Verdidebatt

Riv pyramidene, bygg menighet!

Den norske kirke står over for et grunnleggende valg mellom en sentralisert, byråkratistyrt kirke som passiviserer, og en kirke med lokal forankring og aktivt eierskap hos medlemmene.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kirkerådet har sendt på høring et notat om «Veivalg for fremtidig kirkeordning». Det viktigste spørsmålet bør være hvordan den lokale menighet skal styres.

I dag har menighetsrådene i de mer enn 1.200 soknene virksomhetsansvaret, mens fellesrådet/kirkevergen på kommunenivå har styringsretten for ansatte utenom prestene som biskopen har styringsretten for. Menighetsrådene har formelt ansvar, men ingen styringsrett overfor ansatte.

Ubalanse. Rapporten «Samstyring i ubalanse. Evaluering av den lokale kirkens ordning» (utarbeidet av IRIS for Kulturdepartementet våren 2014, lenke her (IRIS) og her (Kulturdepartementet)) gir en innføring i utfordringene dette manglende samsvaret mellom ansvar og myndighet medfører. I rapportens «hovedfunn og konklusjoner» finner vi følgende:

Strever. Mange av oss som er eller har vært menighetsrådsmedlemmer og -ledere i sokn tilknyttet et større fellesråd, har opplevd dette i praksis. Forholdet har negative konsekvenser for rekruttering til menighetsråda, der mange strever i disse dager. Men det viktigste er hva det over tid gjør med en medlemsorganisasjon at det ikke er reell lokal styring med den lokale virksomheten.

I Kirkerådets høringsnotat skrives det at «hovedkonklusjonen i rapporten [Samstyring i ubalanse] er at ordningen med to organ for soknet i stor grad har fungert godt». Men jeg ser ikke spor av denne konklusjonen i den nevnte rapportens «Hovedfunn og konklusjoner».

I dag er det ikke samsvar mellom ansvar og myndighet i organiseringen av den lokale kirke, noe som er grunnleggende i enhver rasjonell organisering. Den andre vesentlige mangelen er at organiseringa ikke tar hensyn til forskjellen mellom virksomhetens kjerneprosesser og støtteprosesser.

I rapporten «Samstyring i ubalanse» vises det til at byråkratiet og forvaltningssida (støtteprosessene) av den lokale kirka får prioritet framfor lokalkirkas åndelige innhold. Det betyr at støtteprosessene får prioritet framfor kjerneprosessene. Gjennom å legge organisatorisk myndighet til støtteprosessene som skal ivaretas av fellesrådene, og et illusorisk ansvar for kjerneprosessene til menighetsrådet, undergraver en over tid organisasjonens evne til å bruke den strategiske kjernen og kompetansen.

Sentrum. Martin Luther hevdet at kirka har sju (ytre) kjennetegn: Guds Ord, dåpen, nattverden, nøkkelmakten (tilgivelse), tjeneste (embete), bønn og etterfølgelse. Teologene omtaler dette som kirkas kjernepraksiser.

Kjernepraksisene utgjør kirkas kjerneprosesser. Organiseringa skal sikre at kjerneprosessene er sentrum i kirkas ytre liv. Gudstjenesten med Guds ord og sakramentbruk er den fremste praksisplassen og det primære kjennetegnet på kirken.

Den lokale kirkens styringsfunksjoner må knyttes tett til den praksisplassen. Det er ikke tilfelle når styringsretten legges til et organ utenfor menighetens kjerneprosesser.

Støtte. Fellesrådene ble opprettet for å ivareta støtteprosesser, ikke for å utøve en overordnet styring over soknene.

KA og store fellesråd argumenterer for å øke fellesrådenes styringmyndighet ved at også prestene ansettes i fellesrådene som omtales som "lokale", i motsetning til de "regionale" bispedømmene. Det er ikke et godt forslag. For det første fordi de største fellesrådene alt nå er så omfattende at de er like fjernt fra menighetene som mange bispedømmeråd. Dernest innebærer det ytterligere ubalanse på bekostning av menighetsrådenes virksomhetsansvar.

Etter kommunereformen er trolig alle ett-sokns kommuner borte. I fremtiden vil derfor alle fellesråd få et fjernere forhold til den enkelte lokalkirkes kjernepraksiser. Problema med den sentraliserte fellesrådsmodellen vil derfor øke i omfang om ikke Den norske kirke gjør nødvendige endringer.

Samles.  Løsningen på dette er at ansvar og myndighet i dagens menighetsråd og fellesråd samles i ett organ i menigheten. For de minste menighetene bør ansvar og myndighet samles i et samarbeidsorgan der de samarbeidende soknene til sammen har om lag like mange medlemmer som en mer selvgående menighet. Videre bør hele det offentlige bidraget til Den norske kirke overføres direkte fra staten.

Staten bør derfor redusere rammetilskuddet til kommunene med det beløpet kommunene i dag bidrar til kirken. Rammebevilgningen til Den norske kirken økes tilsvarende og fordeles til menighetene etter medlemstall, etter å ha tatt hensyn til stordriftsfordeler.

Dette er fullt mulig innenfor grunnlovsbestemmelsen om Den norske kirke. Det sikrer desentralt, lokalt ansvar og myndighet samt bidrar til eierskap nær det som er kjernen i lokalt kirkeliv.

.

Plassen tillater ikke at temaet utvikles her, men det foreligger et strukturert, tolv siders notat som gir en noe grundigere begrunnelse og en utdyping. Det ligger på denne adressen på Facebook: https://www.facebook.com/groups/1561960470758830/

De som ikke bruker Facebook kan få notatet tilsendt ved å sende meg en foresørsel per e-post:  amremoe@online.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt