Verdidebatt

De faste refrengene

Er det dette Einar Gelius har klart å lære om islam, etter å ha vært prest i Gamle Oslo i mange år, med rik anledning til å bli godt kjent med et mangfold av norske muslimer? Islam

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det ser ut til at lyset plutselig har gått opp for Einar Gelius. Hans kronikk i Dagbladet 26. februar er en lovprisning av Hege Storhaug (Human Right Service), som i følge Gelius «det siste tiåret har vært kompromissløs i sin kamp mot religiøs fanatisme, vold og ekstremisme. Hun har vist oss hva religionen islam har ført til av ekstremisme og undertrykkelse både her i Norge og over alt ellers i verden. Hun fortjener en stor takk for sitt engasjement og sitt forsvar for våre grunnleggende demokratiske rettigheter; frihet, likhet og menneskeverd.»

Det er mange meninger om Storhaug og HRS sin innsats. Jeg hører til dem som opplever at hun diskvalifiserer seg selv som seriøs samtalepartner, fordi jeg opplever henne så unyansert og usaklig i sin beskrivelse av islam og muslimer generelt og deres forhold til det norske samfunnet, at jeg ikke vet hvor vi skal begynne å snakke sammen.

Hun går rett inn i virkelighetsforståelsen til Samuel Huntington, med hans velkjente tese om en uunngåelig sivilisasjonskonflikt mellom islam og Vesten - slik Gelius nå også viser seg å gjøre: «Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag.» Intet mindre.

Lei av. Jeg tror flere av oss er lei av de faste refrengene på dette tema - men fra hvert vårt ståsted. «Problemet er religionen islam, dens ideologi og verdigrunnlag. Nå må snart flere våge å si dette høyt og tydelig i den pågående debatten. Vi må våge å konfrontere islam  både teologisk og politisk,» skriver Gelius. Sier Hege Storhaug. Sier veldig mange andre. De hevder at vi snart må våge å si ting som de er: At islam - i sin helhet - er problemet. Hele problemet, faktisk. De synes lei av at vi andre ikke skjønner eller våger.

Mens jeg er lei av de stadige beskyldningene om feighet og politisk korrekthet fra de som Aftenposten-spaltist Bjørn Stærk kaller «dørinnsparkerne»: «Kommer til en for lengst opplåst dør innen religionskritikk, erklærer høylytt «nå må vi våge å sparke inn døren!», før de sparker den inn, til forundring for de som står innenfor. Så går de ut for å gjøre det hele om igjen.» (Aftenposten 20. februar). Kan vi klare å ta samtalen litt videre?

Kritikk. Selvfølgelig må både islam, kristendom og andre religioner, livssyn og ideologier utsettes for kritikk. Hellige skrifter kan brukes og misbrukes og tas til inntekt for det meste - og det skjer. Religiøse (og sekulære!) tradisjoner kan trekkes i mange retninger - og det skjer. Derfor er det livsviktig med ærlig, saklig, faglig fundert og konstruktiv religionskritikk. Den fungerer best når den kommer innenfra, men ofte med impulser utenfra.

Samtidig synes jeg kanskje Hans-Aage Gravaas i sin ellers gode kronikk (Vårt Land 21. februar) står i fare for å bagatellisere utviklingen av islam i europeisk og norsk utgave, gjennom å henvise til hvordan muslimer i Afghanistan, Pakistan, Egypt og Jordan tenker om trosfrihet.

Ikke fordi et slikt globalt perspektiv er uviktig, men fordi vi her i norsk kontekst bør gi mer vekt til hva hovedstrømmen av norske muslimer og deres ledere sier. For eksempel gjennom Kontaktgruppen mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk Råd Norges uttalelser: Felleserklæring om trosfrihet og konvertering (august 2007) og fellesuttalelsen mot religiøs ekstremisme (november 2011).

Mangfold. Sylo Taraku skriver i sin kronikk (Vårt Land 19. februar) om islams mange ansikter. Han fastholder at islam ikke er én ting, og at religionen er hva muslimer gjør den til (vi kunne lagt til: Religionen er hva kristne, jøder, sikher, hinduer osv. gjør den til). Dermed hviler det et stort ansvar på alle troende og særskilt religiøse ledere hvordan vi presenterer og lever vår religion.

Taraku sier: «Når enkelte muslimske ledere sier at «terror ikke har noe med islam å gjøre», så kan det være en form for normbyggende avstandstaken. Det betyr at de kategorisk avviser ekstremistenes tolkning av islam og dermed sender gode signaler til den muslimske befolkningen. Men det å definere terroristene som ikke-muslimer eller avvise deres versjon av islam, må ikke bli en lettvint måte å distansere seg fra et problem som det er nødvendig å ta tak i.»

Selvfølgelig. Det er mye å ta tak i. Og vi trenger et mangfold både innenfor og mellom våre religioner og livssyn, hvor vi kan bryne oss på hverandre. Men de færreste blir gode på sånt hvis man opplever seg stigmatisert, utstøtt, misforstått, mistenkeliggjort, truet, foraktet.
Det er jo bare å se på egne, nære erfaringer - samspillet i kjæresteforholdet, familien, skolen, på jobben, for å se hvordan det fungerer. Det blir sjelden god utvikling av sånt. Heller ikke dersom vi skalerer det opp til gruppe- eller land/kultur/region-nivå. De eneste som tjener på slikt, er ekstremister og fundamentalister på alle kanter.

Utfall. Så hva ønsker egentlig Gelius og andre å oppnå med slike utfall? At muslimer kollektivt skal ta avstand fra sin religion? At de skal dra fra landet? Eller i hvert fall fra bygda? Jeg vet ikke hvor mange muslimer det er i Lom, men jeg håper de har noen bra kirkefolk å snakke med.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt