Religionsdialog i grenseland

Vi trenger et kritisk utenfrablikk på religionsdialogen. Men Vårt Lands (VL) sensasjons­pregede oppslag 27.03 om reisen til dialoggruppen 'Abrahams barn' til Israel og Palestina i februar 2013, bidrar i liten grad til en saklig og konstruktiv debatt. VL påstår at reisen førte til at dialogen mellom jøder, kristne og muslimer i Norge stanset opp og forklarer dette med interne konflikter og dårlig samtale­klima i reisefølget.

Dagens leder i VL (28.02) insinuerer at vi var naive og troskyldige i forkant av reisen, for da vi kom til Midtøsten ’smalt de krevende spørsmålene midt i fleisen’ på oss - og under­forstått: vi ikke var i stand til å håndtere dem.

Da vi høsten 2011 etablerte dialoggruppen ’Abrahams barn’ bestående av ni personer – tre fra Det mosaiske trossamfund, tre fra Islamsk Råd Norge og tre fra Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, bygde vi på erfaringene fra over 20 års religionsdialog i Norge. Vi var fullstendig klar over at religionsdialog er krevende. Vi visste også godt at konflikten mellom Israel og Palestina vanskeliggjør, og i mange tilfeller umuliggjør, dialoger mellom jøder, kristne og muslimer i Midtøsten og i mange andre land. Men vi ville gi den en sjanse i Norge.

Medlemmene i dialog­gruppa hadde arbeidet mye med dialog og religiøs ekstremisme, og noe av turens hensikt var nettopp å sammen oppleve utslag av religiøs ekstremisme i Israel og Palestina.

Så når VLs leder er usikker ’på om partene tør eller vil sette de mest krevende spørsmål på dagsorden i en ærlig dialog’, er avisa så langt fra realiteten som det er mulig å komme. Dialog­gruppa startet med det aller mest krevende, nemlig å reise til konfliktens kjerneområde.Snarere enn å unngå de vanskelige spørsmålene, oppsøkte vi dem. I etterpåklokskapens lys kan en jo undres om vi var for overmodige, men unnvikende var vi i hvert fall ikke. Gruppa som reiste bestod av 16 personer, og inkluderte således flere enn de som var med i selve dialog­gruppa. Iettertid ser vi at ikke alle var godt nok forberedt på hva som møtte oss.

Ærlig dialog i krevende kontekst

Hovedproblemet var, etter min mening, ikke interne vansker i gruppa, men de politiske realitetene som møtte oss. VLs fokus på intern uenighet skyver fokus bort fra det som virkelig var krevende, nemlig den politiske situasjonen i Israel og Palestina. Vi så ødeleggelsene i Gaza og møtte skremmende holdninger hos Hamas-ungdom. Vi kjente okkupasjonspolitikken på kroppen da vi ble holdt igjen i israelske grensesperringer og stod i kø i check-points. Vi snakket med ulovlige jødiske bosettere, muslimer som benektet at det har vært et jødisk tempel i Jerusalem, og kristne som ville boikotte Israel og som viste liten forståelse for jødenes situasjon. Vi opplevde – på litt ulike måter – å bli sjokkert, ydmyket og dypt fortvilet.

Jeg tror vi alle, både kristne, jøder og muslimer, ble ubekvemme over hva vi hørte våre egne trosfeller blant israelere og palestinere, fortelle. Og vi ble sinte på vegne av hva andre opplevde, som da alle de norske muslimene ble holdt igjen i Gaza av israelske grensevakter, eller da den jødiske bosetteren fortalte om sin selvfølgelige rett til å bo på palestinsk jord i Hebron. Vi var nordmenn, men likevel opplevde vi å bli tatt til inntekt for ulike sider i konflikten i et land som ikke var vårt. I en særdeles krevende kontekst hendte det og at vi rettet frustrasjoner og anklager mot hverandre, fordi vi ikke greide å skille klart nok mellom situasjon og person.

Alt dette snakket vi helt åpent om i gruppa. Dialog er ikke koseprat og enighet. Det er hardt arbeid og aksept for uenighet. At vi kunne vise irritasjon, sinne og fortvilelse overfor hverandre, dele ubehagelige opplevelser og diskutere de vanskelige spørsmålene, er ikke tegn på dårlig dialog. Tvert imot, det viser at det fantes et trygt og fortrolig rom til slike samtaler på turen. Dette skriver vi åpent og selvkritisk om i rapporten etter reisen. Det var en krevende måte å lære om seg selv og andre på, men den var respektfull og selvkritisk. Jeg mener fortsatt at samtalene på denne turen er den beste religions­dialogen jeg har vært med på. Turens hensikt var aldri å bli enige, men å sammen våge oss inn i krevende spørsmål om hvordan Israel og Palestina-konflikten påvirker relasjonen mellom jøder, muslimer og kristne – i regionen, men også i Norge. Ut fra dette formålet var turen svært vellykket.

Stanset dialogen etter at vi kom hjem?

Ja – og nei. Den store reisegruppa har, som VL riktig påpeker, bare møttes én gang etter turen for å bearbeide opplevelsene og lage en rapport. Vi har også slitt med å møtes i den mindre dialoggruppa ‘Abrahams barn’, og vi har måttet skrinlegge noen av oppfølgingsplanene etter turen. Dette skyldes mange forhold:

1. Opplevelsene under turen var i overkant sterke. Mange trengte tid på det personlige planet til å bearbeide opplevelsene. Det handlet mest om å komme til rette med det en hadde opplevd av den håpløse politiske situasjonen og, etter mitt syn, i liten grad om relasjoner mellom medlemmene i gruppa.

2. Israel-Palestina-konflikten er noe av det mest krevende for oss alle, ikke bare for Islamsk råd, slik VL antyder. Lojalitet og identifisering med ulike parter i konflikten finnes blant medlemmene både i Den norske kirke, Det mosaiske trossamfund og i Islamsk råd. Vi som er religiøse ledere og har ansvar for dialogene, skal balansere mellom motstridende forventninger fra våre egne medlemmer. I Mellomkirkelig råd er Israel-Palestina det tema som vi får flest og skarpest reaksjoner på fra kristne. I Norge bor det jøder, kristne og muslimer som også personlig er sterkt knyttet til Israel og Palestina, gjennom familie og nære venner. Noen er palestinske flyktninger bosatt i Norge. Dette er mennesker som vi må ta hensyn til i dialogene. Det er sant som jeg uttaler til VL, at vi har trengt tid – hver for oss – til å bearbeide turen og tenke gjennom hvorledes vi skal videreføre tre-partsdialogen.

3. Relasjonen mellom lederne i dialogen fra de tre partene har vært god hele tiden, og vi møtes ganske ofte i ulike sammenhenger. Hvordan vi skal videreføre 'Abrahams barn'-dialogen er et tilbakevendnde samtaletema når vi treffes. Så i den forstand stoppet trepartsdialogen aldri opp etter turen. Viljen til å videreføre dialogen er til stede, men vi har trengt tid til å finne ut hvorledes vi best kan videreføre den. Og vi har trengt tid til å bearbeide og forankre opplevelser og synspunkter i våre egne miljøer. Det gjelder alle tre partene.

4. Vi har nedprioritert 'Abrahams barn' fordi mye annet har dukket opp på agendaen. De to siste år har krigene i Syria, Irak og ikke minst i Gaza har gjort at vi hver for oss – og iblant sammen – har konsentrert oss om andre ting enn å gjenoppta trepartsdialogen her hjemme. Samtidig har disse krigene vært med på å tilspisse forholdene mellom ulike religiøse grupper internasjonalt. Gaza-krigen førte til en polarisering av støtten til israelere og palestinere også i Norge, noe som har gitt oss mye merarbeid i Mellom­kirkelig råd. Islamsk råd har måttet håndtere spenninger mellom sunni og shia og har gjort en stor innsats i å forhindre Syria-farere og forebygge ekstremisme blant muslimsk ungdom. Det mosaiske trossamfund har måttet forholde seg til økende antisemittisme. Alle disse tingene står på dagsordenen når vi møtes i uformelle samtaler, i de bilaterale dialogene og i STL-sammenheng. Så dialogen fortsetter. Vi har også i de to årene som har gått delt erfaringer fra 'Abrahams barn'-reisen med våre respektive internasjonale dialogpartnere.

    

Når alt dette er sagt, skulle jeg veldig gjerne ønske at vi hadde klart å møtes flere ganger i dialoggruppen ’Abrahams barn’. Vi skal fortsette å selvkritisk vurdere hvorfor så ikke har skjedd. Intensjonen om å videreføre dialogen har vært der hele tiden, og jeg har stor tro på at vi skal klare å realisere den.

Dialog er en langsom samtale. Den tåler noen nødvendige pauser for å kunne forsette på rett spor.