Sionisme, antisionisme og antisemittisme - Hva er det egentlig?

Dette innlegget kommer trolig til å provosere noen av de mest ytterliggående på begge sider, jeg kommer nemlig til å skrive ting her som både de mest fanatiske palestinavennene og de mest fanatiske israelvennene vil ha problemer med å akseptere siden det rokker ved hele deres ståsted, men jeg mener det er viktig å nyansere. Her skal jeg derfor se litt på hva disse tingene egentlig er, hva som er hva og ikke, og i hvilken grad noe kan være problematisk også dersom det ikke nødvendigvis passer inn i båsen.

Jeg kunne startet med antisemittisme, men starter for ordens skyld å starte med sionismebegrepet. Ifølge Store Norske Leksikon er sionismen en ideologi som handler om det jødiske folks ønske om å vende tilbake til Israel. Moderne sionisme oppsto på slutten av 1800-tallet som et svar på økende antisemittisme i Europa og et ønske om Israel som en trygg havn. 

Til å begynne med jobbet sionismen faktisk i samarbeid med muslimene som styrte landet. I motsetning til hva enkelte kanskje måtte tro var det nemlig mindre antisemittisme blant muslimer den gangen enn blant europeere, og de følte seg derfor tryggere i Palestina-regionen, som var deres opprinnelige hjemland, enn i Europa.

Da det Osmanske riket gikk i oppløsning tidlig i 1. verdenskrig ble landet okkupert av britene og franskmennene. Akkurat Palestina ble besittet av britene, som begynte å snakke om å tilby landet som et hjemland for jødene. Det var nok ikke bare edle motiver for dette. Antisemittismen sto stadig sterkt i Europa, og det var mange antisemitter som tenkte som så at å gi jødene Israel kunne være en grei måte å bli kvitt dem på - selv Hitler vurderte faktisk å støtte dette i en periode før han fant ut at "Endlösung" måtte til. Men det ble nå i hvert fall nevnt som en mulighet uten at så mye skjedde. 

I kjølvannet av dette oppsto nok også en oppsplitting av sionister som fremdeles forvirrer mange "antisionister". Mens sionister flest jobbet diplomatisk for å oppnå sitt ønske om et Israel var det nemlig noen mer aggressive sionister som fant ut at de ville benytte seg av terror og voldelig kamp for å oppnå sitt mål. Disse terroristene, Irgun, startet senere Likud som er dagens regjeringsparti i Israel, og som altså står for en ganske aggressiv og ekspansiv form for sionisme uten at det er riktig om man tror den formen er den eneste sionismen.

Hva er så antisemittisme? I hovedsak retter antisemittismen seg mot jøder som folk, og kritikk mot Israel eller Israels oppførsel kan faktisk ikke under noen som helst omstendighet kalles antisemittisme. Blant en del av de mest fanatiske Israel-supporterne fremstilles det av og til slik at hvis man ikke støtter Israels myndigheters versjon av hva som skal til av brutalitet og okkupasjon for å sikre landets trygghet så er man antisemitt. Det er naturligvis en misbruk av begrepet, og bidrar til å utvanne det. Antisemittisme retter seg mot jøder som folk, ikke mot Israel som stat. Og selv motstand mot sionismen som ideologi er strengt tatt ikke antisemittisme uavhengig av om den evt. retter seg mot de aller fleste jøder i verden i praksis. 

Men er det da umulig å se for seg at noe er antisemittisme med mindre man generelt går til angrep på jøder som folk? Ikke helst, og jeg mener det er særlig to eksempler på det motsatte. Det ene er den såkalte Christian Identity-retningen, som baserer seg på en snurrig idè om at dagens jøder er "falske" og at de ekte jødene er utvandret og idag bor i Nord-Europa, altså at vi "ariere" er Guds utvalgte folk og de egentlige jødene, som idag har konvertert til kristendommen i henhold til Guds vilje.  Dette er en ganske sær retning, og jeg synes derfor den andre formen for kamuflert antisemittisme er viktigere å bruke plass på:

Dette handler om folk som fastslår at de er antisionister, ikke antisemitter, men som i realiteten tror på de samme konspirasjonsteoriene om "sionister" som om jøder. Dvs. at verden i skjult styres av et ond og sammensverget nettverk av sionister (ofte skrevet med z - "zionister") som bedriver masse kokkelimonke og søker makt, særlig i bankvesenet, media, farmasiindustrien og Hollywood. Denne formen for konspirasjonsteorier om "zionister" er så lik gamle konspirasjonsteorier om jøder, kjent bl.a. fra Sions Vises Protokoller, har så mange likhetstrekk med antisemittismen at selv om de ikke angriper jøder som folk direkte så må det faktisk betraktes som antisemittisme.

Et element av antisemittisme er det nok også i den grad man gjør jøder utenfor Israel ansvarlige for Israels overgrep. Dette er nok dessverre utbredt blant en del muslimer, men det må legges til at på samme måte er også islamofobi utbredt blant jøder. Altså et hat mellom folk som kanskje har mer med en pågående konflikt å gjøre enn med dypereliggende rasistiske fordommer, men som allikevel får preg av rasisme (rasismebegrepet her brukt i en moderne forstand, slik Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad definerer det i sin "Hva er Rasisme?"), slik kanskje også nordmenns tildels irasjonelle hat mot tyskere som folk på 40-50-tallet nok kunne ha.

Men sånn bort sett fra dette mener jeg ikke at antisionisme som sådan kan kalles antisemittisme, fordi det ikke rammer jøder som folk. Allikevel er det problematisk, og det skal jeg gjøre litt rede for her. Sionismen handler jo i realiteten om jødenes rett til å ha sitt eget land, og slik det ble gjort i 1948 så er det faktisk relativt internasjonal anerkjennelse for at det landet er Israel. Man kan ha en diskusjon om hva slags grenser det landet skal ha og hva slags metoder Israel har rett til å bruke for å forsvare de grensene, men det som faktisk ble gjort i 1948 ligger såpass fast at det ikke lar seg reversere idag. 

Så vil antisionistene bemerke at sionismen er jo i praksis å anse som en rasistisk apartheidideologi. Dette fordi jødisk kultur og religion er gitt en helt spesiell rolle i Israel, og fordi jøder har spesielle privilegier når det gjelder innvandring til landet som andre folkeslag ikke har.  
`
Dette er litt riktig og litt feil. Litt riktig fordi, jo, de har faktisk et poeng. Det ville ikke sett noe særlig ålreit ut hvis f.eks. såkalte etniske nordmenn hadde blitt gitt liknende rettigheter i den norske grunnloven. Samtidig er det jo et faktum at når alle naboene er muslimer så skal det ikke veldig stor fantasi for å tenke seg at det skal relativt lite til at om ikke jøder har spesielle rettigheter så vil etter hvert muslimer komme i flertall, og da vil faktisk ikke lenger Israel være jødisk. Dessuten er en viktig forskjell mellom Sør-Afrika under Apartheidregimet og Israel under sionismen at religiøse minoriteter i Israel har faktisk borgerrettigheter og stemmerett. Både muslimer og kristne bosatt i Israel har borgerrettigheter med full stemmerett og ytringsfrihet. Det hadde ikke de svarte (som til og med var i overveldende flertall) i Sør-Afrika. 

Når jeg nå har nevnt det vil sikkert noen trekke frem de okkuperte områdene, som idag er i et vakuum der Israel nekter å anerkjenne dem som selvstendige stater men samtidig heller ikke betrakter innbyggerne som israelske borgere. Derfor mener jeg nok at de som sammenlikner med apartheidregimet har et poeng om man begrenser seg til kun de okkuperte områdene. I tillegg er det jo en kjensgjerning at det ene regjeringspartiet Yisrael Beitenu også ønsker å innføre apartheidliknende lover i det ordinære Israel, noe de heldigvis ikke får flertall for. 

Men hva betyr da egentlig det å være imot sionisme? Jo, det betyr i praksis at man ikke ønsker at jødene skal ha et eget land. Man ønsker fremdeles at jødene skal leve som en spredt minoritet rundt omkring, uten noe eget land som er deres. 
Man kan diskutere om det som ble gjort i 1948 (og for den saks skyld 1916) var noe lurt. Selv heller jeg veldig i retning av at det kanskje ikke var det, og at ting kanskje ville vært bedre om man f.eks. hadde gitt jødene en del av det da okkuperte Tyskland etter 1945. Men det som ble gjort ble nå gjort, og om man kunne diskutere det den gangen begynner det å bli i overkant lenge siden det ble gjort til at man kan gjøre om på det nå. Jødene har rett til Israel, de har rett til et sionistisk Israel, og anerkjennelsen og aksepten av det er faktisk en viktig nøkkel til fred i regionen.  

I tillegg kan det være verdt å merke seg at er man imot sionisme så er man i realiteten imot noe som et temmelig overveldende flertall av dagens jøder identifiserer seg med og støtter. Joda, det finnes noen få jøder som ikke er sionister. Noen få ortodokse som fremdeles venter på Messias, og kanskje en og annen radikal amerikaner og europeer av jødisk opprinnelse som har sett seg så lei på Israels overgrep at de rett og slett avviser hele idèen om Israel. Men disse er veldig få i det store og det hele. Angriper man sionister som sådan skal man være klar over at man angriper de aller, aller, aller flest jøder. 

Så hva er egentlig konklusjonene? Jeg har vært innom mye her, så jeg skal bare forsøksvis konkludere i noen strekpunkter

- Kritikk mot Israel og Israels politikk er aldri i seg selv antisemittisme, men om man begynner å bebreide jøder andre steder i verden for hva Israel gjør, da nærmer det seg faktisk det

- Antisemittisme handler som hovedregel om hat og konspirasjonsteorier om jøder som folk, men dersom man tillegger "zionister" de samme negative egenskapene og konspirasjonsteoriene som man tradisjonelt har tillagt jøder må man også kunne definere det som en form for antisemittisme.

- Antisionisme er i og for seg ikke antisemittisme, men om man blankt avfeier sionismen som sådan skal man være klar over at man både avskyr de aller fleste jøders ideologi, og at man dessuten nekter jødene rett til å ha sitt eget land. Det er ikke helt greit det heller.

- Feil har muligens blitt begått opp gjennom historien, men det er grenser for hvor lenge man kan påpeke de feilene som en begrunnelse for å gjøre om noe som har vært en realitet lenge. Ergo er det for sent å være imot Israels rett til eksistens som en jødisk stat - man får nøye seg med å diskutere grensene og adferden.

Forhåpentligvis litt balansert, men samtidig sikkert egnet til å provosere de mest kompromissløse på begge sider. Vel bekomme....