Norges største parti må gå enda lenger

De siste månedene har Jonas Gahr Støre vært en tydelig talsmann for at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2030. Dette er et mål som skal dekke Norges tiltak både i Norge, i EU og i resten av verden. Det har vært et viktig innspill i klimadebatten ettersom regjeringen og støttepartiene har vært mest opptatt av målet om 40 prosent utslippskutt hjemme og i Europa. Støre har dermed tatt rollen som talsmann for tiltak som må gjøres i verden for øvrig.

100 prosent kutt høres utvilsomt ambisiøst ut. Men sannheten er at dette er et mål hele Stortinget unntatt Frp omfavnet allerede i 2008. Det er også videreført i klimameldingen fra i år. Dessuten er det ingen grunn til å stoppe på 100 prosent. Jeg vil nå forsøke å forklare hvorfor.

Kirkens Nødhjelp er opptatt av at byrden ved å stanse klimaendringene fordeles rettferdig mellom rike og fattige. Vi har fått hjelp av forskere ved Stockholm Environmental Institute til å finne ut hvordan regningen kan fordeles rettferdig mellom alle landene på kloden og hvilke kostnader Norge bør ta. Det finnes ingen fasit, men forskerne ga oss noen gode verktøy. Ved bruk av fem enkle steg, går det faktisk an å regne seg frem til hva slags mål Norge bør sette seg. Denne helgen er det landsmøte i Arbeiderpartiet, og vi oppfordrer partiet til å ta disse verktøyene med seg i diskusjonene om klimapolitikken.

1.      Hva må til for å nå togradersmålet?

Hele verden må bidra dersom vi skal nå togradersmålet. Men hvor stor må den totale innsatsen være? FNs klimapanel tallene klare, og vi kan se for oss ulike alternative veivalg for hvor raskt vi må kutte de globale utslippene. Vi kan gå for et “svakt” alternativ som gir oss 50 prosent sjanse for å nå togradersmålet, eller et “sterkt” alternativ som gir oss to tredjedels sjanse for å nå målet. Arbeiderpartiet må ta stilling til hvilket risikoalternativ partiet kan leve med. Kirkens Nødhjelp har valgt å ta utgangspunkt i det sterke alternativet. Dette krever at de globale utslippene reduseres til rundt 25 gigatonn CO2 innen 2030. Nivået i dag ligger på omtrent det dobbelte.

2.                  Hva teller mest, historisk ansvar eller økonomisk kapasitet?
Etter at størrelsen på de globale kuttene er bestemt, må partene i klimaforhandlingene sette seg ned og fordele oppgaver. Og fordelingsnøkkelen kan bli vanskelig. Er det mest rettferdig å legge mesteparten av utslippskuttene på de landene som har mye penger, eller skal man legge størst byrde på de som historisk sett har sluppet ut mest klimagasser? Dette oppfordrer vi Arbeiderpartiet til å diskutere. Kirkens Nødhjelp har valgt å ta utgangspunkt i at disse faktorene teller 50 prosent hver.

3.                  Hvem har nok ressurser til å ta regningen?

Ikke alle verdens syv milliarder mennesker kan brette opp ermene for å løse klimakrisen. Mange mennesker lever i dyp fattigdom uten mulighet til å få dekket helt elementære behov. Vi kan ikke forvente at disse kan melde seg på klimadugnaden. Det er heller ikke de fattigste som har stått for brorparten av verdens utslipp. Men hvor går grensen? Når er man rik nok til å kunne pålegges ansvar? Dette er et spørsmål som bør opp til diskusjon hos alle aktører som er opptatt av å løse både fattigdomskrisen og klimakrisen. Kirkens Nødhjelp har valgt å sette grensen på 20 dollar dagen. Tjener en mindre enn dette, mener vi at en skal få lov til å konsentrere seg om sin egen økonomiske utvikling. Helt konkret betyr denne tanken at alle land skal få et "fradrag" på klimaregningen sin basert på hvor stor andel av landets befolkning som tjener mindre enn dette beløpet.

4.                  Hva er Norges klimaregning?

Når de tre spørsmålene over er besvart er det faktisk mulig å begynne å regne på hvordan verdens nasjoner bør fordele oppgaven mellom seg. Norges befolkning utgjør kun 0,07 prosent av verdens befolkning, og så og si alle tjener mer enn 20 dollar dagen. Og siden vi er et rikt land og har betydelige historiske utslippskutt bak oss, blir ansvaret vårt langt større enn folketallet skulle tilsi – nærmere bestemt ti ganger større. Omregnet til utslippskutt betyr dette at det ikke holder å bli karbonnøytral. Norge må gå lenger og dermed bli karbonnegativ. Mer konkret bør vi, i Norge og internasjonalt, bidra med utslippskutt tilsvarende seks ganger egne utslipp, innen 2030.

5.                  Hvor mye skal vi ta hjemme og ute?

Størrelsen på Norges forpliktelse ut fra denne regnemåten viser at mesteparten av utslippene må kuttes i andre land fordi det er umulig å kutte seks ganger Norges utslipp i innenfor landets grenser. Men hvor mye bør kuttes her i Norge?  I vårt regnestykke har vi tatt utgangspunkt i at det må kuttes jevnt i alle land. Et slikt regnestykke tilsier at de faktiske utslippene i Norge bør reduseres med 48 prosent, mens resten kan tas i andre land. Tallene kan virke avskrekkende. Men det trenger ikke bety en spesielt høy kostnad i kroner og øre. Teknologien jobber med oss, og med en internasjonal avtale på plass vil snøballen virkelig begynne å rulle.

Det finnes ikke nødvendigvis ett svar med to streker under. Vi anerkjenner at det er ulike måter å regne seg frem til hva som er Norges rettferdige andel av den globale klimaregningen. Men nesten uansett regnestykke, blir konklusjonen at det ikke på langt nær er nok at Norge blir karbonnøytral. Vi må videre derfra og bli karbonnegative. Hvis ikke Norge tar regningen, er det verdens fattige som må betale prisen. Vi oppfordrer Arbeiderpartiet, blant annet på helgens landsmøte, til å ta noen skritt videre i diskusjonen om hva som skal være Norges klimamål frem mot 2030.