenter", "ferske studenter" som er kjepphøye men ulærde sofister, "bondestudenter", "slendrianateister", "overlagt uvitende" og "åndssvake" - vi ateister som er så fæle at vi bruker personkarakteristikker og personangrep, så må du gjerne gjøre et forsøk.

Diskuter innholdet i momentene som plager deg og hva ved dem som er idiotiske, heller enn å bare bruke spalteplass på å si at de plager deg og åpenbart er idiotiske.

Men kanskje er det lettere å erklære gudstroen og teologien din som uangripelig fordi den er en 2000 år gammel fagdisiplin, slik at den er blitt en så stor autoritet at vi alle bare må akseptere den som for høyverdig og for mektig til å kritiseres?

Og kanskje er det enklere å kritisere ateister enn å forsvare egen tro?

Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

I all beskjedenhet så vil jeg gi trådstarter rett i krenkelsestyranniet.

Vi er krenket i ett kjør og anlegger saker og avslutter saker. I mine øyne et lite sympatisk trekk, men jeg mener den er på fremmarsj i Europa. Ord(gyterier) som ytres er ikke så essensiell - de kan være rett eller feil, krenket blir vi uansett...

Så hvem som går inn i offerrolen synes litt uklart. Det jeg stusser litt over, er at trådstarter blir overasket når han anvender britiske språklige finesser på et norsk publikum? Som er polstret fra barnehagealderen...

Kan ikke gå bra.

Kommentar #3

Rune Foshaug

4 innlegg  895 kommentarer

Interessant

Publisert nesten 5 år siden

Interessant at Nyhus ikke er villig til å diskutere de faktiske teologiske spørsmål som han hevder såkalte "nyateister" har et åndssvakt forhold til. 

Jeg siterer fra Dagbladet-utbruddet ditt:

"Ja, hva er liksom forskjellen på julenissen og Gud? Er det ikke like mange beviser for begge?

Eller de hevder å avdekke alvorlige motsigelser og paradokser - forhold som kan skake selve grunnlaget for troen:

Treenigheten? Hvordan kan noe være tre og én på samme tid? Om Gud er så allmektig - kan han skape en større stein enn han selv kan løfte? Hvordan kan han snakke til flere mennesker på samme tid!? Han kan ikke være fullkommen og allmektig om ondskap finnes. Haha! Logisk brist!

Slik sitter de ved tastaturet og tror at de kommer opp med glupe iakttakelser mens de highfiver hverandre med favourites og retweets.

Man kan ikke annet enn å slå seg til panna."

Du er tydeligvis villig til å erklære at disse spørsmålene er nok til å slå seg i panna av, men er du totalt uvillig til å diskutere selve temaene? 

Hva mener DU er gode beviser for Guds eksistens? Mener DU at Gud, Kristus og DHÅ er én eller tre? Mener DU at Gud kan skape en så stor stein at han ikke kan flytte den, og hvordan mener DU at allmakt er ivaretatt enten svaret er ja eller nei? Hva er DIN løsning på det ondes problem? 

Jeg og flere med meg på dette debattforumet har så lyst til å diskutere disse temaene med deg på en sivilisert og ordentlig måte, så presenter dine løsninger på problemene så har vi noe å debattere.

Utnavn, edder og galle, derimot, gir svært lite å diskutere om. Men du ønsket kanskje ikke åpen diskusjon, men kun å bli retweetet og highfivet i eget religiøst miljø?

Kommentar #4

Rune Foshaug

4 innlegg  895 kommentarer

Hit and run?

Publisert nesten 5 år siden

Så kan vi vel konkludere med at Håvard Nyhus verken er villig eller i stand til å starte en fornuftig og sivilisert samtale om problemene han tar opp som så soleklart løste at han slår seg i panna av dem.

"Debatt" i "verdidebatt" burde ideelt sett bety at man er villig til å komme tilbake til tråden man har startet og diskutere de påstandene man slenger ut.

Jeg har her invitert Nyhus til å ta et fritt valgt tema som får han til å slå seg i panna over disse "nyateistene" som tror at det valgte temaet fortsatt er et uløst problem, og vise oss løsningen slik at vi kan diskutere saken.

Så lenge ikke Nyhus gjør dette, fremstår både åpningsposten her og innlegget på Dagbladet kun som kristen angstbiting, som et "hit and run" nett-troll uten kjøtt på beina, som utsagn designet for å provosere, uten evne eller vilje til å forsvare dem i en debatt.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere