Morten Erik Stensberg

Sokneprest i Grue og Grue Finnskog
71

Pave Frans og barmhjertigheten

To år med Pave Frans er historie. I løpet av disse årene er det særlig et tema som er i ferd med å utkrystallisere seg: barmhjertighet.

Publisert: 11. mar 2015

For Pave Frans nærer et håp om at Kirken i et og alt skal være barmhjertighetens arnested. Mange kommentatorer har pekt på prekenen paven holdt under messen for de nye kardinalene i Peterskirken 15. februar i år som en programerklæring. Sammen med skrivet Evangeliets Glede fra november 2013 gir prekenen en tydelig beskjed om retningen han ønsker å gi Kirken.

Pave Frans trekker denne grenselinjen opp langs to «fronter», internt i Kirken, og i møte med verden. «Teologien er uttrykket til en Kirke som ser på selv som et “feltsykehus”, som lever ut sitt oppdrag med å formidle frelse og helbredelse i verden. Barmhjertighet er ikke bare en pastoral holdning, men er selve innholdet i Jesu Evangelium … Uten barmhjertighet mister vår teologi sin rett, vår pastorale omsorg står i fare for å bli redusert til byråkratisk smålighet eller ideologi som selv ønsker å temme mysteriet», skrev han nylig i et brev til det katolske universitetet i Argentina.

For Pave Frans er ikke Kirken en festning eller getto, men et fellesskap som befinner seg ved en grense eller skjæringspunkt, nemlig der hvor Guds rike møter menneskenes og verdens nød. Der dette møtet finner sted kan vi oppleve at forskjellige tankemessige systemer støter sammen. Til tider kan tilstanden bli ganske uoversiktlig.

Tiden for at alt i Kirken er oversiktlig og forutsigbart er over. Barmhjertigheten lar seg ikke styre, den er på leting etter mennesker, situasjoner og forhold i verden. Barmhjertigheten er som en stormvind, et skjelv som får Kirken til å riste i sine grunnvoller. For enten er barmhjertigheten levd liv i møte med verdens nød eller så er den redusert til et fromt ord, en følelse, til noe Kirken og de kristne kontrollerer. Om barmhjertigheten kan temmes og settes i system ville den ikke lenger være barmhjertighet, men bli et vrengebilde av seg selv.

I prekenen den 15. februar sa han det slik: «Det eksisterer to former for logikk i vår tenkning og vår tro. Vi kan frykte for at vi mister de frelste og vi kan ønske at de fortapte skal bli frelst. Til og med i dag kan det skje at vi befinner oss i skjæringspunktet mellom disse to forskjellige måtene å tenke på. Lovens lærde som vil fjerne faren gjennom å kvitte seg med en syk person og Guds logikk som i sin barmhjertighet omfavner og tar imot vedkommende gjennom innlemmelse i fellesskapet, ved å vende onde til det gode, fordømmelse til frelse og utestengelse til forkynnelse».

Pave Frans er tydelig på hva slags lederskap han ønsker at kardinalene skal utøve i Kirken og sier dette til dem: «Sannelig, brødre, i møte med de marginalisertes evangelium er det vår troverdighet står på spill, blir oppdaget og åpenbares!». Evangeliet er for ham godt nytt til de marginaliserte, og det er der Kirkens troverdighet kommer til uttrykk og viser sitt sanne ansikt. Enten ved at den åpner seg opp for de marginaliserte eller ved at den kapsler seg inn i seg selv.

«Kjære nye kardinaler, mine brødre, la oss se på Jesus og vår Mor (Maria). Jeg ber dere innstendig om å tjene Kirken slik at kristne, oppbygget av vårt vitnesbyrd, ikke vil falle for fristelsen av å vende seg til Jesus uten å vende seg til de utstøtte, å ikke bli en lukket kaste, uten å være i berøring med en ekte kirkelighet», med de ordene avsluttet Pave Frans sin preken. Det er en utfordring store deler av Den katolske kirke ennå ikke har innsett omfanget av. Tar vi den, vil Kirken bli noe annet enn det den nå fremstår som også i Norge.

Pave Frans’ tale til de nye kardinalene under messen søndag 15. februar i St Peterskirken

«Herre, om du vil, kan du gjøre meg ren …» Beveget av medfølelse rakte Jesus hånden ut, rørte ved ham og sa: «Jeg vil, bli ren!» (Mark 1,40-41). Jesu medfølelse! Den med-følelsen beveget ham mot et hvert menneske som var plaget! Jesus holder ikke igjen, isteden lar han seg involvere i menneskers plage og nød av den enkle grunn at han kjenner og ønsker å vise med-følelse, fordi han har et hjerte som ikke skammer seg over å vise medfølelse.

«Derfor kunne Jesus ikke lenger vise seg i noen by. Han holdt til utenfor byene, på øde steder. Men folk kom til ham fra alle kanter». (Mk 1,45). Dette betyr at Jesus ikke bare helbredet den spedalske, men selv tok på seg deres utestengelse slik som den var foreskrevet i Moseloven (3. Mos 13,1-2; 45—46). Jesus er ikke redd for å måtte ta del i andres lidelse, han betaler prisen for det fullt ut (Jf. Jes 53,4). 

Medfølelsen bringer Jesus til å handle konkret, han innlemmer på ny den marginaliserte i fellesskapet! Det er de tre nøkkelordene i fra dagens lesninger som Kirken lar oss møte: Jesu medfølelse i møte med utestengelse og hans vilje til å innlemme andre.

Utestengelse: I sine forskrifter om spedalskhet sier Moses at de skal bo for seg selv og holdes utenfor fellesskapet så lenge de er syke. Og han erklærer dem for “urene!” (Jf. 3. Mos 13,1-2; 45-46).   

Forestill dere hvor mye lidelse og skam de spedalske må ha følt fysisk, sosialt, psykisk og åndelig! De er ikke bare ofre for en sykdom, men de har følt på skyld for den og er blitt straffet for sine synder! I levende live er de som levende døde, som en som har blitt spyttet i ansiktet av sin far (4. Mos 12,14).

I tillegg vakte spedalske frykt, forakt og ubehag, de ble forlatt av sine familier, skydd av andre og drevet bort fra samfunnet. Faktisk forkaster samfunnet dem og tvinger dem til å leve adskilt fra de friske. De ekskluderes, i en så stor grad at dersom om et friskt menneske nærmet seg en spedalsk ville det bli hardt straffet og selv bli behandlet som en spedalsk.

Sant nok, så var hensikten med forskriftene å «beskytte de friske», «beskytte de rettferdige.» Og for å beskytte dem mot enhver risiko måtte «faren» utryddes gjennom at den syke ble behandlet ubarmhjertig. Slik som øverstepresten Kaifas sa det: «det er bedre for dere at ett menneske dør for folket, enn at hele folket går til grunne» (Joh 11,50).

Innlemme: Jesus skaker og uroer en mentalitet bygd på frykt, sneversynthet og forutinntatthet. Han avskaffer ikke Moseloven, men oppfyller den (Jf. Matt 5,17). Han gjør det blant annet gjennom å slå fast at loven om hevn ikke fører til noe, men er skadelig, at Gud ikke blidgjøres ved en overholdelse av sabbaten som forakter eller fordømmer et menneske. Eller når han i møte med kvinnen som har brutt ekteskapet nekter å fordømme henne, men redder henne fra den blinde ærgjerrigheten til dem som i sin mangel på barmhjertighet ville steine henne til døde ut fra troen på at de fulgte Moseloven (Jf. Joh 8,3-11). Også i Bergprekenen (Jf. Matt 5) vender Jesus på vår samvittighet i det han åpner opp nye horisonter for menneskeheten og åpenbarer Guds «logikk». Kjærlighetens logikk, som ikke bygger på angst, men frihet, en sunn ærgjerrighet og Guds frelsende vilje. For «Gud, vår frelser, … vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne» (1 Tim 2,3-4). «For jeg vil ha kjærlighet, ikke slaktoffer» (Jf. Matt 12,7; Hos 6,6).

