Mathilde Fasting

9

Er kristendemokratiet borgerlig?

Etter mitt syn er kristendemokratisk tankegods godt forankret i borgerlige verdier

Publisert: 18. mar 2015

Kommentator i Vårt Land, Berit Aalborg, skrev før samtalemøtet mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF i Nydalen en kommentar om jakten på det borgerlige (Vårt Land 28. februar). Hun skrev om KrF som ikke vil kalle seg borgerlig, men et sentrumsparti.

Men hvis vi et øyeblikk legger partipolitikken til side: Er kristendemokratisk ideologi, og dermed også kristendemokrater, likevel borgerlige?

Ideen om «borgerlig» er både verdimessig og politisk forankret. Borgeren og borgerlige verdier er helt sentrale i europeisk og norsk samfunnsstruktur. Uten et grunnleggende borgerlig samfunnssyn ville samfunnsutviklingen blitt en helt annen. Borgeren og verdiene borgerlig bygger på, er effektive vern mot totalitære ideologier.

Godt forankret. I min nye bok Borgeren og fellesskapet – et politisk essay, utforsker jeg begrepet «borgerlig», og etter mitt syn er kristendemokratisk tankegods godt forankret i borgerlige verdier. Kristendemokratisk tenkning har elementer som deles med de andre borgerlige ideologiene, konservatismen og liberalismen, og tenkningen er klart forankret i en klassisk borgerlig liberal tankegang.

Dette kan nok møte motstand i noen kristne miljøer, men i en europeisk politisk kontekst, vil en slik påstand være gyldig. Forståelsen av hva mennesket er som et sosialt vesen, og at politikk har sin begrensning, plasserer kristendemokratisk tenkning på borgerlig side ideologisk.
Kristendemokratiet baserer seg på subsidiaritetsprinsippet, det vil si at politikken kun brukes når naturlige fellesskap svikter. Familien og de nære fellesskapene er viktigst, deretter samfunnet og til slutt staten. Tillit og ansvar legges på så lavt nivå som mulig.

Det er helt sentralt at stat og marked er forskjellig fra samfunn. Borgerne, som frie, velgende individer, inngår i ulike fellesskap i samfunnet. Et kristendemokratisk samfunnssyn er også grunnleggende liberalt, i den forstand at rettsstat, demokrati og ytringsfrihet er sentralt. Kristendemokratisk tenkning er trygt forankret i prinsippene om privat eiendomsrett og sosial markedsøkonomi, alle grunnleggende borgerlige verdier.

Naturlige fellesskap. Kristendemokratisk tenkning ser mennesket som del av naturlige fellesskap, og har således mye av kommunitaristisk tenkning i seg. Kommunitarismen kritiserer både markedsliberalisme og individualisering og den instrumentelle velferdsstaten. I Norge – og i Europa for øvrig – er denne kritikken ofte målbåret av konservative og kristendemokrater. Sivile fellesskap skal ikke være supplement til, eller instrumenter for, en offentlig velferd, de skal utøve en selvstendig rolle med borgeren i sentrum.

Generelt vil også borgerlige ønske at den politiske makten har en grense, og at samfunnslivet i størst mulig grad får utvikle seg og fungere uten politisk inngripen. Borgerlige vil se på sivilsamfunnet og markedet som ulike, men ikke på en måte som gjør dem uforenlige.
Begge sfærer forutsetter at mennesker i mest mulig grad råder over seg og sitt. Respekt for enkeltmennesket, egenverdien av sivilsamfunnet og vernet om den ikke-politiske sektoren er andre verdier som går igjen. Parhestene frihet og ansvar, valgfrihet og konsekvens, eller generelt ideen om at mangfold og frihet er goder, er sentrale for borgerlig innstilte mennesker. Troen på det enkelte mennesket og kraften i frivillig samarbeid er andre kjennetegn.

Byfolk. Det finnes en rekke forklaringer på hvorfor en del KrF-ere ikke kaller seg borgerlige. De viktigste er nok historiske. Partiet stammer fra avholdsbevegelse og bedehusmiljøer, distrikt og motkultur. I en rekke historiske kamper ble byfolk og borgerlige sett på som motstanderne. Og kanskje ligger djevelen i semantikken. Men i en idéhistorisk forstand er det vanskelig å se hvilke verdier kristendemokratiet bygger på som ikke kan kalles borgerlige.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18. MARS 2015

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Erik Lunde

139 innlegg  88 kommentarer

Borgerlig, men ikke slik liberalistene definerer ordet

Publisert nesten 6 år siden

Er kristendemokratiet en borgerlig ideologi? Dette spørsmålet vender stadig tilbake i diskusjonen om kristendemokrati. I Norge foretrekker mange å definere kristendemokratiet som ‘ikke-sosialistisk’ eller sentrumsorientert. 

Selve begrepet ‘borgerlig’ er ikke uten videre lett å definere. Venstresiden har brukt ordet ‘borgerlig’ på en nedsettende måte for å beskrive ‘høyrepolitikk’. Uttrykket refererer opprinnelig til noe som har med borgerskapet (fr. la bourgeoise), eller tredjestanden, å gjøre. En moderne oversettelse vil være å si at ‘borgerlig’ tilsvarer middelklassen, som en kontrast til arbeiderklassen.

Å knytte kristendemokratiet til en bestemt «stand» eller klasse, bryter med bevegelsens folkepartitanke og den sentrale ideen om at ulike samfunnslag skal forene sine interesser til det felles beste. Dersom man med ‘borgerlig’ mener at man skal ivareta middelklassens interesser, passer dette dårlig for å beskrive den kristendemokratiske idétradisjonen. Riktignok henvender tyske CDU seg nokså åpent til der Mittelstand, men dette må sees på et strategisk valg og ikke en dyd av nødvendighet ut fra deres ideologiske utgangspunkt. KrF har tradisjonelt hatt velgere med lav inntekt. 

‘Borgerlig’ kan også brukes til å beskrive et sett med ideer, slik Mathilde Fasting gjør. Noen vil mene at borgerlig politisk tenkning tar utgangspunkt i enkeltmenneskets frihet, et liberalt demokrati, markedsøkonomi og privat eiendomsrett. Med en slik tilnærming vil det være mer naturlig å plassere kristendemokratiet inn i en borgerlig tradisjon. Likevel er kristendemokratiets syn på mennesket og samfunnet grunnleggende forskjellig fra liberalismens. I synet på markedet og velferdssamfunnet er dets ideologi plassert vel så nært sosialdemokratiet som liberalismen. 

Dersom ‘borgerlig’ innebærer det som ikke er sosialistisk, hører kristendemokratiet klart hjemme i den borgerlige folden. Kristendemokratiet er tydelig ikke-sosialistisk. Vern om enkeltmennesket, de små fellesskapene og det sivile samfunnet er sentralt i ideologien. Kristendemokrater ønsker å begrense statens makt og sette klare grenser for hva som er politikkens rom, slik at demokrati, foreldrerett og trosfrihet sikres. Staten har bevisbyrden dersom den skal gripe inn overfor familier, foreninger og næringsliv. Dette er tankegods som helt klart skaper friksjon i møte med sosialister og sosialdemokrater, samtidig som det danner et idéfellesskap med konservative og sosialliberale. Hvis man med ‘borgerlig’ mener politisk tenking som tar utgangspunkt i enkeltmennesket og ikke i systemer, hører kristendemokratiet definitivt inn under en borgerlig tradisjon.

Hvorvidt man definerer kristendemokratiet som borgerlig eller ikke, vil altså i stor grad avhenge av hva man legger i begrepet ‘borgerlig’. 

Kristendemokratiet er en tredje vei, mellom sosialismen og liberalismen, og skiller seg på denne måten fa andre borgerlige idétradisjoner. Det kan derfor diskuteres hvor fruktbar dikotomien borgerlig-ikkeborgerlig egentlig er. Men slik Mathilde Fasting her definerer begrepet ‘borgerlig’, passer det ganske godt for å beskrive kristendemokratisk tenking. 

Erik Lunde, leder i Kristendemokratisk Forum og forfatter av boken Kristendemokrati - et forsvar for det ufullkomne samfunnet. 

Kommentar #2

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Bedehusmiljøene kaller seg gjerne borgerlige

Publisert nesten 6 år siden
Mathilde Fasting. Gå til den siterte teksten.
Byfolk. Det finnes en rekke forklaringer på hvorfor en del KrF-ere ikke kaller seg borgerlige. De viktigste er nok historiske. Partiet stammer fra avholdsbevegelse og bedehusmiljøer, distrikt og motkultur. I en rekke historiske kamper ble byfolk og borgerlige sett på som motstanderne. Og kanskje ligger djevelen i semantikken. Men i en idéhistorisk forstand er det vanskelig å se hvilke verdier kristendemokratiet bygger på som ikke kan kalles borgerlige.

Interessant innlegg fra Mathilde Fasting, og det er interessant at hun trekker frem bedehusmiljøer og distrikter som forklaring på hvorfor KrF ikke kaller seg borgerlig.

For jeg tror det nå er omvendt. Det er nå lokallagene og tillitsvalgte fra byene som ikke ønsker å kalles borgerlige. Og på samme måte finner vi nå i økende grad lokallag fra distriktene (spesielt på Vestlandet), som mener at KrF har dreid alt for mye mot venstresiden i norsk politikk. Det er derfor, tror jeg, ikke i distriktene og i bedehusmiljøene du finner motstanden mot det borgerlige. Tvert imot.

Kommentar #3

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Mathilde Fasting. Gå til den siterte teksten.
Byfolk. Det finnes en rekke forklaringer på hvorfor en del KrF-ere ikke kaller seg borgerlige. De viktigste er nok historiske. Partiet stammer fra avholdsbevegelse og bedehusmiljøer, distrikt og motkultur. I en rekke historiske kamper ble byfolk og borgerlige sett på som motstanderne. Og kanskje ligger djevelen i semantikken. Men i en idéhistorisk forstand er det vanskelig å se hvilke verdier kristendemokratiet bygger på som ikke kan kalles borgerlige.

I grunnen er det ikke så vanskelig. En del av kristenheten skiller lag med den ordinære borgerlige tankegang i en mer paternalistisk dominerende rolle hvor de klarere sier hva man skal gjøre og ikke. Mens den urbane konservatisme kan være mer tolerant og inkluderende vil den evangelikale eller mer konservative kristne være mer oppsatt på fortelle om rett og galt innen snevrere grenser. Disse grensene vil gjerne være strengere. I store samfunn får man automatisk mange forskjellige mennesker og væremåter lagt i fanget og må forholde seg til dem. De fleste velger å se mildt og nådig på andre og deres adferd. Mennesker fra små samfunn trenger ikke nødvendigvis være besjelet av den samme liberalitet overfor andre. Litt bygdedyr, litt konservatisme, litt trygghetsøking inn mot et mer ensartet samfunn rører seg sammen til en noe anderledes holdning. Denne kan de finne fellesskap med mer totalitære kretser i, slik som sosialister som ut fra sitt ståsted kan ha interesse av å skape snevre virkerom ut fra sine målsetninger. I sitt vesen kan man finne fellesskap med ulike varianter som tar avstand fra det borgerlige samfunns verdier og glemme litt av sin opprinnelige arv. 

Kommentar #4

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Bom

Publisert nesten 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Denne kan de finne fellesskap med mer totalitære kretser i, slik som sosialister som ut fra sitt ståsted kan ha interesse av å skape snevre virkerom ut fra sine målsetninger. I sitt vesen kan man finne fellesskap med ulike varianter som tar avstand fra det borgerlige samfunns verdier og glemme litt av sin opprinnelige arv.

Merkelig at ikke dette gir seg utslag i valgresultatene rundt i bygdene? Sosialismen står vel sterkere i byene og de store industrisamfunnene, enn på bygda.  

Kommentar #5

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.
For jeg tror det nå er omvendt. Det er nå lokallagene og tillitsvalgte fra byene som ikke ønsker å kalles borgerlige. Og på samme måte finner vi nå i økende grad lokallag fra distriktene (spesielt på Vestlandet), som mener at KrF har dreid alt for mye mot venstresiden i norsk politikk. Det er derfor, tror jeg, ikke i distriktene og i bedehusmiljøene du finner motstanden mot det borgerlige. Tvert imot.

Hvis du ser til mitt forrige innlegg, kan det dreie seg om regresjon til det kjente og sikre? En typisk konservativ tankegang for så vidt, men på bekostning av det liberale endringsvennlige samfunnet. 

Det kristenkonservative i form av Krf blir da splittet mellom ulike retninger. De er få og har ikke godt av splittelser. 6% er ikke så mye å kives om. Samling må være å foretrekke. I samme gate ligger landløftefreakenes svermerier overfor Frp. Frp som sosialdemokratisk populistparti blir da et egnet valg. Ønsker man en helhetlig kristendemokratisk politikk holder man seg til partier som Høyre og Krf, eller helst i en samling med Høyre for å få størst mulig uttelling av sin stemmegivning. 

Kommentar #6

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.
Merkelig at ikke dette gir seg utslag i valgresultatene rundt i bygdene? Sosialismen står vel sterkere i byene og de store industrisamfunnene, enn på bygda.

Det gir seg utslag i valgresultatene på bygdene. Der hvor det er mye småindustri eller ikke særlig industri i det hele tatt er det gjerne mye borgerlighet. Sosialismen er først og fremst kommet til ytring i store industristrøk med sterke tilknyttede organisasjoner. 

Kommentar #7

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Erik Lunde. Gå til den siterte teksten.
Hvorvidt man definerer kristendemokratiet som borgerlig eller ikke, vil altså i stor grad avhenge av hva man legger i begrepet ‘borgerlig’.

Høna eller egget. Hvor ønsker man å høre til? Hvor finner man flest anknytningspunkter? Noen av det mer totalitære slaget kan vel finne fagnad i andre totalitære, liberale velger motsatt. 

Kommentar #8

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Krefter i KrF ønsker en venstreorientering

Publisert nesten 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Det gir seg utslag i valgresultatene på bygdene. Der hvor det er mye småindustri eller ikke særlig industri i det hele tatt er det gjerne mye borgerlighet. Sosialismen er først og fremst kommet til ytring i store industristrøk med sterke tilknyttede organisasjoner.

OK.

Det er sterke krefter innad i KrF som ikke ønsker stempelet som borgerlig. Denne delen av partiet ønsker en sterkere venstredreining i retning mot Ap, og er særlig opptatt av å hause opp utfordringer med FrP. Dette fikk vi se da Dagrunn Eriksen irriterte Sandberg, og Sandberg kom med sine ikke helt ukjente uttalelser som NRK knadde på i over en uke.

Men et KrF som flørter med sosialismen vil bli katastrofalt, og vil for alvor true KrF's ideologi. Spesielt knyttet til menneskesynet. Da vil bedehusmiljøene på Vestlandet og Sørlandet takke for seg.

Kommentar #9

Njål Kristiansen

160 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Ståle Halsne. Gå til den siterte teksten.
Det er sterke krefter innad i KrF som ikke ønsker stempelet som borgerlig. Denne delen av partiet ønsker en sterkere venstredreining i retning mot Ap, og er særlig opptatt av å hause opp utfordringer med FrP. Dette fikk vi se da Dagrunn Eriksen irriterte Sandberg, og Sandberg kom med sine ikke helt ukjente uttalelser som NRK knadde på i over en uke.

Men et KrF som flørter med sosialismen vil bli katastrofalt, og vil for alvor true KrF's ideologi. Spesielt knyttet til menneskesynet. Da vil bedehusmiljøene på Vestlandet og Sørlandet takke for seg.

Ja, jeg forsøker å peke på det samme i de tidligere innleggene. Mener du at vi er uenige om dette?

Kommentar #10

Ståle Halsne

50 innlegg  1177 kommentarer

Nei, beklager

Publisert nesten 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Mener du at vi er uenige om dette?

Jeg må ha misforstått kommentar nr. 3

Kommentar #11

Bernt Torvild Oftestad

123 innlegg  159 kommentarer

Kristendemokratisk ideologi

Publisert nesten 6 år siden

Kristendemokratisk ideologi er ikke alltid lett å få tak i. Men i sin bok:  ”Kristendemokratiet. Et forsvar for det ufullkomne samfunnet” (2014) gir Erik Lunde en fremstilling av prinsippene for denne ideologien. For meg er spørsmålet om kristendemokratiet er borgerlig, egentlig sekundært. Her går det om temaer som ligger på et dypere politisk-ideologisk nivå, som også Lunde gjør klart i sin bok. Selv har jeg motforestillinger overfor hans tenkesett. De berører også spørsmålet om det borgerlige som politisk begrep.

 Erik Lundes grunnleggende utgangspunkt kan formuleres slik: Det liberale demokratiet er den ”styreformen som samsvarer best med kristendemokratiske grunnverdier og prinsipper. ” Det er fordi det står for likestilling, folkesuverenitet og frihet (trosfrihet, ytringsfrihet og organisasjonsfrihet).  Et annet sentralt poeng hos Lunde er at kristendemokratiet ikke bruker ”bibelsitater i den ideologiske debatten”, men bygger på ”grunnverdiene som kommer frem i de bibelske tekstene” og idetradisjon inspirert av dem. Grunnverdiene er gitt i og med 1) det kristne menneskesynet, 2) nestekjærlighetstanken og 3) forvaltertanken.        

Hovedpilarene i kristendemokratisk ideologi  blir på den måten skapertanke og nestekjærlighetsbud.       Det gudskapte mennesket  er gitt  herredømme over den verden det lever i, og det er satt til å forvalte den. Ut fra vårt forvalteransvar skal vi ”opptre med varsomhet og ærbødighet overfor det Gud har skapt”. Man kan spørre om forvalteransvaret da bare omfatter den naturvirkelighet  mennesket er stilt overfor – planter, dyr, luft og vann, økosystemer osv.  Er det ikke noe i menneskeverdenen som sådan som skal vises ”ærbødighet”?  Kristendemokratiet holder frem ideen om et ”universelt menneskeverd”, en idéman mener er naturrettslig forankret.                                                                     

I idehistorien finner Lunde naturrett og personalisme, som han bruker til å formidle kristendemokratisk ideologi inn i det aktuelle demokrati. Naturretten har sin kilde i antikken, men tas opp av kristne tenkere som Thomas Aquinas. Lunde ”utnevner” ham til den første ”kristendemokrat” (?). Thomas mente at ”den naturlige lov”, som det er mulig for alle å erkjenne, uttrykker de høyeste normative prinsipper for et rett menneskelig liv. Blant disse er de 10 bud.  Budene forutsetter og skal fremme det gode menneskelige fellesskapet. Det første og grunnleggende fellesskap er familien (far, mor og barn), som har det heteroseksuelle samlivet mellom mann og kvinne som kilde og forutsetning. Dets fundamentale betydning gjør det nødvendig å verne det ved en objektiv ordning (ekteskap) og underlegge det bestemte etiske forpliktelser. Dette er en naturrett som også reformasjonen førte videre på sin måte i Den lille katekisme og andre bekjennelsesskrifter (Confessio Augustana og Apologien). Det er faglig sett påfallende at disse idehistoriske realiteter er fraværende hos Lunde. Men hans selektive bruk av historien har sin forklaring.  For han går uanfektet forbi det radikale brudd med naturrett i kristen tradisjon som kom med opplysningen på 16- og 1700-tallet og slutter seg til opplysningens naturrettsoppfatning.                                                 

Fra og med opplysningen ble naturretten forankret i menneskets egen bevissthet, slett ikke i bibeltekst og heller ikke i den virkelighet som mennesket står overfor.  Naturretten er likevel allmenn og fornuftig fordi den har sin begrunnelse i menneskets vilje til å overleve og søke det gode liv. Det frie og myndige mennesket trer frem, som er fornuftig og som har sine rettigheter. Dette slo den franske revolusjon fast i 1789.  Lundes idehistoriske forankring i opplysningsideologien kommer tydelig frem, når han erklærer at i ”kristendemokratisk tekning står ideen om en naturlig etikk tradisjonelt sentralt. Naturretten understreker at mennesket har visse naturlige rettigheter, fordi det er et menneske. Disse rettighetene er universelle og uforanderlige. ” Men alt i 1789 erklærte Den katolske kirke at det mennesket som opplysningen gav rettigheter og myndighet, er ”uten far og mor”. Ved denne markering kom bibelens menneskesyn, som kirkelig naturrett hadde videreført, til uttrykk.                                                                      

Det andre nøkkelbegrep i Lundes ideologi er personalismen.  Dens anliggende var å vise at mennesket ikke går opp i kollektivet og/eller blir oppløst i naturprosesser materialistisk og/eller naturalistisk  forstått, fordi det er en person, og som sådan integrert , men samtidig står personen i relasjon til andre personer. Personalismen var ingen ensartet retning. Lunde overser den tyngste og mest betydningsfulle, som Det annet vatikankonsil la til grunn, og som ble videreført av pave Johannes Paul II/Wojtyla og Benedict XVI/Ratzinger.                                                                           

Ut fra sin oppfatning av personen  holder disse frem at forholdet mellom mann og kvinne og familien som de to frembringer og ekteskapet som er rammen om dette fellesskapsliv,  er gitt i den allmennmenneskelige virkelighet av Gud. Som person er mennesket et søkende vesen, som leter etter sannheten om seg selv og om livet, kort og godt svar på ”de siste spørsmål”. Denne søken må skje i frihet. Derfor bør religionsfrihet, ytringsfrihet osv. beskyttes av staten ved lov om menneskelige rettigheter.  Men det er meningsløst om mennesket i kraft av sin frihet  vil skape seg sin egen sannhet. Sannhet er ikke et produkt av mine følelser eller spekulasjoner, men er objektivt gitt. Men i frihet kan mennesket finne den egentlige sannheten, som til siste er gitt i Guds selvåpenbaring.  Lunde tangerer ikke denne form for personalisme og da heller ikke sannhets- og virkelighetsspørsmålet.                        

Troen på universale menneskerettigheter er et sivilisatorisk fremskritt. Men rettigheter og ”verdier” vil måtte ha sin begrunnelse i en oppfatning av virkeligheten. I 1948, da FN vedtok sin erklæring om menneskets rettigheter, sto det klart at det var ingen enighet om  (den filosofiske, eventuelt religiøse) begrunnelsen av dem. Man skiltes i virkelighetssynet. Men virkelighetssynet melder seg likevel. Når menneskerettighetsideen brukes i praktisk politikk, da vil det skje ut fra et bestemt virkelighets- og historiesyn.  I idekampen vises det gjerne til den historiske utvikling. ”Hvordan kan man hevde slikt i 2014”, heter det gjerne oppgitt når kristne står frem med et syn som ikke er politisk korrekt.              

Hvilken sosial og kulturell virkelighet streber det liberale demokratiet etter å realisere? Hva er utopien? Den må sikre menneskets frihet og likhet, men også enhet i (det liberale, pluralistiske) samfunnet.  Kampen mot fastlegers ønske om frihet i forhold til abortprosedyren er et ledd i realiseringen av et nytt enhetssamfunn. Deres krav om samvittighetsfrihet var implisitt en kritikk av fri-abortloven, og dermed sett på som et reaksjonært forsøk på anfekte et gode man hadde oppnådd på veien mot et stadig bedre samfunn. Retten til samvittighetsfrihet ble trumfet av en annen rett til frihet, dvs. en positiv realisering av frihet som samsvarer med det ideologiske syn på virkeligheten og historien som nå dominerer det norske demokratiet.  

Nå er kampen om assistert selvmord begynt for alvor.  Man kan ikke se bort fra at staten til sist slår ring om at selvmord er en rettighet og vil sikre slik at borgerne kan nyte godt av den på best mulig måte, dvs. å gi dem mulighet til en "verdig død". Den som tar offentlig avstand fra slikt,vil bli anklaget for "hate-speech, for å være reaksjoinær og i konflikt med den frigjøringshistorie som det liberale borgerlige demokrati skal realisere  

 

 

 

 

Kommentar #12

Erik Lunde

139 innlegg  88 kommentarer

Kort kommentar til Oftestad

Publisert nesten 6 år siden

I min bok "Kristendemokrati" har jeg en kort idehistorisk oversikt over utviklingen i kristendemokratisk tenkning. 

Som jeg skriver i boken: "Bindsterke verk måtte skrives dersom man skulle forfølge alle kristendemokratiets idéhistoriske røtter. Ambisjonen i dette kapitlet er en annen: Formålet er gå i noen glimt av den rike idéhistoriske arven som har lagt lagt grunnlagte for moderne kristendemokrati, og samtidig sette denne i sammenheng med utviklingen av vestlig politisk filosofi". 

Jeg gjør derfor ikke krav på, slik Oftestad synes å tro, på å forvalte den eneste mulige fortolkningen av kristendemokratisk idéhistorie, eller den den endelige og helhetlige fremstillingen av denne. 

Noen ting i Oftestads kritikk opplever jeg som urettferdig: 

1) Gjennom hele min bok understreker jeg at det kristendemokratiske menneskesynet hviler på forståelsen av mennesket som skapt i Guds bilde. Det er dette som gir det en særstatus blant alle skapte vesener, og dermed også sitt ukrenkeligelige menneskeverd og naturlige rettigheter. Den viktigste naturrettstenkeren i moderne tid som trekkes frem i boka, katolikken og kristendemokraten Jaques Maritain, var såvisst ikke av den oppfatning at naturretten var forankret i mennesket selv. Hvorfor Oftestad har behov for å slå meg i hartkorn med sekulære humanister, vet jeg ikke, men det er i alle fall ikke et slikt menneskesyn jeg står for. 

2) Personalismen er heller ikke fremstilt i sin fulle bredde i boken, men som Oftestad, understreker jeg at personalismen er en mangfoldig bevegelse med flere ulike retninger. Jeg har tatt utgangspunkt i Maritains personalisme, men det er feil at jeg ikke nevner retningen som Wojtyla og Ratzinger representerte. 

Min fremstilling av kristendemokratiets idéhistorie er forholdsvis konvensjonell og de færreste kristendemokrater vil nok reagerere på den (se for eksempel den svenske boken Det gemensamma bästa (Civitas 2002) der idéhistorikeren Lars F. Eklund har et interessant kapittel om kristendemokratiets idéhistorie). Det mest nyskapende i min fremstilling er nok at jeg har lagt sterkere vekt på reformasjonen og de idéhistoriske røttene som er spesielle i en norsk kontekst (haugianisme og protestantisk sosialetikk).

Erik Lunde 

 

Kommentar #13

Bernt Torvild Oftestad

123 innlegg  159 kommentarer

Gudbilledlighet og menneskerettigheter

Publisert nesten 6 år siden

Å skrive bindsterke verk om kristendemokratiets røtter, er ikke saken i denne sammenheng, men om Lunde tar opp idehistoriske temaer med en politisk filosofisk tyngde som kan identifisere kristendemokratiet ideologisk. 

La meg for løfte frem denne tilnærming ta utgangspunkt i Lundes egen tekst:  ”(…) det kristendemokratiske menneskesynet hviler på forståelsen av mennesket som skapt i Guds bilde. Det er dette som gir det en særstatus blant alle skapte vesener, dermed også sitt ukrenkelige menneskeverd og naturlige rettigheter.”  Lunde presiserer altså  uttrykket ”skapt i Guds bilde” ved å vise til ”menneskets særstatus”, dets ”menneskeverd” og ”naturlige rettigheter”.  Den sekulære liberalisme mener at den ikke trenger noe gudsbilde for å begrunne menneskeverd og ”naturlige” rettigheter. Det skyldes at det ”naturlig” menneskelige - også dets rettigheter – her blir utledet alene av mennesket selv, helt uavhengig av tanken om Gud som skaper. 

 Mener Lunde at troen på gudbilledligheten er nødvendig for å begrunne menneskets verd og rettigheter? Eller er den sekulære liberalismes rent antroposentriske begrunnelse tilstrekkelig?  Om dette er Lundes standpunkt blir troen på gudbilledligheten “kjekt å ha”, men uten politisk betydning. Lunde står da i fare for å bli en sekulær humanist politisk sett, mens han privat tror på Gud som skaper av mennesket i sitt bilde.                                                     

 

Kommentar #14

Mathilde Fasting

9 innlegg  1 kommentarer

Bra

Publisert nesten 6 år siden
Fint at det diskuteres. Utgangspunktet mitt er en bok som straks kommer der jeg diskuterer borger/borgerlig i et europeisk og norsk historisk perspektiv. Jeg har ikke tatt utgangspunkt i norske partier, men i hva jeg legger i borgerlig. Noe av det skrev jeg om i dagens innlegg. Mer står i boken.
Kommentar #15

Lilli Spæren

172 innlegg  2066 kommentarer

Publisert nesten 6 år siden
Mathilde Fasting. Gå til den siterte teksten.
Etter mitt syn er kristendemokratisk tankegods godt forankret i borgerlige verdier

Eller er det omvendt?

I beste fall er noen borgelige verdier forankret i et kristendemokratisk syn. Og sånn er det heldigvis også tilfelle i noe av det sosialdemokratiske synet.

Kristendemokratene må stå i midten, dersom det skal være berettiget å ha med kristennavnet.

Kommentar #16

Otto Strand

14 innlegg  140 kommentarer

KRF - ET IKKE-BORGERLIG PARTI

Publisert nesten 6 år siden

KrF var i utgangspunktet et parti uten sterk tilknytning til noen av blokkene i norsk politikk. Det var "ikke-sosialistisk" og "ikke-borgerlig". Men pga deltakelse i flere regjeringer og medias behov for en enkel politisk oppdeling, omtaler mange KrF som "borgerlig".

En partibetegnelse bør være dekkende og informativ, men begrepet borgerlig er ikke dekkende og informativt om KrF. For det første bruker Høyre og Fremskrittspartiet det for å betegne sin politikk, med vekt på bl.a. lave skatter, liberal alkoholpolitikk og fremheving av personlig frihet i forhold til fellesskapet. For det andre bruker venstresida begrepet borgerlig nesten som et skjellsord, og hevder at det står for bl.a. sterk privatisering og gunstige ordninger for de rikeste.

Men KrF står for andre verdier; stor vekt på menneskeverdet, omsorg for de svakeste både nasjonalt og globalt, ansvarlig alkoholpolitikk og balanse mellom personlig frihet og ansvar for samfunnet.

Kristendemokratiet er ikke en "underavdeling" av borgerlig ideologi, det er en selvstendig og helhetlig ideologi. KrF er både ikke-sosialistisk og ikke-borgerlig, eller sagt med andre ord: KrF er et kristendemokratisk sentrumsparti.

Kommentar #17

Erik Lunde

139 innlegg  88 kommentarer

Oftestad uroer seg unødig

Publisert nesten 6 år siden

Som Mathilde Fasting presiserer, handler denne tråden om noe ganske annet enn det Bernt Oftestad tar opp, men når Oftestad advarer om at jeg kan bli en "sekulær humanist" må jeg få svare. Det finnes ikke noe holdepunkt for en slik advarsel. 

Hele poenget med den kristne humanismen til Maritain som jeg bruker atskillig plass på i min bok, var jo en opprør mot den sekulære humanismen, som overså menneskets åndelige dimensjon. Her er jeg helt på linje med Maritain.

Hele mitt menneskesyn, også det jeg konsekvent fremfører i offentlige diskusjoner, hviler at mennesket er skapt i Guds bilde, med ukrenkelig menneskeverd og umistelige rettigheter. For meg er det grunnleggende at det er denne forståelsen av mennesket som har ført fram til ideer om menneskeverd og menneskerettigheter.

Dette er den viktigste derfor den kristne arven fortsatt har en så viktig og umistelig plass i politisk tenking, slik også en fremstående tenker som Jürgen Habermas har påpekt, til stor irritasjon hos en del av hans tilhengere. 

EL 

Hvis man skulle savne eksempler, kan det for eksempel gjenfinnes her: 

http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11519430/

Kommentar #18

Bernt Torvild Oftestad

123 innlegg  159 kommentarer

Svar til Lunde om det borgerlige

Publisert nesten 6 år siden

 

Denne tråden handler om kristendemokratiets forhold til "det borgerlige". Ja, nettop. Å kritisk bedømme Lundes fremstilling av kristendemokratiet ut fra de prinsipielle forutsetninger som han legger til grunn, er derfor helt naturlig. Kristendemokratiets ideologisker forutsetninger vil bli avgjørende når forholdet til "det borgerlige" skal avklares.

            Nå er det ikke nøyere ideologisk presisert hva Mathilde Fasting  legger i begrepet "borgerlig". Jeg tillater meg å løfte frem hva en av det borgerlige samfunnets gunnleggende teoretikere, Immanuel Kant, formulerte om personens politiske vilkår i det borgerlige samfunn.                                                                                                                                          

Kants prinsipper er så vel etiske, rettslige som politiske: 1) Personen har  som menneskefrihet til å søke “lykken” ut fra sine egne forutsetninger og mål. Andre skal altså ikke bestemme hva som er «lykken» for den enkelte.  Ethvert autoritært eller paternalistisk styresett er dermed utelukket.  2) Som “undersått”er personen likestilt med andre «undersåtter». Alle er da underlagt den samme retten og på samme måte. Betydningen av sosial posisjon og /eller privilegier må vekk, fordi slikt opphever likheten borgerne i mellom.  3) Som statsborgerog medlem av samfunnets fellesskap har personen en selvstendig stilling. I dette ligger retten til å påvirke stat og samfunn som “medlovgiver”.  Lovene må være allmenne, og de er det, når de samsvarer med folkets “forente vilje,” som man kommer frem til ved frihetlige demokratiske prosesser. Borgerne er så vel rettens autor som dens adressat. Borgeren lyder lover han selv gjennom utvikling av allmennviljen har pålagt seg. Også i dag er dette grunnprinsippene for et borgerlige statssamfunn.                                          

Lover som er i konflikt med sentral kristen etikk som lov om selvbestemt abort, innføring av en kjønnsnøytral ekteskapsordning (for å sikre likhet mellom heterofile og homofilie) og i morgen etter all sannsynlighet retten til assistert selvmord sikret ved lov er og vil være i samsvar med de grunnprinsipper jeg hentet fra Kant. De er med andre ord "borgerlige"       

           Når Lunde skriver: ""Hele mitt menneskesyn (...), hviler på at mennesket er skapt i Guds bilde, med ukrenkelig menneskeverd og umistelige rettigheter. For meg er det grunnleggende at det er denne forståelsen av mennesket som har ført fram til ideer om menneskeverd og menneskerettigheter." Problemet for Lunde er at en sekulær humanist vil kunne hevde med like stor kraft som han at "mennesket har et ukrenkelig menneskeverd og umistelige rettigheter." Forskjellen dem imellom er at den sekulære anser gudbilledlighet som en illusorisk og i beste fall politisk unødvendig tanke.                

Det jeg venter av Lunde,  er at han klargjør hva det er i gudbilledligheten som går ut over forestillingen om menneskets verd og rettigheter. Når man ut fra kristen etikk går mot kjønnsnøytralt ekteskap, er det fordi man har en bestemt oppfatning av kjønnslivets vesen og formål. Det vil si av den virkelighet man her står overfor. Og denne virkeligheten rommer et mønster normativt for samfunnet. Det gir et samfunnssyn som går ut over koblingen: menneskeverd og rettighet. Det forpliktende ved dette virkelighetsmønster, kan ikke overkjøres av rettigheten - til frihet og/eller likhet. Denne forpliktelse må ikke bli borte i den praktiske politikk. Om man har et flertall mot seg blir i så henseende likegyldig. Dette virkelighetssyn må gjøres gjeldende.                                                                        

Ut fra et slikt synkan ikke den politiske oppgaven bestå i ved lovgivning å sikre alle rett til å leve I forpliktende samliv, også homofile og lesbiske. Og aller minst kan man avvise den bibelske påstand om at slikt samliv er "unatulig", og at det er i strid med skaperverket. Det har vært uro blant kristne hva kristendemokratiet står for på dette felt. Lunde kan kanskje gi et begrunnet svar, slik at uroen blir borte. 

 

 


 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere