Kirkevalglureri på Agder. Valgkommentar for viderekomne.

I følge et oppslag i Vårt Land 11. april føler lederen i bispedømmerådets nominasjonskomite i Agder og Telemark seg lurt, fordi fire av de nominerte, som står for det samme som Åpen folkekirke, vil gå over til dette partiets liste.

Men ikke å gjøre det ville vært svært lite lurt av de fire. Ellers kunne de lurt sine velgere til å splitte sine stemmer på to lister, med forbausende resultater. Stemmekveg må gjetes, og holdes samlet.

Siden Agder og Telemark er et av de fire bispedømmer hvor bispedømmerådet har manipulert valget, ved å sikre tre av sju mandater for den indre krets (menighetsrådene), slik at ordinære kirkemedlemmer bare får lov til å velge fire, er det relativt lett å forklare hvorfor de fire gjorde noe lurt, og femtemann eller -kvinne burde tenke seg om en gang til.

Valgreglene. Som utgangspunkt må man ha klart for seg at mandater fordeles ved at partienes stemmetall deles på oddetallene, og når det skal velges fire, gir de fire største kvotientene mandat. Og man må vite at man kan kumulere tre kandidater på den listen man velger, men ikke stryke noen.

Regneeksempel. Det bor vel ca en halv million mennesker i bispedømmet, og med en valgdeltagelse på noe over 10 % skal vi her legge til grunn at det vil bli avgitt 56000 stemmer.

Hvis stemmefordelingen mot all formodning skulle bli 49001 til Rådets liste, og 6999 til Åpen, ville Rådets liste få alle mandatene (49001 dividert på fjerde oddetall, som er 7, gir 7000, som så vidt er større enn 6999 dividert på første oddetall, 1). I det øyeblikk en liste får 7001 stemmer, får den dermed et mandat. Mer realistisk ville det være med en stemmefordeling på 35001 til Rådet, og 20999 til Åpen. Men siden 35001 dividert på tredje oddetall, 5, gir 7000,2; mens 20999 dividert på andre oddetall, 3, gir 6999,7, ville faktisk Åpen bare få ett mandat da også. Sagt på annen måte, for å få to mandater når det er avgitt 56000 stemmer, må et parti få minst 21001 stemmer.

Splittelse av stemmekveget. Hvis mange fra Åpen hadde blitt stående på Rådets liste, ville velgere som er enig med Åpen, kunnet ha kommet i skade for å splitte sine stemmer mellom de to listene. Dermed ville det være nokså sannsynlig at Åpens liste ikke ville få mer enn 20999 stemmer, og altså ett mandat.

Med den valgordning vi har, ville Åpen dessuten risikere ikke å få noen mandater fra den andre listen, selv om deres sympatisører utgjorde halvparten av de som stemte på denne listen, nemlig 17500. De resterende 17501 velgerne ville kunne sikre seg alle tre mandatene, hvis de stemte slik Benestad i Levende folkekirke sa de skulle.

Benestad vil nemlig gå ut i alle bispedømmets aviser og si: Kumuler Tollefsen, Pedersen og Olsen. Hvis alle velgere er lydige, vil disse tre få 17501 x 2 stemmer. Stålsett, eller hans representant i Agder, ville kunne si ‘Stem på oss, eller kumuler Ås, Berg og Nes på Rådets liste’. Men selv om alle 17500 var lydige, ville disse tre få 2 stemmer mindre enn Tollefsen, Pedersen og Olsen.

Og egentlig kan ikke Åpen oppfordre til kumulering på Rådslista, fordi det innebærer at vedkommende velger ikke stemmer på deres liste, som dermed står svakere i hovedkampen, om mandater.

Det er selvfølgelig helt urealistisk at velgerne er så lydige som her forutsatt. Men effekten blir den samme med langt mindre lydige velgere, ettersom Levendes velgere vil være de som kan oppfordres til å kumulere, mens Åpen ikke kan gjøre det, fordi de da taper stemmer til sin liste.

Derfor ville resultatet, også ved mer realistiske forutsetninger angående lydighet, bli at dersom Åpens velgere fristes til å splitte sine stemmer på to lister, ville Åpen kunne sitte igjen med ett mandat, selv om de fikk 20999 stemmer på sin liste, og hadde 17500 sympatisører på den andre, i sum 38499 av de 56000 stemmene.

Hovedkonklusjonen blir etter dette følgende: De Åpne må fastholde en versjon av den gamle parole: «Åpne i alle bispedømmer, foren dere!» Femte Åpne i Agder og Telemark, som ikke har byttet liste, bør også bytte (for sikkerhets skyld). Og lederen av nominasjonskomiteen bør ikke føle seg lurt, av at noen nominerte oppdager at noe er lurere enn det de først sa ja til – de kunne lurt seg selv og lurt sine velgere om de ikke byttet.

I bispedømmer hvor valget er manipulert, vil det i siste instans være velgerne som blir lurt. Jo færre mandater det er til fordeling, jo skjevere vil mandatfordelingen kunne bli – den blir skjevest i enmannskretser.

Regneeksempel ved valg av sju. Med de samme tall som over, 56000 avgitte stemmer, og 20999 til den ene lista, og 35001 til den andre, ville mandatfordelingen når det skal fordeles sju mandater, blitt tre til ene og fire til den andre lista (som ville mangle drøye 300 stemmer på å ta siste mandat). Det ser også skjevt ut, men er vel bedre enn hhv ett og tre mandater.

I slike bispedømmer vil situasjonen heller ikke være så relativt gjennomskinnelig som når det bare skal velges fire. Dette skyldes først og fremst at Levende nok kan si ‘kumuler A, B og C’, men dette har mindre effekt når det skal velges flere, fordi Rådslista da kan få flere mandater enn tre.

Eksempel fra Oslo. Likevel har altså Lundby, som også nevnes i oppslaget, i Oslo (hvor det skal velges sju), byttet fra en trettendeplass på Rådslista der, til en sjuendeplass på Åpens liste. I utgangspunktet er det slik at han, med plass på Rådslista, ville kunne bli kumulert inn. Men hvis lista bare fikk tre mandater, ville han lett bli rammet av lydige Levende som kumulerte A, B og C, og samtidig handikappet, fordi de fleste av dem som mener det samme som ham, ikke ville bruke Rådslista. Og heller ikke her kunne Åpen oppfordre til kumulering av ham – da ville man miste disse velgerne.

For fullstendighets skyld: At man står på en sjuendeplass, innebærer ikke i seg selv at man har større sjanser for å bli valgt enn om man står på en trettende plass. Ingen kandidat har større eller mindre sjanser enn andre – alt avhenger av om man kumuleres, det gjelder også for dem som står på første plass, på alle lister.

Men man har større sjanser for å bli kumulert hvis man står blant sine egne. Og blir man likevel ikke valgt, etter å ha byttet liste, kan man trøste seg med ordet ‘han kom til sine egne, men hans egne tok ikke imot ham’.