Hvordan lever vi sammen?

Møre bispedømmeråds tilsetting av en lesbisk prest som skal gifte seg til sommeren, og biskop Ingeborg Midttømmes håndtering av en eventuell ordinasjon av den tilsatte, har fått mye oppmerksomhet.  Da det torsdag kveld ble klart at biskop Midttømme selv var kommet til at hun hadde tolket regelverket feil, og derfor ikke ville stille seg i veien for at en annen biskop eventuelt ordinerte kandidaten, var også reaksjonene mange fra begge sider i kirkens debatt rundt likekjønnet ekteskap.

Det er trist at en debatt ikke kan gjennomføres uten at man føler et behov for å rakke ned på og latterliggjøre meningsmotstandere eller dømme hverandre til evig pine. Derfor har jeg i utgangspunktet ikke tenkt å kaste meg ut i den offentlige debatten om denne saken.

I avisen Dagen 10. April løftes imidlertid et poeng fram, som jeg ikke kan la stå uimotsagt. Biskopen uttaler at det at en annen biskop kan tenke seg å ordinere en kandidat når biskopen i det aktuelle bispedømmet av samvittighetsgrunner og teologisk overbevisning ikke kan ordinere, kan oppfattes som en undergraving av hva det innebærer å leve med to syn på likekjønnede samlevende i vigslet tjeneste i kirken. ” …dette er en prøvesten på hvordan vi skal kunne si at vi har to syn ved siden av hverandre i kirken så lenge det er mulig for en annen biskop å gå inn å ordinere”, sier biskop Midttømme.

Dette er å snu hele problematikken på hodet! Kirken lever med to syn i det som for mange på begge sider oppleves som et vanskelig spørsmål. Kirkemøtet i 2007 anerkjente at det finnes to legitime syn på likekjønnet samliv i kirken. Dette ble bekreftet av Kirkemøtet i 2014, ved vedtaket om at ulikt syn på kirkelig vigsel av likekjønnede ikke var av kirkesplittende karakter. Ulikt syn på et spørsmål av denne typen, må nødvendigvis føre til ulik praksis, i gjensidig respekt for meningsmotstanderens samvittighet og valg av egen praksis.

Kirkens medlemmer og teologiske kandidater må ikke forhindres fra å motta kirkens tjenester og innsettes til tjeneste i en kirke som har to syn. Dette gjør det nødvendig med en slik fleksibilitet som Bispemøtet her legger opp til.

Den norske kirke har vigslede medarbeidere som lever i partnerskap/ likekjønnet ekteskap. Kirken har benyttet seg og benytter seg av muligheten den har som trossamfunn til å etterspørre og eventuelt vektlegge samlivsform i tilsettingssaker. Noen bispedømmeråd benytter seg av denne muligheten, mens andre har gått bort fra den. Møre bispedømmeråd benytter seg av muligheten, men valgte likevel å tilsette den aktuelle kandidaten, med andre ord valgte de å ikke vektlegge samlivsform. Bispedømmerådet har ingen forpliktelse til å være lojale mot sin biskops teologiske overbevisning, men biskopen står igjen fritt til å velge å ikke ordinere. I denne vurderingen er biskopen suveren. Hadde kandidaten vært ordinert før hun søkte stilling i Møre, hadde dette ikke vært en sak, da hadde bispedømmerådets tilsetting ført til at presten kunne begynt i stilling umiddelbart, uavhengig av biskopens overbevisning. Dette viser, etter min mening, at det er viktig med en fleksibilitet som sikrer at faktorenes orden ikke får slike følger for den aktuelle søkeren. I en kirke med to syn, må vi ha et helhetlig og forutsigbart arbeidsmarked også vigslede medarbeidere/medarbeidere som skal vigsles som lever i partnerskap/ likekjønnet ekteskap. Biskopenes vilje til å gå inn og ordinere kandidater som en av kollegaene ikke ser seg i stand til å ordinere på grunn av syn på likekjønnet samliv, sikrer dette hensynet, slik det i sin tid gjorde det hva gjaldt kvinnelige prester.

Å leve sammen handler om sammen å ta ansvar for fellesskapet. Dette opplever jeg at Den norske kirkes biskoper gjør i denne saken.