Verdidebatt

Quo vadis, Vårt Land?

Tiltru må ein gjere seg fortent til. Det gjeld ikkje minst for aviser.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Under overskrifta "En avis som tror på deg - ikke for deg" vende sjefredaktør Simonnes seg sist haust til potensielle abonnenter. Ordspelet var nok mynta på folks frykt for evangelisering, men det er heilt andre saker og synspunkt Vårt Land misjonerer for. Dessutan er det avisa som treng å bli trudd på, og det kan ho berre bli ved å vere så sannferdig at lesarane ser at dei kan stole på det som står der.

Forståing berre for "andre religioner og deres utfordringer"?

Når Simonnes skal grunngje kvifor vi bør lese nettopp Vårt Land, viser han paradoksalt nok til det saksfeltet der avisa etter mitt syn sviktar dette idealet. Han skriv: "Norge er i forandring og bevegelse, også når det gjeld vårt forhold til vår kristne kulturarv. Vi er blitt et flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. For noen er denne utviklingen skremmende. Forstår man ikke de religiøse mekanismene, har man liten mulighet for å skjønne den samfunnsutviklingen som skjer. Vårt Land er en viktig arena for å beskrive hva som skjer i vårt samfunn, og vi skal være best på å dekke disse utviklingstrekkene. Vi tror vår forståelse av tro i brytning med storsamfunnet gjør oss i stand til å forstå andre religioner og deres utfordringer."

Dette er uklart formulert og gjev oss slett inga hjelp til å forstå det som skjer, ja, ikkje eingong kva avisa sjølv meiner om utviklinga. I staden etterlet det lesaren med ei rekkje spørsmål: Kva veg går forandringane? Kvifor skjer dei? Har Noreg alt vorte eit fleirkulturelt land? Vart vi i så fall "et flerreligiøst samfunn" heilt utan vidare, har nokon hatt det som mål, eller er det ei utilsikta følgje av politiske val? Er dette godt eller gale? Viss vektskåla tipper mot mindre bra, kva gjer vi då? Simonnes skriv at nokre synest utviklinga er skremmande. Meiner han med det at ei kvar bekymring er grunnlaus? Synest den kristelege dagsavisa Vårt Land at det viktigaste er "å forstå andre religioner og deres utfordringer", når det er vår eigen kristendom og kultur som blir stadig meir marginalisert av press både frå sekulære og muslimske krefter?

Meir lik media flest

Var det berre dette oppslaget som viser ei kursendring i Vårt Land, kunne ein tru det kom av tankeløyse og slurvete formuleringar. Men dessverre skil avisa seg stadig mindre frå media flest. Dette gjeld til dømes i bruk av tabloid, personorientert journalistikk, som er sterkt kjensleladd, men lite analytisk. Vi ser det oftast når temaet er asylinnvandring eller Midtausten. I Vd-innlegget "Gjer narr av kristne, fordømer jødar, men unnskylder og respekterer muslimar", viste eg at slik forskjellsbehandling også kan kome til uttrykk i Vårt Land si vinkling av stoffet. I fleire år har avisa gitt att dei "daglege drypp" av Israel-kritiske meldingar frå NTB. I fjor fekk vi veke etter veke Helge Kjøllesdals rapportar frå Vestbreidda, med overskrifter som "Tawayel er ikke mer", "Da hæren inntok skolen i Burin" og "Bosetterne er mafia". Fordi dei lett blir oppfatta som heile sanninga, kan slike delsanningar få større effekt enn sjølv direkte lygn og propaganda.

Unnvikande om islam

På leiarplass 15. september i fjor slo VL fast at "fiendebildet av islam er farlig". Med slikt utgangspunkt ligg det snublande nær å skjule visse fakta, sjølv om avisa same dag seier dei ikkje vil skjønnmale islam. Men "Det avisene ikkje fortel om overgrepsskandalen i England", vart heller ikkje fortalt av Vårt Land. "Media gjer ikkje jobben sin" er min kommentar. Avisa verka også beint fram overraska då Jahn Otto Johansen skreiv kritisk om multikultur. Sjølv i eit stort oppslått intervju med ei jente som gjennom alle år på skulen hadde blitt mobba av muslimske medelevar, fann avisa ingen grunn til å skrive akkurat dette i sjølve artikkelen, men brukte formuleringa "mobberne var elever med annen tro". På leiarplass vart det rett nok sagt. Og då VL skreiv om "Farleg yrke" etter drapet på ein NAV-tilsett i 2013, fekk vi vite at året før hadde etaten hatt tolv hundre tilfelle av truslar og vald, men det stod ikkje eit ord om kven som oftast står bak. Også dei stadig hyppigare truslane mot dommarar vert omtalt i media utan at dei nemner årsaka, som er ein importert trussel- og valdskultur. Til å fortelje oss om islam har avisa valt seg som spaltist filologen og forskaren Nora Eggen, som sjølv har konvertert til denne religionen. Sist oktober brukte ho forskarrolla si til å gje Koranens versjon om Ismael og Hagar/Hajar eit skinn av historisk autentisitet, som sjølv GT sine tusen år eldre patriarkforteljingar truleg manglar.

Vårt Land og karikaturar

Vårt Land har valt å ikkje publisere dei såkalla Muhammed-karikaturane. Den beste av dei var berre ei strekteikning av ein mann som ville stanse sjølvmordsbombarar med orda: "Stans, stans! Vi har gått lens for jomfruer." Det er slett ingen karikatur av Muhammed, men ein herleg parodi på ein ideologi som gjer massedrap til heltedåd, og reduserer unge kvinner til nytingsmiddel og løn for mordarane. Viss Vårt Land meiner muslimar flest finn dette støytande, tilegg avisa dei den same forskrudde tankegangen. Men samtidig som Vårt Land ville skjerme muslimar som gruppe, publiserte dei ein karikatur av statsminister Solberg som eg syntest var svært omsynslaus. Ideen om jomfruer som løn for massedrap kan såleis ikkje parodierast, men overfor ein levande person synest det å vere greitt med lytehumor. Tidlegare har avisa teikna FrP som ein åtselgribb. Og kadaveret, som gribben nærte seg på, var folkeleg innvandringsskepsis. I staden for å ta ein slik skepsis på alvor, vel Vårt Land å framstille han i ord og bilde som noko rote og illeluktande.

Gjev FrP skulda for muslimsk ekstremisme

Då Vårt Land ville føre bevis for at Frp brukar ord som fører til muslimsk radikalisering, brukte dei Nora Eggen og Lars Gule som sanningsvitne sjølv om knapt nokon av dei er uhilda. Fire dagar seinare går Anne Stenersen ved Forsvarets forskningsinstitutt  og Lars Akerhaug, som har skrive boka "Norsk Jihad", i mot ei slik enkel forklaring. Men både 1. og 15. september viser leiarskribenten berre til forskarar som støttar avisa sin hypotese om radikalisering pga kritikk utanfrå. Det faktum at radikaliseringa innan islam er ein internasjonal prosess, lengst framskriden i muslimske land der dei knapt har høyrt om Framstegspartiet, synest ikkje å affisere skribenten. Men sjølv her heime kan ikkje FrP ha gjort så overlag stor skade skal ein tru nettopp Vårt Land, som 25. august skriv om: "et mikroskopisk, men skremmende synlig, antall ekstremister" og "det fredelige, bønnhengivne og kulturfremmende islam, som tett oppunder 100 prosent av det norske miljøet består av".

"Islamisering" eller ei?

Somme nordmenn får derimot sitt pass påskrive. Dei seier ting med vilje "for å skape fremmedfrykt og hat" (leiar 25.8.). Særleg er Vårt Land kritisk til at FrP-politikarar har brukt ordet "snikislamisering".Ein av redaktørane skreiv 2. september at "Siv Jensen svetter fordi hun jobber hardt for å være stueren - og samtidig holde på de islamofobe velgerne til Frp".Eg synest sjølv ordet "snikislamisering" er upresist og difor dårleg. Men at det skjer ein gradvis prosess i landet vårt, der muslimane raskt blir fleire, meir frimodige og får meir makt, kan ikkje eingong Vårt Land nekte for. "Kraftig medlemsvekst for norske moskeer", var eitt av oppslaga 1. september. Under overskrifta "Vil ha mer enn bare lærebøker om islam", kunne vi 29. september lese at interessa for arabisk hadde eksplodert blant norske studentar. Siste fem åra har 600 søkt på slikt språkstudium, tjue gonger fleire enn ved starten av 2000-talet, og fleire enn dei som vil lære tysk og fransk. Fire år på rad har variantar av 'Mohammed' vore det vanlegaste namnet på nyfødde i Oslo. No har det også vorte det vanlegaste namnet på alle mannspersonar i Oslo, uavhengig av alder. Ingen grunn til bekymring, meiner kommentarredaktør Lund: Til saman er det langt fleire i Oslo med tradisjonelt norske namn som Jan og Per, og talet på innvandrarar med barn auka med "berre" 48.700 i 2013, og det kom flest frå Polen. Men han nemnde ikkje at nesten alle vi som heiter Jan eller Per er minst femti år gamle og at storparten av oss derfor vil vere døde om førti år. I historisk samanheng er det kort tid, ja, sjølv for eit menneske kjennest det ikkje som særleg langt når ein ser attende. Til hausten er det 47 år sidan eg byrja ved Universitetet i Oslo. Då var det 15000 utlendingar i heile landet; halvparten av dei frå nordiske granneland og resten frå andre vestlege land."Hvem er egentlig innvandrer", spør Lund retorisk, "vår konge er for eksempel født i Norge og har to foreldre og fire besteforeldre som er født i utlandet." Dette er iallfall eitt eksempel på at avisa ikkje trur på meg, iallfall ikkje på min forstand. Historisk, språkleg, kulturelt og religiøst er forskjellen mellom Noreg, Danmark og Sverige minimal samanlikna med skilnaden mellom Noreg og dei fleste land i Afrika og Asia. Og det er der nær halvparten av elevane i Oslo har sin bakgrunn. Svært få har foreldre frå Sverige og heller ikkje så mange frå Polen.

Tek Vårt Land sikte på å bli salongfähig, også blant muslimar?

Muslimane Hadia Tajik og Shoaib Sultan hadde difor all grunn til å rose Vårt Land, slik dei gjorde i fjor då avisa hadde heilsides annonsar for gratis prøveabonnement. Det same gjaldt forfattaren Thorvald Steen, ein av initiativtakarane til "Saladdin-dagane" på Litteraturhuset i Oslo. Ei av hovudinteressene hans ser ut til å vere historierevisjon for å plassere islam i eit meir flatterande lys. Kva Vårt Land vil med å bruke desse tre, veit eg faktisk ikkje. "Vi er stolte når velutdannede og intellektuelt nysgjerrige mennesker forteller at det er så mye å hente i Vårt Land", skreiv Simonnes. Kanskje kjennest det flott å føle seg "salongfähig", men vil avisa også innynde seg hos muslimar?

Vårt Land og vårt fedreland

Eg har vore abonnent i vel førti år og lese Vårt Land endå lenger. Avisa har gitt meg mange gode tankar og stunder, men siste åra meir frustrasjon enn glede. Til slutt sa eg opp abonnementet. Eg bryr meg om avisa Vårt Land, men endå meir om vårt fedreland. I Garborgs flotte nasjonalsong "Gud signe Noregs land", står det slik i siste verset:

Her stig det stort og blaatt
vaart fagre Heimlands Slott
med Tind og Taarn.
Og som det ervdest ned
alt fagrar' Led fyr Led,
det byggjast skal i Fred
aat vaare Born.

Mykje av det som er bygt opp med tillit og tru gjennom generasjonar, får ikkje 'vaare Born' arve, men blir andre til del. Vi overlet heller ikkje fred til etterkomarane våre, men eit land som går mot fragmentering og fallitt. Med sorg i hjartet må eg konstatere at avisa mi gjennom førti år har vorte ein pådrivar for denne prosessen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt