Høyreradikal retorikk

Hvilke begrep vi velger å bruke forteller mye om våre meninger og holdninger. Blir du i en nettdebatt beskyldt for å være en politisk korrekt, snikislamiserende kulturmarxist, da vet du at du har å gjøre med en høyreradikal motdebattant som er hjelpeløst fanget i en forvrengt virkelighetsoppfatning farget av en forrykt konspirasjonsteori med dype ideologiske røtter i Europa. Hva du selv er, vet du best selv, men du kan komme i stuss over begrepene som blir brukt om deg.

Kulturmarxist

Uttrykket ‘bolsjevisme’ er knyttet til Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP) og betyr «flertallsmann». Det kom i opprinnelig i bruk da det oppsto splittelse i SUKPs forløper, Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet, i 1903. De to fraksjonene ble den gang kalt for henholdsvis ‘bolsjeviker’, flertallet, og ‘mensjeviker’, mindretallet.

Begrepet ‘bolsjevik’ har med andre ord et relativt spesifikt innhold. Det kan med fordel brukes om kommunister som tilhørte eller tilhører den ideologiske retningen knyttet til SUKP. Det burde være mulig å klargjøre om en person regner seg som tilhenger av bolsjevismen. Det er dermed mulig å bruke ordet på en relativt presis måte. Når man føyer til ordet ‘kultur’, og får begrepet ‘kulturbolsjevik’, mister ordet sitt presise innhold.

Begrepet 'kulturbolsjevik' ble brukt av høyreradikale aktivister om politiske motstandere som de oppfattet sto til venstre for dem selv. Fordi ordet har et upresist innhold, vil det være vanskelig å fastslå om noen faktisk er en kulturbolsjevik. Opprinnelig ble begrepet tatt i bruk av de tyske nazistene i mellomkrigstiden. Ettersom begrepet er nært knyttet til nazismen, blir det i liten grad brukt i vår tid. Derimot er begrepet 'kulturmarxist' hyppig i bruk av dagens høyreradikale. Begrepet 'kulturmarxist', som er i bruk i vårt tid, har det samme meningsinnholdet som 'kulturbolsjevik, og gir de samme konnotasjoner.

Begrepet 'marxist' kan brukes på en forholdsvis presis måte. Det kan brukes om personer som erklærer seg som tilhengere av Karl Marx' tenkning. I hvilken grad deres meninger er i tråd med Marx' tenkning, vil være et åpent spørsmål og for så vidt saken uvedkommende. Det finnes et utall av tankeretninger med mer eller mindre nær tilknytning til tankerekker han formulerte. Karl Marx selv erklærte ved en anledning at han ikke var marxist, da han ble konfrontert med marxisters utlegning av hans tanker. Konvensjonelt kan man si at en marxist er en som selv mener å følge Marx lære. I vår tid føyer en del høyreradikale gjerne til ordet 'kultur' til ordet 'marxist'. Da får man begrepet 'kulturmarxist, hvilket er et begrep uten et presist innhold.

Begrepet ‘kulturmarxist’ brukes i dag av høyreradikale om politiske motstandere som de oppfatter står til venstre for dem selv. Da ordet ikke har et presist innhold, det er snarere et polemisk og tomt begrep, vil det være vanskelig å fastslå om noen faktisk er en kulturmarxist. Og det er noe av hensikten med bruken av begrepet; blir man beskyldt for å være ‘kulturmarxist’ er det vanskelig å bekrefte eller benekte at man er det. Det blir omtrent som når noen blir beskyldt for å drive med ‘kokkelimonke’; man vet ikke hva det er, men vil likevel ikke ha det sittende på seg at man driver med det. Å benekte at man er ‘kulturmarxist’ og samtidig innrømme at man ikke har peiling på hva en kulturmarxist er, virker ikke nødvendigvis overbevisende.

Snikislamisering

De to monoteistiske religionene islam og kristendommen har begge et misjonsimperativ som en del av sin troslære. Muslimer som forsøker å utbre sin religion, kan sies å drive med islamisering. Begrepet 'islamisering' blir dermed et forholdsvis presist begrep. Det vil som oftest kunne godtgjøres om en person forsøker å utbre islam eller ikke. Å jobbe for å overbevise andre om riktigheten av egne meninger, tørr være en hverdagslig aktivitet. I vår tid setter høyreradikale ofte ordet 'snik' foran begrepet 'islamisering'. Er man en 'snik, så er man en person som forsøker å «skaffe seg fordeler ved å smiske og holde seg frempå», man er en sleiping, og man jobber gjerne fordekt.

Når noen blir beskyldt for å bedrive snikislamisering, er det ofte vrient å benekte eller bekrefte dette. Det er fordi begrepet ikke har et spesifikt innhold. De høyreradikale bruker begrepet om all omtale av islam som ikke er klart negativ, og om meninger, forslag og tiltak som kan komme muslimer til gode, uaktet av om de tilgodesette muslimer bare er en liten del av gruppen av mennesker som blir tilgodesett. Dermed vil forslag om økte bidrag til trossamfunn kunne omtales som snikislamisering, og argumentasjon om billigere billettpriser på toget vil også, med litt konspiratorisk fantasi, kunne regnes som snikislamisering, for også muslimer reiser med tog. Noen ganger reiser de med toget for å ta seg frem til en moske.

Tanken om at det er en verdensomspennende ‘snikislamisering’ på gang, er en konspirasjonsteori som mange høyreradikale fremmer. Det er ikke bare vanlig misjonerende muslimer som beskyldes for ‘snikislamisering’, når rett skal være rett driver disse rent faktisk med åpen misjonering, med islamisering, men også alle som ikke støtter opp om de høyreradikales virkelighetsoppfattelse, blir hyppig beskyldt for å bedrive ‘snikislamisering’, av å være del av en fordekt internasjonal sammensvergelse.

I mellomkrigstiden var troen på en jødisk verdenskonspirasjon utbredt i høyreradikale miljøer, og rent faktisk ikke bare i slike miljø. Man mente at det bak både kommunismen og kapitalismen lå en jødisk sammensvergelse. At enkelte jøder var militante arbeidere og kommunister, mens andre var velhavende kapitalister, tok man som et bevis på at de alle jobbet for å styrte det kapitalistiske samfunnet. Rett nok sto jødiske kommunister og jødiske kapitalister mot hverandre i mange av de sosiale, økonomiske og politiske konfliktene i samtiden, men det tok man som bevis på at konspirasjonsteorien var riktig. Oppsiktsvekkende nok.

I sum hadde tidligere tiders tro på en ‘jødisk-bolsjevikisk-kapitalistisk’ sammensvergelse, den samme funksjon i nazistiske, som i andre høyreradikale kretser, som troen på en ‘snikislamistisk’ konspirasjon har i dag. Begge deler bygger på ufundamentert tankespinn – og er dermed vanskelig å diskutere seriøst.

Kjernen i antisemittismen og troen på snikislamisering, er at man forestiller seg at verden er inne i en skjebnekamp, der enten en jødisk eller muslimsk sammensvergelse forsøker å overta all verden. Alle som ikke slutter opp om de paranoide og rasistiske teoriene, og gjør seg klar til en voldelig sivilisasjonskamp, blir regnet som forrædere av de høyreradikale. Noe av paradokset i dette ligger i at de høyreradikale, gjennom sine voldelige paranoide fantasier, utgjør en potensielt voldelig trussel mot andre borgere og mot demokratiets overlevelse.

PK-folk

Å være ‘politisk korrekt’, eller PK, er å etterstrebe å støtte de gjengse ideer og holdninger i et samfunn, og gjøre sitt beste for ikke å støte andre mennesker. Begrepet brukes av høyradikale for å gi dem selv et martyrstempel, et image av å tilhøre en undertrykt og kjempende minoritet. Det andre mener, som er på tvers av de høyreradikales egne meninger, blir stemplet som ‘PK’, meningsmotstandere får sitt pass påskrevet, av de høyreradikale, ved beskyldninger om at de tilhører de av de høyreradikale foraktede ‘PK-folkene’.

Pussig blir det, i vår tid, at de høyreradikale, til tross for at et høyreradikalt parti, inntil videre, sitter med regjeringsmakten i Norge i dag, fortsatt forsøker å fremstå som en forfulgt og marginalisert gruppe. I kommentarfeltene kan man fortsatt lese innlegg fra høyreradikale der disse er i harnisk over folk som "misbruker" ytringsfriheten til å kritisere Fremskrittspartiet i regjering, og enda verre, skrive gjensvar til de høyreradikales skriblerier. Og Frps egne talsmenn hevder at partiets sviktende oppslutning skyldes at pressen skriver om deres politikk.

Heller ikke ‘politisk korrekt’ er et presist begrep. Man skulle tro at det å være ‘PK’ burde innebære at man tilhører en menings- eller holdningsmajoritet, men i realiteten betyr det ikke annet, i denne sammenhengen, enn at man er uenig med de høyreradikale. Og det er visst suspekt. Enn så lenge er det i det minste tillatt.