Verdidebatt

Musikken overskrider tiden

Erling Sandmo ønsker å overskride tiden. Det gjør han ved å spille Heinrich Bibers fiolinsonater skrevet for 1600-tallets jesuitter. (Intervju først publisert i Tro.Etikk.Eksistens13.04.2015)

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kan musikk formidle historie? Spørsmålet stilles til Erling Sandmo. Han kan kunsten å formidle fortiden. Han har arbeidet med kriminalhistorie og vold på 1600-tallet, med gamle kart og med fortidens forståelse av verden. Hans siste bok heter ”Tid for Historie”. Den ble lansert i januar. Men Erling Sandmo har også forsket på opera og drevet med musikkformidling. Gjennom en årrekke ledet han med sin lune bergensstemme NRK radios klassiske musikkprogram ”På sporet”. Jeg møter han til morgenkaffe på Blindern, hvor han til daglig er professor. Her forteller han hvordan han spilte fiolin i begravelser da han bodde i Bergen og måtte finansiere studiene sine. I samme periode spilte han også Heinrich Bibers Rosenkranssonater.

Følbart. - Jeg skjønte straks mer av 1600-tallets religion og jesuittenes religiøsitet da jeg fant ut at de to midterste strengene i den ellevtesonaten, den som skildrer Jesu oppstandelse, skal ligge i kors.

For å få til dette må man ha to fioliner, forklarer Sandmo. På den ene bytter man festet på de to midterste strengene. Da ligger de i kors. På grunn av korsvirkningen så blir musikken som kommer ut noe helt annet enn det man spiller.

- Det å spille denne musikken, det å gjøre den selv, gjenskape 1600-tallets ambisjon om å røre ved det religiøse mysteriet, det ble for meg selve nærheten til historien, sier Sandmo.

Sandmo forklarer at han tror fascinasjonen for historie dreier seg om noe taktilt, om et ønske om å berøre en annen tid.

- Det handler om ønsket om å overskride tiden, sier han.

Han forteller at han en gang ledet en samtalerekke på litteraturhuset som het ”Hva er det med historie?”. Det kom masse folk, men ingen av de som var invitert ville svare på spørsmålet. De ville heller vise at de drev med noe veldig gammelt, vise frem tekster og bilder og vitnesbyrd. Sandmo har opplevd det på samme måte selv og forteller om en episode da han var i statsarkivet i Trondheim for å lete etter kilder. Han leste i en protokoll fra 1600-tallet.

- Skriveren som hadde notert i protokollen hadde tydeligvis skrevet utover dagen med et talglys på siden. Da han var ferdig med å skrive hadde han blåst ut lyset, men glemt å holde hånden rundt det. Derfor lå det en vifte av talg igjen på papiret. Jeg ventet til jeg var sikker på at ingen så meg og spiste ørlite grann av talgen. Jeg tror mange egentlig har det slik, at de vil komme nærmest mulig fortiden.

I den samme tiden. Erling Sandmo mener at det er en sammenheng mellom fascinasjonen for historie og for musikk. Til dels er sammenhengen ganske plump, sier han. Den handler om at musikk uttrykker holdninger til politikk og individualitet og familie. Men fascinasjonen ved musikk handler også om at spilling er en måte å være i en annen tid på. Dette kan gjøres på så mange vis og nivåer. En måte er å rekonstruere fortidige spillemåter med gamle instrumenter. Selv kom han nærmest fortiden nettopp da han spilte Bibers rosenkranssonater i studietiden.

-Bibers musikk har helt særegne og presise krav til stemning, klang og kroppslige bevegelser. Mens jeg spilte denne musikken visste jeg at disse kravene til meg var de samme som Biber hadde stilt til seg selv, en gang omkring 1680.

Biber spilte sonatene selv. Og måten han spilte på var en del av formidlingen av det kristne mysteriet og den jesuittiske fromheten, forteller Sandmo.

- Jeg spilte det samme som han hadde gjort, så godt jeg kunne, men jeg gjorde det på et vis i blinde. Selv kunne jeg bare forestille meg rommet og det jesuittiske brorskapet som hadde vært Bibers publikum. Men allikevel, jeg gjorde det samme. Slik kunne Biber og jeg på et vis befinne oss i den samme tiden, for en stakket stund.

Mange år senere skulle Sandmo foredra om Rosenkranssonatene mens barokkfiolinist Bjarte Eike skulle spille. Sandmo forteller at han hadde skåret seg på sin søsters kjøkkenkniv om morgenen, og at såret blødde og blødde i hånda under foredraget. Da han var ferdig var det en hel dam av blod på gulvet.

- Det var kanskje historiens mest patetiske stigmata, men så oppglødd som jeg var over å få være del av disse fremførelsene, ga det meg en underlig følelse likevel, å se ned på blodet. Og jeg har aldri kommet nærmere jesuittenes religiøsitet enn med arbeidet med Bibersonatene.

Innspillinger er kilde til historie. Erling Sandmo forklarer at musikkinnspillinger er blitt en egen kilde til å forstå historie i dag. Vi forholder oss til et drøyt århundre med innspilt musikk og kan høre hvordan folk har spilt musikken forskjellig opp gjennom historien. Dette opptok Sandmo da han presenterte musikk for tusener av radiolyttere. Han bruker Jan Paderewski som eksempel. Paderewski var født i 1860. Han var en stor pianist og politiker som reiste rundt og spilte Chopin for statsledere under første verdenskrig. Samtidig holdt han taler om Polens rett til en egen stat. Det finnes opptak av Paderewski som spiller Chopin.

- Chopins musikk handler om fraværet av Polen, sier Sandmo. På hans tid var den engang store og mektige staten blitt borte fra kartet, delt mellom andre land. Men

etter krigen ble Polen en egen stat. Da finnes det også opptak av Paderewski som spiller. Han spiller med den hånden han brukte da han undertegnet Versaillestraktaten. Sandmo sier at akkurat de tre minuttene med Chopin gir grunn til å spekulere i hva er det som har gjort inntrykk på folk. Hva var det folk ble overveldet eller overbevist av? Dette er også et innsteg til hva det er med musikk og historie. Et annet eksempel han trekker frem er Schubert. Hva betød Schuberts 9. symfoni i Berlin høsten 1943? Det finnes opptak med WilhelmFurtwänglersom dirigerte Berlin-filharmonien under krigen, samtidig med slaget i Stalingrad. Ble musikken en form for motstand? En drøm om en annen hverdag? Eller var den snarere en form for propaganda, en påminnelse om hva Tyskland kjempet for?

- I konsertopptaket kan vi høre folk som hoster. De hoster helt forferdelig, og det er jo litt patetisk, men den hostingen i Berlin høsten 1942 resonnerer dypere enn hostingen i Oslofilharmonien i dag. Den var lyden av krig, sier Sandmo.

Gjentar seg ikke. Erling Sandmos Tid for historie handler om hvordan historiefaget er blitt som det er blitt. Sandmo viser hvordan ulike perioder, fra antikken til vår tid, har forstått historie, og diskuterer hvordan tolkningen av fortiden alltid må forstås i sin historiske sammenheng. Jeg spør om hvordan vi, i vår tid og vår sammenheng, tolker historie i dag. Til det svarer Sandmo at det er et stort spørsmål som handler både om akademia og resten av samfunnet.

Han forklarer at i akademia, og i det akademiske historiefaget, er det om å gjøre å forstå fortiden på sine egne premisser. Det handler om at fortiden på grunnleggende måter var annerledes enn vår tid. Historien gjentar seg ikke. Men med en gang man går ut av akademia, så finner man andre måter å se fortiden på.

- Utenfor akademia, for eksempel på film, vil du finne at historien alltid gjentar seg, sier Sandmo.

Han viser til Oliver Stones film Alexander fra 2004 som eksempel, og til scenen der Alexander sloss mot perserkongen Dareios. Alexander kommer opp i et dilemma. Han vil knuse Dareios, men samtidig er hæren hans på vikende front et annet sted. Den trenger beskyttelse. Alexander velger å beskytte sine egne og Dareios flykter opp i fjellene i Afghanistan. Det er bare én som følger etter Dareios til Afghanistan. Det er en hvithodet ørn, symbolet på USA. Dareios er dobbeltgjenger til Osama bin Laden, mens Alexander har blondt hår. Slik viser filmen at historien gjentar seg.

- Fra film og annen populærkultur kan du så gå til domstolen, forklarer han videre, hvor forholdet til historien er helt motsatt av det historikere driver med.

Mens historikere sier at fortiden er det du skal finne ut av på egne premisser, sier juristene at fortiden er der hvor vi kan finne støtte for eget syn, ifølge Sandmo. Det handler om å finne tidligere rettspraksiser som støtter opp om egen tenkning. Når lovgivningen eller verden forandrer seg, da må man finne nye predikater, man må finne en ny fortid.

- Det er en type historietenkning som historieforskningen ville avskrevet som den verste historietenkning av alle. Vi har altså mange ulike måter å forstå historie på, konkluderer Sandmo.

Mangler språk for religion. - Hva med Gud i historieskrivingen?

Erling Sandmo viker slett ikke unna for spørsmål om Gud, men innrømmer glatt at historikerne er nærmest fortvilte når det kommer til religion.

- På et vis har Gud vært død ganske lenge. Se for eksempel i litteraturen om religionskrigene eller hekseprosessene på 1600-tallet. Her slår vi knute på oss selv for å unngå å snakke om religion. Hva kom hekseprosessene av? Vi later som om det er alle andre årsaker enn religion, alle andre årsaker enn at menneskene ville hverandre vel, sier Sandmo.

- Hvis man skal forstå hekseprosessene, fortsetter han, så må jo angsten for dommedag, begjæret etter frelse og ønsket om at de andre skal bli frelst være en tung del av det. Men det har alltid vært vanskelig å si det og og vi har ikke utviklet et godt vokabular for det.

Sandmo forklarer også at tidstenkningen vår bærer i seg en kristenarv, selv om det ikke er eksplisitt. Man kan man si at mange historiesyn hvor tiden er en reise mot et mål, er avgjørende formet av kristen eskatologi. Dette gjelder for eksempel hvor historien anses som over når de markedsliberale demokratier er oppnådd.

Samtidig gjør trusselen om en kommende miljøkatastrofe nå at Gud på et vis kommer tilbake i historietenkningen. Sandmo bekrefter at en overhengende miljøtrussel endrer vårt syn på historie.

- Forestillingen om at historien vil ha en ende kommer nå tilbake. På den måten er Gud - i overført betydning - mer nærværende enn på lenge.

Han illustrerer dette med å fortelle om et seminar på universitetet som handlet om tid. Der var det en biolog som sa at om 2000 år, da trodde han ikke det fantes mennesker.

- Alle ble kjemperedde. Hvis tiden regnes fra Jesu fødsel til i dag, ville vi i dag være mer enn halvveis. Bare det at vi kan operere med et mulig punktum for historien– er helt nytt, ikke i historien, men iallefall i det akademiske historiefaget.

Erling Sandmo

, f. 1963, er historiker og musikkritiker, spesialist på kriminalhistorie, rettshistorie og klassisk musikkhistorie. Hans tidlige arbeider introduserte den franske filosofen Michel Foucault til norsk historie. Mange kjenner ham som radioprogramleder fra musikkprogrammet ”På sporet – nytt på CD”.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt