Tore Christiansen

11

Ikke pulveriser den lokale kirkeledelse

Biskop Nordhaug og stiftsdirektør Fjelltveit foreslår en organisering av kirken som pulveriserer arbeidsgiveransvaret i kirken og flytter myndighet og ansvar lengre bort fra soknet.

Publisert: 17. apr 2015

Biskop Nordhaug og stiftsdirektør Fjelltveit skriver i Vårt Land 13. april «Ikke ta fra biskopene presteledelsen».

Målsetningen med forslaget deres er å beholde biskopens styring med prestene. Les innlegget til Nordhaug og Fjelltveit her

Innlegget reiser flere spørsmål enn det svarer på. Det første spørsmålet er hvilken presteledelse det er biskopen utøver som det er viktig å beholde, og som en må ha formelt arbeidsgiveransvar for å kunne utøve. Den daglige ledelse av prestene, i den grad prostens ledelse av prestene passer en slik betegnelse, er det nettopp prostene som har. Bispedømmet forholder seg meg bekjent ikke til arbeidsplaner, ferieplaner eller beredskapsplaner. Det konkrete eksempelet som trekkes fram som bispedømmets fortrinn er at bispedømmene med sine mange prestestillinger lettere kan omplassere en prest om det skulle oppstå krevende personalsaker.

Det andre spørsmålet er hvordan de konkret ser for seg den daglige ledelse i prosti, fellesråd og sokn. Innlegget sier ikke noe om hvem som skal lede aktiviteten på fellesrådsnivå eller i soknet.

For å kunne beholde prestene tilsatt i bispedømmet og under biskopens ledelse, og samtidig imøtekomme tidligere kirkelige vedtak om en linje i kirken, foreslår de å flytte alle andre kirkelig ansatte fra fellesrådet til bispedømmet. Slik jeg leser innlegget er begrunnelsen for at alle skal ansettes i bispedømmet at fellesrådene ikke har kompetanse til å være arbeidsgiver for prestene. Det er noe underlig i hele debatten om kirkelig organisering, hvordan fellesrådenes arbeidsgiverkompetanse synes å være utilstrekkelig når det kommer til prester, mens fellesrådene altså har vært gode nok for alle andre yrkesgrupper. Er prestene spesielt vanskelige å lede?

Det framføres ikke et eneste argument for at tilsetting av kirkens ikke-geistelige bør ligge hos bispedømmet. Ingen verken teologiske, personalpolitiske, organisatoriske eller økonomiske argumenter for at kirketjenere, kirkeverger, kirkegårdsarbeidere, kateketer og diakoner bør være ansatt i bispedømmet. Kun å beholde biskopens ledelse av prestene uten å bryte med tidligere vedtak om en arbeidsgiverlinje i kirken. 

I tillegg til at bispedømmet tilsetter prester skal de etter forslaget også tilsette i andre vigslede stillinger, mens det kan delegeres til fellesrådsnivå å tilsette i andre stillinger. En slik organisering skaper langt flere utfordringer enn den løser. Forslaget fjerner ikke to linjer i kirka, det viderefører to linjer med prester ledet av biskop og prost og de andre av kirkeverge. Det er mer nærliggende å si at vi får to linjer på flere nivå – helt opp til bispedømmenivået. I tillegg skaper forslaget et nytt skille mellom vigslede og ikke-vigslede stillinger, et A-lag og et B-lag. 

Resultatet av forslaget blir en struktur der prester er ansatt av og i bispedømmet, og ledes av biskopen gjennom prosten. Vigslede kateketer og diakoner er ansatt av og i bispedømmet, men ledes av kirkeverge. Kirkeverge vil bli tilsatt i bispedømmet etter vedtak i fellesrådet. Kirketjenere, kirkegårdsarbeidere, trosopplærere, kantorer/organister og alle kirkens øvrige ikke-vigslede tilsatte vil være ansatt i bispedømmet, etter tilsettingsvedtak i fellesrådet. Det blir et paradoks at kirkevergen som skal lede diakon og kateket er ansatt i bispedømmet, men av fellesrådet, mens kateket og diakon er ansatt i og av bispedømmet. 

Hvilken autoritet vil kirkeverge ha til å utøve sin daglige ledelse overfor ansatte fellesrådet verken har tilsatt eller er arbeidsgiver for? Har forslagsstillerne tenkt over hvorvidt overtallige i et fellesråd skal ha fortrinnsrett til ny stilling innen samme bispedømme når det blir ledig noe vedkommende er kvalifisert for, slik det er i kommunene? Selv om bispedømmet aldri har tilsatt dem.

Det viktige i spørsmålet om to linjer er ikke å få alle formelt tilsatt på samme sted, men å få en mer enhetlig ledelse av aktiviteten i fellesrådet og i soknet. Et viktig mål med å få alle ansatte i en linje er at arbeidsplan for prest, kirketjener og organist kan avklares på samme nivå. Slik kan en unngå at kirkevergen setter opp en arbeidsplan for kirketjener, kirkegårdsarbeidere og organist som ikke passer den arbeidsplanen presten har fra prosten. Hvis prosten fortsatt skal lede prestene og kirkeverge alle de andre er vi ikke noe nærmere. Problemet med to linjer er ikke hvem som ansetter eller hvilken konto lønnen kommer fra, men koordinering av den daglige virksomheten, koordinering av kursdager, av avspasering, av ferie.

Forslaget fra Nordhaug og Fjelltveit innebærer videre en sterk sentralisering og ensretting. Med felles arbeidsgiver er det vanskelig å se for seg noe annet enn en tilnærmet lik arbeidsgiverpolitikk i alle fellesråd og sokn. Det betyr felles reglement for avspasering, felles reglement for overføring av ferie fra et år til et annet, felles reglement for permisjoner. Felles arbeidsgiver skaper også små muligheter for lokale lønnsforhandlinger og en lokal personalpolitikk og lønnspolitikk. Forslaget undergraver den daglige leders autoritet og handlingsrom, og det fjerner ikke utfordringene vi har knyttet til to linjer all den tid prestene synes å skulle ledes på samme måte som i dag. 

Nordhaug og Fjelltveit skriver at «Dernest vil muligheten for å utøve en god personalpolitikk for presteskapet reduseres.» Dette er direkte provoserende. Fellesrådene har altså ikke mulighet for å utøve en like god personalpolitikk som bispedømmene. Jeg kunne godt tenke meg å se dokumentasjonen som viser at prestene er mer fornøyde med bispedømmenes utøvelse av arbeidsgiveransvaret enn de fellesrådsansatte er med sin arbeidsgiver. Som viser at de ansatte foretrekker en arbeidsgiver som i Sør-Hålogaland sitter en flyreise unna i stedet for på kontoret ved siden av.

 «I en fremtidig kirkeordning vil det være viktig at forvaltningen ikke blir for omfattende, men at ressursene i størst mulig grad kan brukes til menighetsbyggende arbeid lokalt. Dette tilsier etter vår vurdering snarere en samling enn en spredning av ansettelsesforholdet.» Jeg er grunnleggende enig i at ressursene i størst mulig grad kan brukes til menighetsbyggende arbeid lokalt. Nettopp derfor trekker jeg motsatt konklusjon. All erfaring tilsier at det blir mer byråkrati med større systemer. 

Det er i seg selv ikke noe mål å styrke verken kirkerådet, bispedømmet, prostiet eller fellesrådet. Spørsmålet er hvordan vi som kirke kan legge til rette for vekst i menighetene. For meg betyr det å styrke tilknytningen mellom menigheten og de tilsatte som har sitt virke i menigheten. Min vurdering er at det legger vi ikke til rette for om arbeidsgiveransvaret flyttes så langt fra soknet som det er mulig. 

For meg er det ikke viktig at kirkevergene skal styre prestene. Tvert imot tror jeg det er viktig at vi ganske raskt klarer å bli enige om hvilke deler av prestenes virke som ikke kan underlegges kirkevergenes eller andre ikke-geisteliges styring. Jeg ønsker ikke å frata biskopen ansvaret for å føre tilsyn med prestene, deres forkynnelse og forvaltning av sakramentene. Samtidig må kirkevergen, som fellesrådenes daglige leder, ha den nødvendige makt om myndighet innenfor sine ansvarsområder. Og jeg ser ikke helt at det er nødvendig å være ordinert prest for å sette opp arbeids- og ferieplaner for prestene innenfor et fellesrådsområde eller et prosti.

La oss ikke kaste barnet ut med badevannet. La ikke målet om en linje i kirken bli så bindende for diskusjonen videre at vi ender opp med strukturer som skaper mer av de problemene vi ønsket å komme til livs. Hvis valget står mellom å beholde to linjer slik det er i dag opp mot en modell der prester og andre vigslede er ansatt av og i bispedømmet, de andre er ansatt av fellesrådet, men i bispedømmet, der prestene fortsatt ledes av en prost med delegert myndighet fra biskopen mens resten ledes av en kirkeverge, da foretrekker jeg å beholde det som i dag. Inntil vi klarer å finne en bedre modell, som i større grad har fokus på hvordan vi kan styrke menighetslivet. 

Så lenge denne debatten tar utgangspunkt i biskop, prost og prest, prosti, fellesråd eller kirkeverger vil vi neppe finne de gode svarene. Vi må ta utgangspunkt i soknet, i menighetslivet. Hvordan kan vi styrke den lokale kirke? I min verden betyr det at vi skal flytte mer ansvar, mer myndighet, mer ressurser fra bispedømme, prosti og fellesråd - til soknet. Så vil noen oppgaver fortsatt løses av fellesrådet å vegne av soknet. Og helt sikker også noen oppgaver av prosti og/eller bispedømme. Men vi skaper ikke en levende folkekirke med å gjøre sokn og fellesråd til filialer av en toppstyrt kirke.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Jarle Veland

11 innlegg  92 kommentarer

Ikke pulveriser prestenes selvstendige ansvar

Publisert over 4 år siden

I Bergen og andre større byer er kirkevergen like fjern som biskopen i det daglige arbeidet.

Konsekvensen av Christiansens innlegg burde da være at prestene legges under den daglige leder i sognet. Det vil igjen føre til både kompetanse og lønn må heves betydelig, og det samme for kirkeverger utenfor byene.Er det slik vi ønsker bruke kirkens ressurser, til mer ledelse og mindre til menighetsbyggende arbeid? Det er vel neppe noen som tror politikerne vil bevilge mer penger?  Og dessuten, skulle vi få mer penger mener jeg de bør brukes til bedre prestedekning for å lette arbeidspresset. Det vil være et tiltak som kunne gi mer menighetsbyggende arbeid i forhold til slik det er nå hvor presten mange steder har mer enn nok med å holde unna for de tjenester som presser på.

Et annet spørsmål er hva er presten? I dag har presten et selvstendig ansvar ut fra sin ordinasjon, som igjen forvaltes av biskopen. Christiansens innlegg synes å være preget av en funksjonærtankegang,jfr. "arbeidsplan presten har fra prosten". En slik tankegang vil etter min mening være ødeleggende for prestetjenesten. Både presten og menighetsrådet har sitt ansvar for det som skjer i soknet, hver for seg og i samarbeid.For presten legges premissene for tjenesten i ordinasjonen, og den enkeltes evner, interesser og nådegaver vil til en viss grad prege prioriteringene. Og disse prioriteringer må gjerne legges i samarbeid med prosten.Denne friheten er det verd å ta vare på fordi den samlet gir en bedre og mer levende prestetjeneste. 

I lys av den pågående debatt er det kanskje best likevel å beholde dagens ordning!

Kommentar #2

Tore Christiansen

11 innlegg  50 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Jarle Veland. Gå til den siterte teksten.
Konsekvensen av Christiansens innlegg burde da være at prestene legges under den daglige leder i sognet.

Det er ingen dum tanke at en legger mer myndighet til soknet. Først og fremst menighetsrådet, men også til en daglig leder. I de tilfeller soknet er stort nok. Hvorfor det skal kreve så mye mer kompetanse å være daglig leder i soknet om presten inkluderes skjønner jeg ikke. Om daglig leder har ansvar for kirketjener, menighetssekretær, organist, trosopplæringsmedarbeider/kateket, diakon - så tror jeg vedkommende også kan lede presten. I den grad presten skal ledes. 

Når jeg skriver om arbeidsplaner er det ikke for å gjøre presten til en funksjonær, det handler om at kirketjener, organist og prest bør styres fra samme nivå. Slik at vi vet vi har både prest, organist og kirketjener om det blir en begravelse. Slik at frisøndag for prest, organist og kirketjener blir samme søndag.

Jeg er helt enig i at presten må ha en selvstendig rolle og at egne interesser og ferdigheter må få være med å avgjøre prioriteringene. Mange steder må en også ta hensyn til at presten ikke har tjeneste kun i et sokn, men noen steder av og til må ta oppdrag andre steder i prostiet, noen steder har en stilling som er delt mellom flere sokn. Da vil prosten har en funksjon. I tillegg mener jeg det er viktig at prestens virke også må fange opp i seg prioriteringer som gjøres av menighetsrådet, og i den grad en daglig leder skal ha noen innflytelse over prestens prioriteringer, må det avgrenses til å følge opp menighetsrådets prioriteringer.

Så til spørsmålet om ressurser og økonomi. Hvis sokneprestene skal bli daglige ledere i soknet, vil det legge beslag på mye arbeidstid. Om vi sier det vil kreve en halv dag i uka, noe jeg tror er et veldig forsiktig ansalg, betyr det 26 dager i året. Med 5 dagers uke er det over 5 uker arbeidstid - som må tas fra annen prestetjeneste. Jeg undres over at så mange vil gi prester oppgaver som kan løses av andre, av ansatte som ikke har den etterlengtede kompetansen prestene har, andre hvor det normalt er langt flere å rekruttere fra. Det er jo ikke slik at det er enkelt å anstte flere prester for å få ned arbeidspresset, det er jo for få prester. Og enda færre blir det når en ser hvor stor andel som nærmer seg pensjonsalder.

Jeg undres også over hvorfor det skal bli dyrere med daglige ledere som er leder også for presten. Jeg forutsetter at det ikke er noen automatikk i at verken kirkeverge eller daglig leder i et sokn skal hahøyere lønn en presten. Selv om det vanligvis er slik at leder er lønnet bedre enn de en leder, er det også eksempler på det motsatte. Eksempelvis tjener ofte en kommunalt ansatt lege mer enn både enhetslederen sin og rådmannen.

Avslutningsvis må jeg si at verden ser annerledes ut fra en ettsoknskommune i Nord-Norge der det er en flyreise til bispedømmekontoret, enn fra storbyen. Jeg må kanskje også si meg litt enig - det er kanskje bedre å ha det som vi har det en stund til. Jeg mener vi bør finne en ny organisering, men jeg tror vi trenger å ta oss tid til å finne de gode løsningene. Selv om mange er lei av en debatt vi har hatt i flere år, bør vi kanskje ta oss tid til å se hvordan kommunekartet blir, siden det vil bety mye for hvordan fellesrådene ser ut om 4 år.

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
19 dager siden / 3288 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
26 dager siden / 2422 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
14 dager siden / 2356 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
27 dager siden / 2355 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1809 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
10 dager siden / 1636 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
26 dager siden / 1490 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
7 dager siden / 1390 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere