Tor Berger Jørgensen

61

Ingen motsetning mellom frelse og rettferdighet

Jeg undres hvor godt Hanne N. Herland kjenner Den norske kirke når hun skriver at politiseringen er så sterk at kirken knapt kan kalles kristen – hun lager en «bås» jeg ikke kjenner meg igjen i.

Publisert: 19. apr 2015

I dialogen mellom Hanne Nabitu Herland og undertegnede bærer Herlands siste innlegg overskriften «Kulturell kristen eller Jesus etterfølger?» - Hun reiser mange viktige spørsmål om forståelse av kirkas rolle og plass i historien og vårt liv som kristne.

1. Les Hanne Nabintu Herlands foredrag på Oslo Symposium: Europa i drastisk endring
2. Les mitt første innlegg: Ad Oslo Sympositum – Spørsmål til Hanne Nabintu Herland
3. Les Herlands svar: Europas behov for ny åndelighet

4. Les mitt andre innlegg: Takk, Herland - og noen nye spørsmål

ET KJENT SPØRSMÅL

Hanne Nabintu Herland reiser en kjent problemstilling i sin siste kommentar i vår lille dialog: "Kulturell kristen eller Jesu etterfølger". Vekkelsesbevegelsene i og utenfor Den norske kirke har med jevne mellomrom formulert en slik problemstilling gjennom 200 år. I spørsmålet har det som regel ligget en skarp kritikk av den ‘offisielle statskirkeligheten’ og en tilsvarende tydelig understreking av behovet for personlig omvendelse og bevisst etterfølgelsesliv. Hanne Nabintu Herlands innlegg plasserer henne tydelig i en slik tradisjon.

 

«DEN STØTENDE JESUS»

Herland inviterer med dette til en interessant diskusjon om hvordan vi forstår de viktige begrepene kirke og kristendom. I avslutningen av det siste innlegget på verdidebatt beskriver Herland en klassisk modell av kristendoms- og menighetsforståelse i kierkegaardske vendinger med sterk vekt på valget og etterfølgelsen. Hun beskriver Jesu ord som "støtende" og henter fram kjente formuleringer om den smale veg og om å ta opp korset og følge han. Det betyr vilje til personlige ofre som igjen leder fram mot "usigelige åndelige gleder av indre karakter", skriver Herland.

 

Denne sida ved Jesu forkynnelse er alltid utfordrende, både forstått i sin egen historiske kontekst og overført til den situasjon kirka til enhver tid befinner seg i. Vekkelsesbevegelser gjennom hele kirkas historie har hentet impulser og kraft fra denne type tros- og kristendomsforståelse. Historien viser at slike vekkelsesimpulser mange ganger har skapt fornyelse i tros- og menighetsliv og justert kirkas kurs i bredere forstand. Impulsene fra Hans Nielsen Hauges forkynnelse og bevegelse i Den norske kirke er et tydelig eksempel på en slik innvirkning på den historiske prosessen i vår kirke og i vårt samfunn. Det er lenge siden vi har hatt slike gjennomgripende vekkelser i Europa, men det er i og for seg ikke vanskelig å hevde at vi i vår tid kunne trenge et slikt nytt radikalt, åndelig vær. Jeg er imidlertid usikker om vegen går gjennom et fokus på "den støtende Jesus", slik Herland beskriver det eller gjennom den frigjørende Jesus.

 

KULTURKRISTENDOM

Det interessante og utfordrende med Herlands kirke- og historiesyn, er at hun, slik jeg oppfatter henne, er opptatt av at kristendommen har tapt sin brede plass som kulturfaktor og verdianker i Europa generelt og i Norge spesielt. Litt forenklet oppfatter jeg hennes historiefortelling slik at det er sekularistene og hedonistene som har trengt kristendommen ut. Og nå kommer Islam inn og overtar. Men rimer dette med et kirkeideal med fokus på kirken som minoritet knyttet til «en støtende Jesus» og til den smale vei? Herland vil tilbake til det hun kaller "grunnkirken", altså det fellesskapet som begynte allerede mens Jesus levde og fortsatt inn aposteltida slik vi møter den i Det nye testamentets skrifter. Den lille minoritet som levde under press og forfølgelse.

