Vi står i kø

I noen menigheter er det kø. Helbredelseskøer, innvielseskøer, frelseskøer, eller som det egentlig heter: Forbønnskøer.

Jeg har stått i mange av dem. Med forventing om at Gud skal helbrede meg, eller "fra denne dag Jesus, så skal jeg leve 100% for deg". Og jeg har trodd det, og ment det, hver gang.

Men hva er det med oss og disse køene? Hva som er så spesielt med disse predikantene, at vi stiller oss i kø for å få en "berøring", ikke bare av Gud, men av predikanten også?

Helt ærlig: Det funket aldri for meg. Jeg forble syk. Og de gangene jeg "innviet" meg på nytt, og fikk et klaps på hodet av predikanten i det han gikk forbi, så ble det liksom med det. Resten var opp til meg.

Disse "forbønnskøinnkallerne" tegner et bilde av Gud som ikke stemmer med virkeligheten. Den "berøringen" en får av predikanten der fremme ved scenen, forandrer ingenting... tør jeg påstå. Den forandringen jeg evt ønsker, må jeg ordne selv. Så hvorfor stod jeg da i kø?

Jeg vet ikke, men jeg står ikke i kø mer. Hos Gud finnes det ingen kø. Og mellommenn... Det finnes det vel bare en av... (1 Tim 2:5)

(Også publisert her)