Takk, Herland - og noen nye spørsmål

Hanne Nabintu Herland har svart på mitt innlegg der jeg kommenterte hennes innledning på Oslo Symposium.

DET ER ENIGHET OM: Det virker på meg som Herland og jeg er enig om at kristendommen har verdier som fortsatt er viktige for samfunnet vårt, og at kirke, kristne miljløer og kristne enkeltpersoner bør representere disse verdiene på en aktiv måte i samfunnet vårt. Jeg tror også vi er enige om at utviklingen av det vi i dag forstår som menneskerettigheter og menneskeverd, har vært helt avhengig av kristentroens syn på mennesket som skapt i Guds bilde som angår alle mennesker og "folkeslag" og som har en grenseoverskridende nestekjærlighet som sitt grunnlag. Jeg er stolt av denne tradisjonen, slik jeg også oppfatter at Herland er.

Jeg regner med at vi er tilsvarende "skuffet" over alle de gangen vi i dag kan se at kirkene ikke har vært modige eller tydelig nok til å stå opp for disse verdiene, men tvert om ofte har kjempet i mot dem. Jeg bruker ofte som eksempler på dette den sterke kirkeoffisielle kampen mot opphevelsen av slavehandelen i England rundt 1800-tallets begynnelse, motstanden mot demokratiske nyvinninger som parlamentarismen i Norge i 1883/84 og kampen mot like rettigheter for kvinner i lovverk, samfunns- og kirkeliv.

OM VERDIENDRINGER: For Herland ser det ut til at 70-tallet representerte den store verdiendringen. Det er antakeligvis riktig. Jeg var selv en del av denne prosessen - og omfavnet mange av de nye ideene med entusiasme. For meg og mange i min generasjon dreide det seg om viljen til å se vårt samfunnsansvar og søke å videreutvikle solidartitets- og rettferdighetssamfunnet både lokalt, nasjonalt og ikke minst globalt. Jeg har derfor vanskelig for å tale så entydig negativt om 70-tallet som det Herland gjør. Jeg tror tvert i mot at et fornyet fokus på solidaritet og rettferdighet ville være viktig. I dette oppbruddet vokste det også fram en radikal frigjøring fra nedarvede tradisjoner og institusjoner. Det tydeligste eksempelet er antakeligvis knyttet til samliv og seksualitet. Mye i det gamle samfunnet hadde også på dette område vært preget av dobbeltmoral og ytre fasade. Nye prevansjonsmidler styrket sammenbruddet av frykten for et friere seksualliv.

Den norske kirke forsøkte å vise styrke i sitt forsvar for ekteskapet mot samboerskap og for stabilitet mot skilsmisse, blant annet dels ved å tale om "den uskyldige part" ved skilsmisser og ved å "straffe" samboere ved ikke å godkjenne at mor og far fikk være sammen rundt døpefonten.

I vurdering av homofilt samliv har en gått en lang veg fra streng fordømmelse, oppretholdelse av kriminanlisering til anerkjennelse av homofiles "legning" og i mange kirkelig kretser også til anerkjennelse homofilt samliv, som etter dagens norske lovverk vil si ekteskap. Denne utviklingen kan det sies mye om. For egen del er jeg en sterk tilhenger av ekteskap, trofasthet og livslangt fellesskap.

Jeg er også kommet til at likekjønnede må få anledning til et tilsvarende trygt, åpent og ansvarlig samliv. Erfaringene viser også mange som velger såkalt "samboerskap" lvendegjør de samme verdiene også styrket ved de økonomiske og jurdiske ordninger som i dag også omfatter barn i slike forhold. Kjennskap til hvordan også gode kristne kan komme til at de vil skilles etter lang tids avklaring og arbeid for å bevare ekteskapet, gjør det vanskelig å tale så entydig negativt om skilsmisse og gjengifte. Den frihet som i dag eksisterer gjør det også mulig å bryte ut av destruktive forhold, hvor en tidligere - og da ikke minst kvinnene - måtte tåle og lide ofte i stillhet og i det skjulte. På meg virker det som om Herland ofte overser denne type virkelighet i sin omtale av det hun karakteriserer som en svært negativ verdiutvikling. Kanskje er også noe av det jeg har pekt på her, noe av grunnen til at vi snakker litt mer lavmælt om samlivsetiske spørsmål?

YTRINGSFRIHET: Her greier jeg ikke helt å følge Herland. Herland gir et bilde av kristne og kirkelige ledere som om et eventuelt manglende bidrag i det offentlig rom skulle ha sammenheng med at en ble utsatt for negativ omtale/sensur i forskjellige former inklusive selvsensur. Kanskje kan det oppfattes slik, men det mener jeg er fjernt fra den virkelighet jeg kjenner. Jeg opplever frihet til å si det jeg vil og synes ikke den kritikken jeg har møtt har vært verre eller bedre enn jeg kunne forvente. Gode kristne aktører i samfunnsdebatten framstår med stor troverdighet.

Et navn som faller meg inn mens jeg skriver her er for eksempel Henrik Syse. Inge Lønning var både skarpskodd politiker, teolog og verdidebattant. I Lønnings generasjon hørte både Jakob Jervell og Berger Furre hjemme. Lista kunne gjøres lenger både i fortid og nåtid. Men kanskje mangler vi noe tydelige og profilerte kristne personligheter i dagens norske samfunnsdebatt.

Jeg tror i så fall det ikke skyldes selvpålagt sensur eller ytre press. - Herland nevner spesielt det akademiske miljø hvor forskere ikke våger å følge sin overbevisning av frykt for konsekvensene for karriere og faglig aktelse. Det må jeg med respekt å melde anta har vært et problem for akademisk forskning i uoverskuelige tider. Innenfor kirka finnes også slike mekanismer. Jeg vet mye om at prester og teologer ikke turte å stå fram som tilhengere av kvinnelige prester, eller vigsel av fraskilte eller anerkjennelse av homofilt samliv. Jeg har selv gått en slik veg og er ikke uten videre stolt av mitt eget mot! - Ellers registrerer jeg at det er en tendens til å si at kritikk av et gitt standpunkt i et stridsspørsmål, lett blir oppfattet som hets. Mediakritikk er selv sagt viktig.

For egen del er det vansklig å kommentere dette uten å gå inn mer konkrete saker. Mitt utgangspunkt at at vi nyter godt av en sjelden stor grad av meningsytreingsmangfold og -frihet. Sosiale medier kan oppleves som tveegget sverd, kanskje, men det har styrket ytringsfriheten ved at røster som tidligere ikke slapp til i spalter nå kan nå fram med sitt budskap. Det kan virke på meg som Herland og jeg her har to veldig forskjellige syn på status for ytringsfriheten.

HEDONISMEN: Herland er glad i ordet hedonisme, altså dyrkingen av nytelse og "vellyst". Hun setter i sammenheng med verdiendringen fra 70-tallet, se eget punkt ovenfor. Her er jeg langt på veg enig med Herland.

Men bakgrunnen for denne tendensen ligger ikke i verdiendringene på 70-tallet slik jeg oppfatter det, men dreier seg om en annen tendens hvor solidaritet og rettferdighet settes til side av sterke økonomiske interesser som ønsker en liberalistisk markedsøkonomi som igjen forutsetter og fremmer et sterkt individualistisk og selvfokusert menneskesyn. Her har jeg for min del vanskeligheter med å forstå at mange konservative, kristne miljøer, synes å ha sympati for en slik politisk linje. Her vil jeg gjerne hør mer fra Herland om hvordan hun forstår sammenhengen mellom den betimelige kritikken av hedonismen og de mer ideologiske kreftene som fremmer et slikt menneskesyn.

OMVENDELSE OG ETTERFØLGELSE: I siste del av sitt innlegg skriver Herland mye om omvendelse og etterfølgelse. Her kan det det se ut som vi hører til litt forskjellige kirkelige og teologiske tradisjoner. Som prest i en "folkekirke" har jeg lært en del om hvor mye tro som finnes utenfor de faste kirkegjengernes rekker og hvor galt ofte omvendelsesforkynnelse har fungert overfor mennesker som nærmer seg Gud på en annen måte.

Fortapelse og straff er motiver som på meg ofte virker mot sin hensikt hvor det viktige er å få "malt" et bilde av Kristus som verdens lys og vår frelser. Vender en seg mot dette lyset åpner også et liv etterfølgelse seg. Og i dette livet er nestekjærligheten et hovedord, sammen med alle de gode troens og Åndens frukter som Paulus peker på i Gal 5,22: kjærlighet, glede, fred, overbærenhet, vennlighet, godhet, trofasthet, ydmykhet og selvbeherskelse. Det er verdier som varmer et hvert samfunn - og som vi som kirke igjen og igjen må trekke fram i vår forkynnelse og vi som bekjenner Kristus selv må søke å virkeliggjøre i våre liv.

TAKK FOR SAMTALEN SÅ LANGT - SER FRAM TIL RESPONS. Mvh +tor b