Dersom dette er idealet vil selvsagt enhver form for kirkekonstruksjon lett bli offer for kritikk. Og like vanskelig blir det å forstå hennes henvisning til en tid her i Europa og Norge der kristendommen var den dominerende kulturfaktor. Ja, da kulturkristendom hadde makta.  

Herland er opptatt av tidsvendet i 1970-åra, men dette dreier seg om lange endringsprosesser hvor den franske revolusjon og dens paroler om likhet og frihet fikk fotfeste i Europa, USA og i vår norske Grunnlov angir bruddet med en autoritær kristen, kulturtradisjon opprettholdt gjennom et sterkt kontroll- og påvirkningsregime i kombinasjonen mellom fyrste-, stats- og kirkemakt enten den nå var katolsk eller protestantisk. Det er mye bra å si om holdninger og samfunnsånden i tidligere tider, men den innebar samtidig utrolig mange kontroll- og tvangsmekanismer som holdt store deler av befolkningen nede i økonomisk, sosial og kulturell fattigdom - og hvor kirke og stat var utøvere av en repressiv makt som ingen av oss i dag ville ønsket oss.

 

«KULTURELT SELVMORD»

Herland skriver at vi er i ferd med å begå kulturelt selvmord. Jeg oppfatter henne dithen at det er den sekulariserte sosialdemokratiske hovedtendens i samfunnet vårt, som for alvor fikk gjennomslag på 1970-tallet, som har ansvar for dette «selvmordet». Denne retningen er bevisst anti-kristen, og driver en aktivt kirkemostand. Herland mer enn hentyder at dette også dreier seg om at politikerne styrer Den norske kirke.

Jeg er enig med Herland i at vi befinner oss i dramatiske kulturelle endringsprosesser og at samfunnet vårt ser ut til å forlate et kristent og humanistisk verdigrunnlag selv om jeg mener uttrykket «kulturelt selvmord» er upresist og overdramatiserende. For meg fortoner det seg slik at det ikke er de etablerte «sosialdemokratiske» idealer som har skapt velferdssamfunnet vårt, som utgjør faren, men heller en ny bekjennelse til "markedskreftene" og "kapitalen" som tenker profitt og konkurranse og som bygger opp om individuell nytelse (hedonisme) og selvrealisering. Mange av de varseltegn Herland mener vi ser i vårt samfunn kan like mye forstås utfra slike krefter. Det nye i dag er at disse kreftene synes å frigjøre seg mer enn tidligere fra en "samfunnskontrakt" hvor overskudd og profitt gjerne ble ført tilbake til lokalsamfunnet hvor gründere og bedriftsledere hadde sin kulturelle og sosiale forankring.

Kritikken av disse nye tendensene har en klar bibelsk forankring. Jesus taler mye om det som tidligere ble oversatt med innholdsfylte begrepet "havesyke". Det dreier seg altså om grådighet og gjerrighet, om selvopptatthet og egoisme, både på individplanet og for samfunnsmekanismene. Hvis jeg har oppfattet Herland og initiativtakerne til Oslo Symposium rett hyller de den liberalistiske samfunnsinnretning, mens jeg er opptatt av at nettopp denne innretningen skaper et kaldt vellykkethetsideal hvor mange faller utenfor og som vil føre med seg større forskjeller i samfunnet vårt.

 

"SEKULÆR-KIRKENS POLITIKK"

Med et slikt blikk på samfunnsutviklingen og kirkehistorien som Herland gjør seg til talsperson for, blir det nesten naturnødvendig å beskrive kirken som en tannløs tjener, eller kanskje bedre: et villig talerør for den sekulære sosialdemokratiske verdensanskuelse. Herland kommer med en ganske kraftig påstand om at Den norske kirke "har valgt å ta sin dogmatiske demokratiske ordre fra en sekulær, avkristnet konsensuskultur". Hun mener "folket" vil styre kirken etter hva folk leser i VG eller ser på TV. Og videre skriver Herland: "Politiseringen av den lutherske, norske Kirken er i dag så sterk at det av flere reises tvil om hvorvidt den overhode kan betegnes som kristen"!

Jeg undres hvor godt Herland kjenner til hva som skjer i Den norske kirke når hun skriver slik. Hun skaper en «bås» jeg ikke hører hjemme i. Nå har Herland selv i et tidligere innlegg skrevet: "Vi har et sykelig behov for å sette hverandre i bås for deretter å skape krig mellom oss". (Et sitat som selv Klassekampen har valgt å gjengi, 18.4!)

Men da spør jeg, gode Herland: Når du beskriver Den norske kirke slik du gjør, rammes du ikke da av din egen advarsel? Jeg og svært mange med meg i Den norske kirke ønsker at livene våre og kirka vår skal preges av og styres ut fra Guds ord! Bibelen er vår norm for tro og liv. Bibelen er vår kilde og vår skatt. Vårt lys og vårt kompass. Vårt mål er å gjøre Kristus kjent og trå "menneskene nær med evangeliet" som det så vakkert het i en gammel misjonærinstruks.

Det er leit hvis du og andre ikke kjenner igjen denne vibrasjonen for evangeliet i vår kirke, eller når du møter kirkas ledere. Men å fradømme meg og min kirke sin kirkelige integritet, framstår som meg som lettvint og kunnskapsløst. At kirkene kunne ha vært fylt av mer folk fra søndag til søndag, opptar oss selv sagt. Men dette gjelder ikke bare Den norske kirke. Det gjelder bedehus og forsamlinger hvor forkynnelsen gjerne kan ha et mer direkte og utfordrende omvendelsespreg enn den kanskje hører i våre gudstjenester. Noen menigheter og tradisjoner ser ut til å lykkes bedre. Takk Gud for det! Men over tid ser vi klare tendenser til at bevegelser og menigheter vokser og stagnerer, ofte splittes og mister sin tiltrekningskraft. Kirkevekst og vekkelse er både noe sårbart og uforutsigbart. Og ingen av oss tjener på å sette hverandre i "båser", som du selv sier. For meg stråler Jesu ord om kirkens enhet fram som et overordnet mål - og det dreier seg blant annet om hvordan vi omtaler hverandre på de sporene vi ønsker å følge i lojalitet mot evangeliet.

 

"HOMOFILI SOM SIDESPOR"

Det er sikkert mange spørsmål vi er uenige om. Herland trekker selv fram et eksempel under den utfordrende overskriften: #Homofili som sidespor». Hun spør hvorfor 97% heterofile er så opptatt av det hun hevder er en prosent homofile. "Kirken burde holde seg for god til å gjøre dette marginale spørsmålet til en hovedsak slik at hele Kirkens budskap marginaliseres for eller mot homofile." Er det "de til enhver tid politisk korrekte medier, som i altfor stor grad er talerør for makthavere [....} i vår tid, som er de skyldige?" spør Herland. Jeg stusser over problemstillingen. Kan det være antallet homofile som gjør deres situasjon etisk viktig å reflektere over? Er ikke Jesus nettopp opptatt av enkeltmennesker, og da svært ofte av dem som er blitt usynliggjort og marginalisert i samfunn, kultur og religion? Selv om han ikke tok opp homofili spørsmålet spesielt, skal ikke vi våge å møte homofile og høre deres fortelling? For meg dreier seg i alle fall ikke om kvantiteter. Jeg ofrer ikke mitt engasjement for homofiles rett til et liv i åpenhet og respekt fordi de er få.

