Inger Marie Lid

professor
13

Livets tvetydighet

Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil».

Publisert: 21. apr 2015

Espen Ottosen gjør (Vårt Land 18. april) rede for sin tenkning om mangfold. Mest problematisk er hans syn at «å skille mellom det normale og det avvikende er meningsfullt».

Ifølge Ottosen handler et slikt skille i teologisk forstand «om hva som er skapt og hva som er falt, […] hva som er resultat av Guds skaperplan og hva som er resultat av syndefallet.» Slik jeg ser det bør vi ikke ønske å foreta skiller mellom hva som er normalt eller avvikende, skapt eller falt når det gjelder konkrete menneskers livssituasjon, med hjertefeil, nyrefeil, cerebral parese og multippel sklerose.

LES OTTOSENS FØRSTE INNLEGG. Sterke angrep på kristen kjønnsforståelse

LES MITT SVAR TIL OTTOSEN (nettutgaven): Sårbar og gudbilledlik

Viktig. Saken vi diskuterer er viktig av flere grunner. Jeg skal trekke fram to.
En politisk årsak til at temaet er viktig, er at mennesker i dag, gjennom bioteknologi, kan forhindre at foster med funksjonsnedsettelse blir født. Er dette å arbeide på den fortsatte skapelsen og forbedre skaperverket? Jeg mener nei. Det er å redusere, begrense et mangfold. Da er det nødvendig, slik jeg ser det, å si at dette mangfoldet er godt. At mangfoldet er godt, betyr ikke at hvert enkelt menneske alltid opplever at eget liv er godt. Mangfold finnes. Kort og godt. Hvordan vi oppfatter det menneskelige mangfoldet er ikke så viktig. Mangfold tilhører livets grunnvilkår fra begynnelsen av.

En teologisk begrunnelse er at kirken, blant annet gjennom trosopplæringsreformen, arbeider for inkludering og likeverd i møte med barn og unge med funksjonsnedsettelse. Da må kirken også ta funksjonsnedsettelse med som kritisk fortolkningsperspektiv. For eksempel : Moses hadde vansker med å tale. Dette gjorde ham ikke ubrukelig som leder, men han fikk en taletolk i sin bror Aron. Mange historier i tekstene og i tradisjonen kan bidra til å utdype og berike vårt syn på funksjonsnedsettelse, vi trenger å lese disse tekstene på nytt ut fra et funksjonshemmingsperspektiv.

Godt selvbilde. Samfunnets holdninger til helse og funksjonsnedsettelse er stadig i endring, og påvirkes av hva som er mulig å gjøre rent medisinsk. Hva som bør gjøres er ikke alltid enkelt å vite. Kan man leve et godt liv med funksjonsnedsettelser? Er det nødvendig å endre kroppen til en person som ikke ønsker dette selv? Hvem skal bestemme hva som skal behandles og hva som ikke skal behandles? Hvordan forstår vår tid normalitet?

Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil». I stedet bør kirke og teologi bistå mennesker, særlig barn og unge, i å utvikle et godt selvbilde forankret i en tydelig aksept av den en er. Det er ikke vår oppgave å skille mellom normalt og avvikende, hverken statisk, biomedisinsk eller på andre måter.

FØRST PUBLISERT PÅ VÅRT LANDS DEBATTSIDER 21.04.2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Leif Lysvik

43 innlegg  706 kommentarer

Takk Lid

Publisert nesten 5 år siden

...du skriver: Mange av oss kan føle at vi er «feil», men kirken og teologien må aldri bekrefte mennesker som «feil».

Jeg har ofte  opplevd en teologi som baserer seg på hva Gud har skapt - og hva som er resultat(er) av synd. En prest i min lokale kirke sa en gang at utviklingshemming var et resultat av foreldrenes synd. Mange mennesker med ulike former for seksuelle preferanser har møtt fordømmelse og syndforklaringer om sine legninger. En av mine sørafrikanske venner sa at han vokste opp i en kirke som sa at det var guds vilje at de hvite var de sorte overlegen. Jeg er vokst opp med at samisk joik er synd – osv osv…

Og det var i denne tradisjon jeg opplevde Ottosen på Dagsnytt 18. Hans fokus på praktiske problem som hvem som skulle benytte hvilket toalett, og å framstille mennesker med uklar kjønnsidentitet som en feilskapning var som et ubehagelig gufs.

Jeg er ingen teolog, utover søndagsskole og kristendomsundervisning slik det var i den gamle skolen har jeg ingen formell teologikunnskap, men min gudstro baserer seg på at Gud har skap alle, og for Gud er vi alle unik og lik. Spesielt de som står i fare for på ulike måter å bli stigmatisert må møte en åpen og inkluderende kirke.   

 

Så takk  Lid for et oppklarende innlegg.

 

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

Sannsynligheten øker

Publisert nesten 5 år siden

under visse forhold. Alkohol, nikotin, narkotika og vold i svangerskapet øker sjansen for aborter dødfødsel og alvorlige funksjonsnedsettelser. Det tviler ingen på.

Barnet blir ikke feil av den grunn.

En straff fra Gud kan det umulig være.

Det kan være vondt å se at funksjonshemmede slår hodet i veggen, kaster seg rundt og lever et slitsomt liv med reduserte muligheter.

Livskvalitet synes ikke alltid utenpå.

Kommentar #3

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Jeg oppfatter Ottoson annerledes.

Publisert nesten 5 år siden

Jeg mener at innleggsforfatteren misforstår Ottoson. Slik jeg oppfatter ham, mener han det er relevant å operere med et "normalitetsbegrep", uten at man dermed verdisetter de som skiller seg fra "normaliteten" som mindre verdifulle, som "feilskapninger" eller som noe annet en likeverdige individer.

Det er faktisk slik at innen medisin og også innen opplæring så er man er nødt til å ha en eller annen "normalitetsdefinisjon" som utgangspunkt for å stille diagnoser.

Når Ottoson bruker et begrep som "denne syndefulle verden" så oppfatter jeg ham dithen at han påpeker at vår fysiske verden er av en slik natur, at alle svangerskap ikke følger "guddommelige lover", men at de følger denne verdens lover, der sykdom og misdannelser dessverre er en del av livet.

Man mener ikke automatisk at et foster er mindre verdifullt selv om man påpeker at det har et avvik fra en viss norm. Dersom man ikke kan påpeke at et foster eller et nyfødt barn lider av en sykdom, men skal "late" som alle er funksjonsfriske og uten medfødte skader eller sykdommer, så kommer vi inn i en liksomverden, der det blir galt å påvise spesielle behov. Og hvordan skal vi kunne gi noen den ekstra hjelpen de trenger, uten at vi har et visst "normalitetsbegrep" å gå ut fra.

Jeg mener den feilen artikkelforfatteren gjør, er å oppfatte det dithen at det å påpeke et spesielt behov eller en medfødt funksjonsnedsettelse innebærer at man gir dette individet lavere verdi. Det er IKKE en nødvendig følge av å ha et normalitetsbegrep.

For overhode å kunne stille en medisinsk eller pedagogisk diagnose, er vi simpelthen nødt til å ha et normalitetsbegrep. Det innebærer IKKE at vi verdisetter disse barna lavere enn andre barn. Vi gjør det kun for å kunne gi dem den hjelpen de trenger, både medisinsk, innen opplæring og for å gi dem et så godt liv som mulig med alle de hjelpemidler vi har til rådighet.

De som driver råkjør mot at man kan stille diagnoser, fordi det i deres øyne innebærer en verdiforringing av mennesket, skader i realiteten de hjelpetrengendes behov. Blir noe bedre av at vi "later" som spesielle behov og funksjonsnedsettelser ikke eksisterer?

Mvh Sverre

Kommentar #4

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden
Sverre Avnskog. Gå til den siterte teksten.
Når Ottoson bruker et begrep som "denne syndefulle verden" så oppfatter jeg ham dithen at han påpeker at vår fysiske verden er av en slik natur, at alle svangerskap ikke følger "guddommelige lover", men at de følger denne verdens lover, der sykdom og misdannelser dessverre er en del av livet.

Slik har jeg lest det også, så den moralske forargelsen uteblir.

Jeg har lest litt av Ottosen, så det faller ikke  naturlig å tenke  på at han setter menneskeverd i forskjellige båser, alt etter diagnoser. Tvert om, men sånn er det. Vi oppfatter forskjellig. Også der er vi umake...

Kommentar #5

Inger Marie Lid

13 innlegg  5 kommentarer

Teologiens oppgave er en annen

Publisert nesten 5 år siden

Selv om biomedisin og velferdsstaten trenger og anvender diagnoser for sine formål, er teologiens oppgave en annen. Biomedisninen har sin plass og sin oppgave, det samme har rehabilitering og behandling. Normalitet og variasjon spiller sammen og defineres i forhold til hverandre innenfor ulike fagområder.

Teologi og kirke kan, som en del av offentligheten, bidra til å forstå hva det betyr for menneskesyn, teologi og samfunn at variasjoner i funksjonsevne tilhører menneskelivets mangfold. Hvordan lever vi godt med dette slik at alle får utvikle et erfarer anerkjennelse og inkludering?

Syndefallsmyten er ikke produktiv for dette formål. En bedre kilde for refleksjon er skapelsesteologien og beretninger om konkrete mennesker som møter anerkjennelse og inkludering. Hannah Arendt fremhever pluralitet som grunnleggende vilkår for menneskelivet. Teologisk kan vi si at livet er gitt, og kommer i flertall. Mennesker er ikke først og fremst individ med funksjonser, og bør derfor heller ikke først og fremst defineres etter funksjonsevne og helse.

Kommentar #6

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Livets betydning sett utifra Guds perspektiv

Publisert nesten 5 år siden
Inger Marie Lid. Gå til den siterte teksten.
Mange historier i tekstene og i tradisjonen kan bidra til å utdype og berike vårt syn på funksjonsnedsettelse, vi trenger å lese disse tekstene på nytt ut fra et funksjonshemmingsperspektiv.

Når Adam og Eva spsite eplet fra kunnskapens tre, døde de, ikke bare en fysisk død, men ble også skilt fra Gud. Og deres slektninger falt enda lenger vekk fra Gud, utenom noen få som det står har en relasjon til Gud. Resten er dømt. Vi alle er allerede dømt pga Adam og Evas handlinger i Edens hage. Gjennom deres handlinger har vi blitt skilt fra Gud.

Ja du har rett i at det er mange historier i Bibelen som kan berike oss, men det bør berike oss med Kristi liv, slik at vi får retten til det evige guddommelige liv som han kom for å gi oss i overflod (Joh.10:10). Bare dette livet kan kjøpe oss fri fra vår falne tilværelse uansett hvilken situasjon vi lever i, om vi er funksjonsnedsatt eller er "normal."

Det er Guds liv og natur som bringer oss inn i Guds rike, og Guds liv og natur får vi gjennom Kristus. Alt annet er bare doktriner, som bringer åndelig død.

MVH

Rolf Larsen

Kommentar #7

Sverre Avnskog

227 innlegg  7615 kommentarer

Religionens formål

Publisert nesten 5 år siden
Inger Marie Lid. Gå til den siterte teksten.
Syndefallsmyten er ikke produktiv for dette formål. En bedre kilde for refleksjon er skapelsesteologien og beretninger om konkrete mennesker som møter anerkjennelse og inkludering. Hannah Arendt fremhever pluralitet som grunnleggende vilkår for menneskelivet. Teologisk kan vi si at livet er gitt, og kommer i flertall. Mennesker er ikke først og fremst individ med funksjonser, og bør derfor heller ikke først og fremst defineres etter funksjonsevne og helse.

Nei, vi bør ikke først og fremst defineres etter vårt funksjonsnivå, men det blir også feil å forsøke å benekte eller underkjenne at enkeltindividets funksjonsnivå er av avgjørende betydning for hvordan våre liv vil arte seg.

Vi er sikkert på at alle lesere på VD er enige i at alle er verdifulle som det individet de er, og med det som grunnlag, synes jeg ikke det blir så "farlig" å være åpen om at vi alle har ulike behov og ulik basis for hvordan vi kan leve våre liv.

Myten om syndefallet har mange ulike tolkningsmuligheter. Selv oppfatter jeg myten som en symbolsk forklaring på at menneskenes verden har blitt en verden av sykdom, død og lidelse for manges vedkommende, ikke fordi Gud skapte den slik, men fordi noen av Guds vesener en gang i forhistorisk tid gjorde noen fatale valg, som medførte at jorden ble en mørkets verden. For meg blir det en forklaring på det ufullkomne livet. Det ble ikke skapt slik av Gud, men er en følge av noen av Guds skapningers eksperimentering med "den forbudne frukt" - mørkets energi.

Men Gud elsker oss alle like høyt, og alle har den samme verdi i hans øyne, uansett!

Alle har den samme verdi - og med det som grunnlag, kan vi åpent erkjenne at variasjonene er store, både psykisk og fysisk.

Mvh Sverre

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
23 dager siden / 2198 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
20 dager siden / 1802 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
8 dager siden / 1297 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
29 dager siden / 1224 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
13 dager siden / 1112 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
24 dager siden / 1064 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
17 dager siden / 914 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
28 dager siden / 900 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere