Størst av dem er kjærligheten – til hvem?

Vi er inne i et valgår i Den norske kirke. Et viktig valgår. For første gang mobiliseres det med alternative lister ved valg til bispedømmeråd. Hovedanliggende er kamp for at kirken skal vigsle til ektepar mennesker av samme kjønn.

Noen synes det er vanskelig å forstå at mange av oss fortsatt finner dette svært problematisk. Det skapes et inntrykk av at vi har misforstått Mesterens kjærlighetsbud og at vi lukker mennesker ute fra kirkens felleskap. Å skape et slikt inntrykk av kirkens klassiske lære og dens forsvarere, er uverdig.

I flere tiår har myndighetene arbeidet aktivt for å endre befolkningens holdninger i synet på familie, kjønn, identitet og parforhold. De som er i tvil om dette, kan ta en titt på veiledere som er sendt ut fra forskjellige departementer og direktorater til skoler og skolehelsetjeneste i flere år. I kjølvannet av dette har det skjedd en endring, særlig blant unge, selv om det fortsatt butter i deler av befolkningen.

Fratatt. For et par måneder siden viste Dagsrevyen et innslag om en familie med to fedre og to små barn. Det viste en harmonisk familie på tur. Det knøt seg i magen min da jeg så dette innslaget. Evne til omsorg betinges selvfølgelig ikke av seksuell legning. Men å oppdra barn er så mye mer enn omsorg.

At den lille jenta i innslaget er fratatt enhver mulighet til å lære å kjenne sin mamma, identifisere seg med sin mamma, lette sitt hjerte for sin mamma, snakke om sin første menstruasjon med sin mamma, gjenkjenne personlighetstrekk hos sin mamma, flette håret til sin mamma, ja, det finner jeg vanskelig å godta.

Er det kjærlighet overfor dette barnet å ta fra henne en så grunnleggende rettighet som å vokse opp med sin mamma? Selvfølgelig finnes det alt for mange barn som av ulike grunner (sykdom, krig, flukt mm) også mister dette, men det skyldes uheldige omstendigheter. Noe helt annet er det når et samfunn med viten og vilje gjør det.

Ulikt kjønn. Ekteskapet har i uminnelige tider og i alle kulturer pr definisjon vært en ordning mellom to personer av ulikt kjønn. Noe annet blir etter min mening en tilsnikelse. At noen lands myndigheter, etter sterkt politisk trykk, velger å legge noe annet i denne ordningen, er etter min oppfatning uttrykk for knefall for i beste fall overfladiske trender, heller enn prinsipiell tenkning.

At kirken i det meste av verden også tolker sine skrifter og sin Skaper dit hen at ekteskapet er en ordning for samlivet mellom mann og kvinne er da heller ikke så rart. Tvert imot. Det er en ærlig konklusjon, ikke minst når man ser hvordan biologien i skaperverket er innrettet. Ekteskapet er ikke først og fremst en markering av kjærligheten, men en juridisk avtale som gir rettigheter og plikter.

Det er en enkel sak for et lands myndigheter å lage juridiske ordninger som ivaretar ulike former for samliv. Vi hadde det for eksempel i partnerskapsloven.

Åpenbare. Det egentlige formålet med å ønske at kirkens ekteskapsdefinisjon skal omgjøres, er ønsket om fullstendig likestilling mellom parforhold med forskjellig kjønn og parforhold med samme kjønn. Først da blir det rettferdighet, hevdes det. Først da vil deler av befolkning føle seg helt velkomne i kirken.

Ønsket er høyverdig i den forstand at det har ikke-diskriminering som formål. Men forhold mellom to personer av samme kjønn vil aldri bli det samme som forhold mellom to personer av forskjellig kjønn. Og å behandle ulike ting forskjellig er som regel ikke diskriminering (jfr. menn og kvinner i idrett).

Kjærlighetens kvaliteter kan ingen måle, men biologiens begrensninger er åpenbare. Derfor blir det aldri det samme. Å hevde noe annet er ikke sant. Ønsker vi at en omgjøring av kirkens ekteskapsteologi skal baseres på dette?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 10.4.2015