Jesus, den nye Moses, ville helbrede den spedalske. Han ønsket å røre ved ham og innlemme ham i fellesskapet uten å la seg begrense av fordommer eller konformitet i møte med de herskende tanker eller frykt for å bli smittet.

Umiddelbart besvarer Jesus den spedalskes bønn, uten å undersøke situasjonen som har oppstått inngående og avveie mulige følger! Mer enn noe annet handler det for Jesus om å nå ut til dem som befinner seg langt unna, helbrede de sykes sår og innlemme alle i Guds familie! For mange er det skandaløst! 

Jesus lar seg ikke skremme av denne typen forargelser. Han tenker ikke de som er innesluttet i seg selv og til og med lar seg opprøre av en helbredelse, som tar anstøt enhver form for åpenhet, av enhver handling som går på utsiden av deres mentale og åndelige skjema, av ethvert kjærtegn eller tegn på ømhet som ikke passer inn i deres vanlige tenkning og åndelige renhet. Han ønsket å innlemme de utstøtte, å frelse de som befinner seg på utsiden (Jf. Joh 10).   

Det eksisterer to former for logikk i vår tenkning og vår tro. Vi kan frykte for at vi mister de frelste og vi kan ønske at de fortapte skal bli frelst. Til og med i dag kan det skje at vi befinner oss i skjæringspunktet mellom disse to forskjellige måtene å tenke på. Lovens lærde som vil fjerne faren gjennom å kvitte seg med en syk person og Guds logikk som i sin barmhjertighet omfavner og tar imot vedkommende gjennom innlemmelse i fellesskapet, ved å vende onde til det gode, fordømmelse til frelse og utestengelse til forkynnelse.

Disse to måtene å tenke på er nærværende gjennom Kirkens historie, utstøtelse og innlemmelse. Den hellige Paulus fulgte Herrens oppfordring om å bringe Evangeliets budskap til verdens ender (Jf. Matt 28,19) og forårsaket skandale. Han møtte på kraftig motstand og sterkt fiendskap, særlig fra dem som krevde ubetinget lydighet til Moseloven også for hedninger som hadde omvendt seg. Den hellige Peter ble også utsatt for bitter kritikk av sine egne da han tok inn hos den romerske offiseren Kornelius (Jf. Apg 10).

Kirkens vei har siden konsilet i Jerusalem alltid vært Jesu vei, barmhjertighetens og gjeninnlemmelsens vei. Det betyr ikke å undervurdere farene eller å slippe ulvene innenfor folden, men å ta imot den angrende og fortapte sønn. Å helbrede syndens sår med mot og besluttsomhet, brette opp skjorteermene og ikke bli stående passivt på siden for å betrakte verdens lidelse. Kirkens vei er ikke å fordømme noen for evig, men å øse ut Guds barmhjertighet over alle dem som ber om den med et oppriktig hjerte. Kirkens vei er nettopp å forlate tryggheten innenfor murene for å gå ut å lete etter dem som er langt unna, særlig dem som befinner seg i «livets utkant». Det betyr å tenke slik som Gud gjør, å følge etter Mesteren som sa: ««Det er ikke de friske som trenger lege, men de syke. Jeg er ikke kommet for å kalle rettferdige, men syndere til omvendelse» (Luk 5,31-32).

Gjennom å helbrede den spedalske så skader ikke Jesus de friske. Snarere, så befrir han dem for frykt. Han utsetter dem ikke for fare, men gir dem en bror. Han viser ikke forakt for loven, men verdsetter dem som Gud har gitt loven, menneskene. I virkeligheten befrir Jesus de friske fra «den eldre brorens» fristelse (Jf. Luk 15,11-32), byrden av misunnelse og sutringen fra arbeiderne «som har båret dagens byrde og hete» (Matt 20,1-16).

Med andre ord kan så kan ikke kjærligheten være nøytral, uberørt, likegyldig, lunken eller upartisk! Kjærlighet er smittende, den begeistrer, den tar sjanser og involverer seg! Sann kjærlighet er alltid ufortjent, betingelsesløs og vederlagsfri! (Jf. 1 Kor 13). Kjærligheten er kreativ, derfor er det om å gjøre å finne de rette ordene for å komme i kontakt med alle dem som regnes som uhelbredelige og derfor ikke skal berøres. Å finne de rette ordene … Berøring er språket for ekte kommunikasjon, det samme inntagende språket som formidlet helbredelse til den spedalske. Hvor mange helbredelser kunne ikke vi utføre hvis vi lærte oss det samme berøringens språk! Den utstøtte ble med en gang han var helbredet et vitne om Guds kjærlighet. Evangeliet forteller oss at «mannen gikk av sted og gav seg til å fortelle om det som hadde hendt, og gjøre nyheten kjent vidt og bredt» (Mark 1,45).

Kjære nye kardinaler, dette er logikken Jesus bruker, det er hans tanke, og dette er Kirkens vei. Ikke bare å ønske velkommen og innlemme med evangeliets djervhet alle dem som banker på vår dør, men å gå ut og lete, uten frykt og fordommer etter alle dem som er langt unna, for fritt å dele med dem det vi selv har mottatt. «Den som sier: «Jeg er i ham», må leve slik Jesus levde» (1 Joh 2,6). En fullstendig åpenhet i det å tjene andre er vårt kjennetegn, det alene er grunnen til vår ære!

Tenk nøye over disse dagene etter at dere har blitt kardinaler, at vi har bedt Maria, Kirkens Mor, gå i forbønn for oss. Hun som selv opplevde å bli marginalisert som en følge av sladder (Jf. Joh 8,41) og eksil (Matt 2,21-23). Ved hennes forbønn kan vi bli i stand til å være Guds trofaste tjenere. Må hun, vår Mor, lære oss ikke å være redde for å ta imot de utstøtte med ømhet, og å vise ømhet. Hvor ofte frykter vi ikke ømheten! Må Maria lære oss ikke å være redd for å vise ømhet og medfølelse. Må hun ikle oss tålmodighet i det vi søker å slå følge med dem på deres ferd, uten å søke godene som følger med det å lykkes I verden. Må hun vise oss Jesus og hjelpe oss med å vandre i hans fotspor.

Kjære nye kardinaler, mine brødre, la oss se på Jesus og vår Mor. Jeg ber dere innstendig om å tjene Kirken slik at kristne, oppbygget av vårt vitnesbyrd, ikke vil falle for fristelsen av å vende seg til Jesus uten å vende seg til de utstøtte, å ikke bli en lukket kaste, uten å være i berøring med en ekte kirkelighet.

Jeg formaner dere om å tjene den korsfestede Jesus i et hvert menneske som er utestengt, uavhengig av hvilken grunn. Å se Herren i et hvert ekskludert menneske som sulter, tørst, er nakent, å se Herren nærværende hos dem som har mistet sin tro eller er kommet på avstand av den, eller sier om seg selv at de er ateister. Se Herren som fengslet, syk, arbeidsløs, forfulgt, se Herren i den som regnes som spedalsk på kropp eller sjel, som opplever diskriminering! Vi vil ikke finne Herren om vi ikke i sannhet tar imot den marginaliserte! Må vi alltid bære med oss bildet av den hellige Frans, som ikke var redd for å omfavne den spedalske og ta imot enhver som opplevde å være utestengt. Sannelig, brødre, i møte med de marginalisertes evangelium er det vår troverdighet står på spill, blir oppdaget og åpenbares!

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Takk for at du deler dette med oss :)

Kommentar #2

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Ja, hvem savner en preken om oljeboring utenfor Lo-Ve-Se etter denne?

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
21 dager siden / 2135 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
19 dager siden / 1778 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
7 måneder siden / 1769 visninger
Fleksibel og sliten
av
Merete Thomassen
7 dager siden / 1271 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
12 dager siden / 1106 visninger
Respektløshet og bedrag i Jesu navn
av
Pål Georg Nyhagen
22 dager siden / 1043 visninger
Klima er viktigst!
av
Arne Danielsen
27 dager siden / 997 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
15 dager siden / 907 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere