Ad Oslo Symposium: Spørsmål til Hanne Nabintu Herland

La meg begynne med det avsnittet som kanskje ikke helt unaturlig fanget min oppmerksomhet i foredraget ti Herland: "Og Kirkens feige biskoper har vært dyktige til å adlyde sine ateitiske arbeidsgivere i staten for å beholde sine sekulære privilegier."

Herlands bekreftelse på biskopenes feighet og unnfallenhet overfor sine ateistiske arbeidsgivere, kommer i neste setning: "De sier bemerkelsesverdig lite om de grunnleggende dogmene, om Guds dommedag der alle mennesker skal bli dømt for sine handlinger og valg mens de levde, om Lucifers tilstedeværelse i verden og korrumperingen av menneskesinnet, om behovet for å gripe Guds frelse og deretter omvende seg fra sitt gamle liv og tre inn i renhet og finne fred, og om den avgjørende kampen mot sinnsgiftene og det onde i vårt hjerte."

Herland har sikkert rett i at omvendelsesforkynnelse med utgangspunkt i frykt for dom og fortapelse, ikke lenger høres så ofte i våre kirker og bedehus. Det gjelder også min forkynnelse. Men jeg opplever det som på grensen til "ondt snakk om andre og sladder" når Herland påstår at grunnen til dette skulle ha sammenheng med lydighet overfor mine ateistiske arbeidsgivere i staten og frykt for å miste sekulære privilegier.

Herland mener å vite noe om motiver og bruker denne kunnskapen til å felle en alvorlig dom over meg (og mine kollegaer, ja, antakeligvis en stor del av presteskapet i Den norske kirke). Når jeg leser slikt blir jeg rett og slett oppgitt.

Er det ikke nettopp denne type motivbeskrivelse og omtaleform som bærer i seg grunnlaget for underkjennelse av andres meninger og dermed gjør det vanskelig med en åpen og ærlig samtale i det offentlige rom?

Jeg har ikke problemer med med at noen kaller meg feig, selv om jeg ikke synes det er hyggelig. Jeg har ikke problemer med at noen mener min forkynnelse er for blass, eller at min teologi er mangelfull, men å tillegge meg det motiv at jeg i min forkynnelse og mitt samfunnsengasjement skulle være styrt av ønsket om å tekkes mine arbeidsgivere og hensynet til mine sekulære privilegier, opplever jeg som uetterrettelig og stemplende.

Interessant nok bruker Herland i sin tale stor plass på ytringsfrihetens kår i dagens norske samfunn. Tendensen til selvsensur mener hun er sterk fordi en blir møtt med latterliggjøring og hets. Herlands karakteristikk av biskopers unnfallenhet lever jeg i for seg godt med, men jeg er ikke så sikker på at det nødvendigvis hadde vært så hyggelig å være tilstede på Oslo Symposium å hørt denne omtalen av mine motiver for å være biskop slik jeg forsøker å være det.

Jeg ville ha opplevd det som et slag under beltestedet og lurer på om ikke Herland motsier seg selv og ønsket om en åpen og fri samtale? Når det gjelder kristendommens betydning for vår kultur tror jeg Herland og jeg langt på veg er enige. Med den kristne menneskeverdstanken og nestekjærlighetsbudet ble det sådd et frø i vår kultur som har hatt avgjørende betydning på utviklingen av våre samfunn.

Men bildet er sammensatt og utviklingstrådene mangslungne. Jeg vil se kvinners likeverd som en frukt av evangeliet, vel vitende om at kirka har forkynt kvinners underdanighet og manglende kapasitet til å delta i kirke- og samfunnsliv.

Historien viser oss også at gudfryktige menn har ment at det er mulig å holde slaver, mens vi i dag ser på slaveri som et klart brudd på menneskerettighetene uansett hvor humant slaveeieren måtte behandle sine slaver.

Derfor er det vanskelig å tale om en entydig erfaring når det gjelder kristne verdier i samfunnet. For min del har jeg vært tett inn på homofile venners livserfaringer som viser at min og kirkas måte å snakke om deres legning og liv på for bare noen tiår siden, ble opplevd som en livstruende dom og utestengelse.

Et fornyet arbeid med disse erfaringene i møte med Guds ord har gitt meg frimodighet til å anerkjenne likekjønnet samliv - og jeg mener også det er mulig å inkludere slike forhold i det vi i dag forstår som ekteskap.

Det har ikke noe med politisk korrekthet og gjør. For meg dreier det seg om menneskeverd og nestekjærlighet. Ellers er jeg enig med Herland i at vi ser rundt oss en stadig større grad av en liberalistisk selvrealiseringskultur som også jeg opplever som fremmed for en kristen og humanistisk (jfr § 2 i Grunnloven!) verditradisjon. Herland mener at dette skyldes "en gjennomgripende neo-marxistisk strukturell endring som kuliminerte i 1970-tallets verdirevolusjon".

Men dette er i så fall langt fra den eneste forutsetningen. For min egen del ser jeg disse tendensene til en nytelses- og grådighetskultur som et uttrykk for en neo-liberalistisk markedskultur hvor utbytte, forbruk og økonomisk vekst styrer verdier og normer. Biskopene i Den engelske kirke har nettopp pekt på dette i et viktig valgdokument: "Hvem er min neste?"

Respekt, ydmykhet, ansvar, medmenneskelighet, nestekjærlighet er honnørord som jeg bruker mye i min forkynnelse og har som grunnlag for mitt samfunnsengasjement. Slike ord finner jeg iogså igjen hos Herland. For meg omfatter det også respekten og ydmykheten overfor skaperverket.

Jeg mener Bibelens måte å beskrive skaperverket som Guds eiendom, medfører at vi må be våre politikere finne løsninger som gir livsgrunnlag for alle folkeslag og for fremtidige generasjoner. Kanskje er jeg dårlig informert, men på meg kan det virke som kritikken av en neoliberalistisk markedsøkonomi og en fortsatt overforbruk av klimatruende energikilder, opptar Herland - og Oslo-symposiet lite. Det undrer meg. Respekt og ydmykhet for livet betyr også tydelighet når det gjelder det unnfangede livet.

Mange mener at Den norske kirke ikke har talt tydelig nok om dette og om biotekologiske utfordringer. Det er flere sterke uttalelser om dette i de forskjellige kirkelige lederfora, uten at dette har vakt særlig oppmerksomhet. For egen del henviser jeg alltid til organisasjonen Menneskeverd og støtter deres profil og engasjement. Det var godt å lese generalsekretær Liv Kjersti S Thoresens innlegg på Symposiet (Dagen, fredag 20.3).

Til slutt noen ord om domsforkynnelse, omvendelse og nytt liv: Er ikke noe av hemmeligheten i Skriften at dommen hører Herren til? Henvender kke domsbudskapet seg først og fremst til hver enkelt av oss? Startstedet er faktisk meg selv, mitt eget hjerte og mine egne handlinger? Starter vi der, gir det tydelige føringer for hvordan vi snakker om andre og til andre.

For poenget blir ikke da å skape frykt, men å skape lengsel, etter den nåden, den frelsen, det håpet som vi er avhengig av hver dag. Kirkas grunnbekjennelse er at Gud er kjærlighet og Jesus er verdens lys. Og vi er kalt til å leve i lyset - og dermed i dialog med hverandre og med alle mennesker av god vilje. Og kanskje møtes vi om ikke før på Oslo Symposium neste gang.