REFORMASJONSJUBILEET 2017

Reformasjonsjubileet nærmer seg, i 2017 skal det markeres på ulike måter og vil samtidig gi en målestokk, hvor vi står, hvor langt vi har kommet, om ca.50 års økumenisk arbeid har båret frukter, eller om vi står på sedet hvil.

Oppdraget for økumenikken ligger i Jesu egne ord, "at vi alle må være ett i Kristus" - og her har både den katolske og evangelisk-lutherske kirke betydelige utfordringer. Fortsatt er kirkene splittet, om enn med en tilnærmet vennligsinnet åpenhet. Mange teologiske hindringer står fortsatt i veien, og kanskje den største og viktigste, vi har fortsatt ikke nattverdfellesskap. Skjønt en sannhet med modifikasjoner, den evangelisk-lutherske kirke er åpen for nattverdfellesskap med katolikker, men i praksis anerkjenner de to kirker ikke hverandres sakramentale forvaltning. Da kan det bli et spårsmål om nåden likevel er virksom i tro eller ikke, på grunn av ulik eukaristisk forståelse og anerkjennelse.

Splittelsen mellom våre kirker har sine røtter i reformasjonen, og de fleste som leser dette har nok kirkehistorisk kunnskap til å forstå den historiske årsak. Noen vil sikkert kunne se Luthers opprør som berettiget, og spørsmålet kan på en viss måte også sammenliknes med den hl.Frans sitt opprør noen århundreder tidligere, men begge bidro som redningsmenn for en kirke i forfall.

Nå skal en ikke undres. Det fordrer beskjeden innsikt for å se at den menneskelige natur kan gjøre seg gjeldende også innenfor virksomheter som å utøve geistelig tjeneste i kirken, og uansett grad dekkes de fleste områder, fra paver til lekfolk. Konsekvensene av denne skrøpelighet er gjennom historien omfattende, og som utgangspunkt for disse betraktninger, også en kirkesplittelse som fortsatt står til hinder for å oppfylle enheten mellom kirkene.

Lenge nok har teologer, vitenskap, kultur og historie vært opptatt av reformasjonens konsekvenser, uten nevneverdige gjennombrudd, og når det nå skal feires 500 års jubileum for den historiske begivenhet, skulle en kanskje kunne forvente en noe støre bevegelse enn hva faktum er.  En kan selvfølgelig spørre seg om målet må være en enhetlig kirke, men teologisk har en lenge stått ved forståelsen av å samles som en hjord og en hyrde, er i samsvar med bergprekenen.

Det står fortsatt mange teologiske spørsmål til hinder for en forening av i første omgang den evvangelisk-lutherske og den katolske kirke. Kirkelære, troslære, sakramenter, dogmer, Maria, Peter-embetet m.m. Noen teologiske spørsmål har endret seg med og i tiden, men noen basiller er fortsatt gjennomgående, i teologien er det særlig hermeneutikken og konservatismen.

Den evangeliske kirke har fulgt noe bedre med i samfunnsutviklingen, fra kvinnelige prester og biskoper til den store debatt om likekjønnede ekteskap, begge deler er relativt uspiselig fra et katolsk perspektiv. Mulig den evangeliske kirkes nære forhold til staten i enkelte land, les statskirke, har bidradd til å påføre den evangelisk-lutherske kirke holdninger og verdier som står den fjernt, men selv etter skilsmissen fra staten, står den evangeliske kirke uten spesifikk kirkelære, og er vage i sine svar både om abortspørsmålet, krig/fred, fattigdomsproblematikk, asyl/flyktningespørsmål m.m. Augustana er et historisk verk. I både teologi og vitenskap står mennesker i sentrum, og tankemåten og viljen er heldigvis også i endring, og dermed årsak til endring. Den katolske kirke har kirkelære og i tillegg en tungtveiende tradisjon som igen legger lim på utviklingen.

Men, om tro også skal få et innpss her, så må vi tro at Gud virker gjennom og i mennesker, og perspektivet forstørres når dette blir synlig. Kvinnelige prester og bikoper skaper neppe motstand ut fra teologiske perspektiver i dag, men i historie og tradisjon. Den katolske kirke er heldigvis i bevegelse i disse spørsmål, selv om det nok er utenfor rekkevidde at kvinner blir ordinert til prestetjeneste.

Som de fleste har fått med seg har mye endret seg på kort tid med pave Frans i førersetet. Til hodebry for den konservative fløy i Kirken som det nok fortsatt vil være mange av, så klarer han på forunderlig vis å åpne dører, øke vindstyrken, trigge til irritasjon, og på et vis øke det teologiske blodtrykk i manges hjerter, som ønsker å prøve bremseklossenes styrke og virkning. I pavens forkynnelse kan en lett bli avledet av en enkel og mer novellistisk form enn de tradisjonelle pavelige foredrag. Det er en forkynnelse med Jesus i sentrum, ja av og til av en slik art at også karismatisk, evangelisk kristne kunne bli henledet til å rope et "Abba-Far!" eller halleluja! Han klarer også å innkludere Marias rolle som kirkens mor på en måte så selv dogmer blekner og hårdnakkede protestanter kan bli ømhjertet, se morsrollen fremfor teologiske og dogmatiske komplikasjoner, og ikke minst kvinneperspektivet.

Familiesynoden er også et eksempel på nytenkning, hvor selv det sakramentalt uoppløselige ekteskap ikke skal avsakramenteres, men ses på med nye øyne. Bli møtt med sjelesørgerisk forståelse i samtaler og skriftemål. Dersom det har oppstått problemer, brudd i ekteskapet, eller for dem som har inngått nytt, om "ekskommunikasjon light" er er en relevant reaksjon. Vielse av likekjønnede sitter nok langt lengre inne, men om ikke annet, emnet er verbalisert, drøftet, og pave Frans har nok allerede forstått at ved vielse av likekjønnede er det kjærligheten som vigsles og velsignes, ikke seksualiteten.

Sølibatet er heller ikke teologisk betinget, men i tradisjonen. Også her vises vilje til å tenke nytt, skjønt nytt er det ikke, men en gjengrodd vei blir ryddet, gjenåpnet og etterhvert kjøreklar. Allerede i oldkirken var det diakoner som levde i ektesap. I Oslo katolske bispedømme har det i den senere tid blitt viet flere diakoner som lever i ekteksap, og for noen går veien videre til prestevielse, uten at hustruene må avlives eller sendes i kloster.

Kirkehistorisk er ikke 500 år lang tid, men i og med at kirkene lever i verden, kan perspektivet få et friksjonspreg. Begge kirker har et overordnet mål, å vinne mennesker for Kristus. I misjonerende sammenheng kan det virke uryddig når en oppdager hvordan kristenheten er oppdelt i ulike "filialer" som følge av uenighet og mye annet som har ført til splittelse. Det går på troverdigheten løs når en fortsatt opprettholder, og ikke samles som en hjord og en hyrde.

For å vise et virkelig gjennombrudd har den katolske kirke en stor og nesten uovervinnelig utfordring. Burde Martin Luther utropes til helgen? Her fordres mye, og nesten hele registeret av menneskelige egenskaper må tas i bruk. Stikkord som forsoning og tilgivelse bør være overordet på menylisten, så vil det nok raskt komme dusinvis av delmål.

Men! Luther var født katolikk, døpt, fermet. Han ble presteviet og ble augustinerpater. Født katolikk, alltid katolikk. Ved å utrope Luther til helgen vil den katolske kirke kunne vise et storsinnet revolusjonerende økumenisk gjennombrudd, og samtidig vise en anerkjennelse av reformasjonens betydning, samtidig som den vil vise en selverkjennelse av historiske feiltrinn, forårsaket av menneskelig skrøpelighet og feilvurderinger. Ikke minst i den evangeliske kirke i Tyskland ville nok tanken virke mirakuløs, men for mennekser er ikke alt mulig, men for Gud er det.

Saligkåringsprosesser kan være tidkrevende, og frem til reformasjonsjubileet er det kun to år, men om ikke annet kunne prosessen komme på dagsorden. Jeg er overbevist om at pave Frans ville finne idèen interessant, og særlig til betraktning i rammen av et nytt hellig år med bamhjertighet som gjennomgangstema.