Erling Birkedal

12

Behov for helhetlig 
ledelse av lokalkirken

Det vil være viktig å ha et arbeidsgiveransvar i et organ som er så nær den lokale virkeligheten som ­mulig for å kunne vurdere tilsettinger i en slik lokal virkelighet.

Publisert: 26. mar 2015

Vi har fått bekreftet det igjen. Medarbeidere i menigheter kan oppleve seg alene. Dette er noe av det som blir avdekket i KIFOs rapport om trosopplæringen (Vårt Land 20. mars).

Tiden er inne for å gjøre noe med ledelsen i den lokale kirke. For noen tiår siden var det vanlig at soknet hadde en prest og noen hjelpestillinger for å støtte opp om prestens primæroppgaver. I enkelte lokalsamfunn er det fortsatt presten som er den eneste eller mest synlige kirkelige representant for folk.

Men det vanlige nå er kirkelige staber med flere personer, med variasjon av kompetanse og erfaringer. Trosopp­læringsreformen har de siste årene tilført mange nye medarbeidere. Det er ikke bare presten som har lang akademisk ­utdanning. Vi finner kateketer og diakoner og kantorer med mastergrad, og andre kompetente medarbeidere med variert utdanning og erfaring. Men det er et paradoks at presten er på siden av den lokale ledelsen.

Et ledelsesproblem. Et variert arbeidsfellesskap krever koordinering og ledelse. Vi har nå en todelt ledelse som skaper ulike ansvarsrelasjoner og manglende nærhet og samordning.
Prestene er ansatt av den sentrale kirke, ved bispedømme­rådet, og er ­under ledelse av prosten. Alle andre er ansatt av soknet, ved fellesrådet, og har kirkeverge/daglig leder som sin leder.

I tillegg til at det er to ulike­ strukturer er det også et ­dilemma at disse to lederne i praksis ofte har stor avstand til den praktiske virksomheten. Prosten kan vanskelig ha nærhet til alle prester og være daglig samtalepartner. Kirkevergen skal dekke alle saksfelt og vil ofte konsentrere seg om de administrative oppgavene og i liten grad ha mulighet til å gå inn i det kirkefaglige arbeidet.

Lokal kirkeleder. I mange lokale ­arbeidsfellesskap er det godt samarbeid. Men det skjer ikke på grunn av, men heller på tross av, strukturen. Når presten og de andre faglig ansatte har ulike overordnede, er det lett å gå i ulike retninger for å avklare relasjoner og samspill seg imellom.

Jeg tenker at menighetspresten er en for viktig og sentral medarbeider i den lokale kirke til ikke å tilhøre det lokale arbeidsfellesskapet på linje med de andre medarbeiderne. I en fremtidig kirkeordning må vi sikre at medarbeidere i samme enhet står i gjensidig relasjon til hverandre, og under en og samme helhetlige ledelse. En slik leder bør etter min mening være en person med kirkefaglig kompetanse. I mange tilfeller kan presten være den naturlige lederne.

Felles arbeidsgiver. Relasjonen mellom stat og kirke er endret. Vi får opprettet et nytt rettssubjekt, Den norske kirke, som overtar de fleste kirkelige oppgaver staten nå har. Vi har da to juridiske enheter, soknet (representert ved menighetsråd og fellesråd) og den sentrale kirken (­representert ved Kirkemøtet, Kirkerådet og bispedømmerådene).

Kirken skal nå avklare den interne ­organisering. Kirkemøtet har som mål at det skal være et samlet arbeidsgiveransvar for alle som arbeider i den lokale kirken. Hvilke organ som skal ha dette ansvaret er noe som nå er til høring i «Veivalg for fremtidig kirkeordning».

Det er her egentlig to alternativer: enten et organ som opptrer på vegne av soknet (et justert fellesråd), eller et organ som opptrer på vegne av det sentrale­ rettssubjektet (bispedømme­rådet). Etter min oppfatning vil det første alternativet være det beste – her er jeg i mindretall i Kirkerådet.

Lokal virkelighet. Mine to ­argumenter er: For det første er det kommunen som har ansvar for finansiering av den lokale kirken, bortsett fra lønn til prestene. Det vil være vanskelig å argumentere overfor kommunen at den skal finansiere stillinger i et nasjonalt rettssubjekt. At staten bidrar til finansiering av den lokale virksomheten er det imidlertid tradisjon for.

For det andre vil det være viktig å ha et arbeidsgiveransvar i et organ som er så nær den lokale virkeligheten som ­mulig for å kunne vurdere tilsettinger i en ­lokal virkelighet. Det er også et poeng at det skal være lokale folkevalgte som har ­avgjørende innflytelse. Det er en del av det å være en åpen folkekirke.

Nå er muligheten til å uttrykke sine ­meninger om «Veivalg for fremtidig kirke­ordning», før avgjørende veivalg blir tatt av nytt Kirkemøtet i 2016.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 26. MARS 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere