Ytringsfrihetens kår i et islamfryktende samfunn

Når jeg går tur med hunden min, får jeg som regel mange tanker i hodet. Ikke alle egner seg for skriftlig eller muntlig publisering; jeg bør i alle fall beregne mitt publikum. Hunden min, Scott McCairn, for øvrig en herre i sin beste alder, befinner seg unektelig i den siste halvdelen av sitt liv. Skal jeg gå til anskaffelse av en ny hund av samme rase? Bør det være en «overlappings»-hund? Og hva skal den i så fall hete?

I de senere årene er det blitt vanlig med menneskenavn på hunder. Fido er ut. Erling er in. Men så detter det en potensielt farlig tankerekke inn i hodet mitt: Det mest brukte guttenavnet i Oslo de senere årene er Muhammed. Men kan jeg - eller skal vi si tør jeg - kalle en ny hund for Muhammed? Med den kunnskap vi i dag har om hva ytterliggående islamister kan finne på å utrette, dersom de føler seg provosert, er mitt umiddelbare svar et tja. Jeg ville i så fall ha gjort det for å teste ytringsfrihetens grenser (eller begrensninger) i et stadig mer islamfryktende samfunn. Selv Pegida synes å ha lagt opp. De er vel, naturlig nok, engstelige for egne liv og helse.

I mange år har vi omtalt dem som frykter islam som islamofobe. Men hvordan står det egentlig til med alle vi andre, som er for full tros- og ytringsfrihet? Vi frykter ikke lenger kristne mørkemenn og blasfemiparagrafen er ikke hva den en gang var - hvis den da ikke er fjernet fra lovverket. Jeg tenker f eks på Monty Pythons mesterverk av en film; Life of Brian. Jeg innbiller meg å ha hørt John Cleese gi uttrykk for at de nok ikke hadde turt å lage en tilsvarende film spunnet rundt profeten Muhammeds liv og virke. Det er nok lurt av dem. Vi har sett nok av eksempler på mennesker som har måttet bøte for såkalt å ha krenket den hellige profeten. Vi har ikke behov for flere martyrer, men bør kanskje begynne å tenke på hva vi vil med samfunnet vårt og på hvilken måte vi ønsker å forsvare den ytringsfriheten som mange av oss fortatt betrakter som hellig og ukrenkelig.

Jeg har full forståelse for forleggere, redaktører og journalister som ikke ønsker å risikere represalier for det de trykker. Men de kan kanskje bidra til - og legge premissene for - hvordan et samlet folkeopprør, på tvers av politiske partier og religiøs tilhørighet, kan forsøke å kvitte seg med den snikende islamfrykten i alle fall jeg føler er i ferd med å legge en iskald hånd over samfunnet - og å ta tilbake den tilnærmet ubegrensede ytringsfrihet som vi i de siste 50 år har vært  stolte av å smykke oss med. Vi går i feil retning - fra å være et opplyst og inkluderende demokrati til å bli et kontrollerende samfunn, preget av sensur - dersom vi ikke aktivt gjør noe for å hegne om kjerneverdiene; ytringsfrihet, trosfrihet og likeverdighet. Da går det som det tidligere har gjort; tyrannene overtar, feigheten rår.

Jeg har ikke noe behov for å kalle min nye hund for Muhammed. Jeg har heller ikke noe behov for å foreslå at mitt neste barnebarn bør få navnet Judas, dersom det blir en gutt. Ikke vet jeg om det en gang er tillatt å bruke navnet Judas i Norge. Forskjellen mellom bruken av Muhammed og Judas er imidlertid helt essensiell; misbruk av navnet Judas medfører ikke dødsstraff. Når det gjelder misbruk av navnet Muhammed er jeg sannelig ikke sikker.

marita.synnestvedt@gmail.com