 

For egen del endret jeg syn på homofilt samliv da jeg fikk tilgang til en nær venns notater og korrespondanse etter at hans bortgang. Det var hjerteskjærende. En nær venn som jeg trodde jeg kjente, men som ikke hadde våget å fortelle om sine innerste følelser og sin kamp for å bevare sitt gode liv i samfunn og kirke. Å være homofil var for bare kort tid siden forbundet med skam, det var tabuisert. Homofili var en vederstyggelighet og åpent homofil vederstyggelige. Homofili var en sykdom. Ja, det ble i hyrdebrev fra biskopene etter krigen beskrevet som en trussel for hele vår kultur.

Skulle ikke vi lytte til deres fortelling? Skulle vi ikke lytte til deres troserfaring? Det Paulus skriver i Romerbrevet kap 1 kan ikke gjelde de homofil jeg har lært å kjenne. De har bevart både troen og nestekjærligheten og åndeligheten. De er ikke overgitt ondskapen fordi de har forlatt Gud og gitt seg avgudsdyrkelsen i vold. Skal vi ikke ta deres troshistorie på alvor? Skal vi ikke lytte til deres ønske om å kunne få leve ansvarlig og forpliktende sammen med en som de ønsker å dele livet med?

På denne bakgrunn opplever jeg det som en provokasjon når du, Herland, mer enn antyder at det er styresmaktene og/eller "politisk korrekte medier" som har formet mitt nye syn på homofilt samliv. Det er møtet med enkeltskjebner og deres troserfaringer med deres møte med evangeliet dette dreier seg om og ikke styresmakter eller medier. Jeg skulle ønske jeg hadde våget å ha de samtalene og utfordret mine fordommer, lenge før den alminnelige homofobien snudde i vårt samfunn. Kirka burde ha vært de homofiles trygge sted hvor de var blitt møtt med respekt og medfølelse, mens storsamfunnet fordømt og forfulgte dem! Endret syn på homofili er styrt av medier, men av evangeliet, slik jeg nå ser det ut fra min erfaring.

 

VI FORSTÅR STYKKEVIS

Vi ser åpenbart forskjellig på homofili og mange andre ting. Vår teologiske tilnærming til troen og livet, følger kanskje forskjellige spor. Vår analyse av de historiske prosessene, skaper forskjellige bilder. Vi forstår og tolker kirkas rolle i historie og samfunn forskjellig. Nå avslutter du med noen gode ord som jeg oppfatter som respekt for mangfold. Og i det mangfoldet er det for meg ingen motsertning mellom det å være en Jesu etterfølger og å være en kulturell kristen.  Jeg drømmer om en tid hvor vi ikke tillegger hverandre andre motiver enn de vi har eller beskriver hverandre med ord og begreper som ikke svarer til den nåden vi alle til syvende og sist er avhengige av (Apgj 15). For, som Paulus skriver korinterne "vi forstår stykkevis og vi taler profetisk stykkevis" (1Kor 13).

ps Jeg hører gjerne fra deg igjen.

Pax & bonum

+tor b

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Frode Meland

84 innlegg  4916 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Dette var interessant og forfriskende lesing.  Tor B. Jørgensen er en klok mann.  Innlegget er dialogvennlig samtidig som han ikke er redd for å trekke grenser mellom seg og motparten når det er nødvendig.  Tipper Herland fikk noe å tenke på her.

Mest leste siste måned

Ja vi elsker alle i dette landet
av
Jarle Mong
5 dager siden / 2742 visninger
Mel gir stabilitet
av
Ingrid Vik
28 dager siden / 1884 visninger
Er far og hans slekt uten betydning?
av
Øivind Benestad
2 dager siden / 1210 visninger
Hvem skal bli født?
av
Paul Leer-Salvesen
8 dager siden / 996 visninger
Mor eller menneske?
av
Liv Osnes Dalbakken
30 dager siden / 686 visninger
Visjon Norge og kritikk
av
Pål Georg Nyhagen
13 dager siden / 617 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere