Avkledd troverdighet

Et foreløpig høydepunkt ble nådd i det bispedømme, biskop og økonomisjef ble siktet for bedrageri av 50 millioner kroner.

Kontrast. Det er vanskelig å ikke registrere kontrasten mellom det som har skjedd i Oslo katolske bispedømme og de siste års endringer i Vatikanet når det dreier seg om åpenhet og troverdighet i økonomiske spørsmål. Både pave Benedikt og pave Frans innså at det måtte gjøres en formidabel opprydning dersom kirken sentralt etter hvert skulle klare å vinne tillit på dette området. Så bekreftet da også pave Frans den første uken i mars at de økonomiske reformene skal fortsette med uforminsket styrke.

Uavhengig av de etterforskningsmessige prosesser som nå er satt i gang, er det flere utfordringer som venter Den katolske kirke. For det første, å tale sant om det som har skjedd. Og for det andre, å legge bort trangen til å la en syndebukkmentalitet råde grunnen.

Syndebukker. Både biskopen og økonomisjefen og de som på forskjellig vis har varslet om uregelmessighetene opplever ganske sikkert i varierende grad å bli gjort til syndebukker for den situasjonen kirken nå befinner seg i. Det er denne dobbeltheten som gjør saken kompleks. Uansett hva som skjer videre tilhører de den samme kirken, næres av det samme brød og drikker av den samme kalk. Ja, de hører sammen som lemmer på den samme kroppen.

Kirken, kan i møte med fall og mislykkethet, bære i seg kimen til det som kan bli et fornyet fellesskap. Et fellesskap forvandlet av tilgivelse, nåde og barmhjertighet. Situasjonen som har oppstått i tilknytning til medlemsregistreringen dreier seg om langt mer enn penger. Den påvirker menneskers liv og hverdag. En liten gruppe aktører og deres nærmeste nettverk er særlig berørt. De to bedragerisiktede og de interne varslerne er alle tilknyttet OKBs administrasjon. I tillegg har en av bispedømmets egne ansatte, ifølge Dagbladet, også anmeldt bispedømmet.

Kirken tror at Jesus Kristus gjennom sin død på korset en gang for alle har avskaffet behovet for en syndebukk og dermed også den mentaliteten som ser på mennesker som potensielle syndebukker som må bære sin fortjente straff. Men om sannheten ikke lenger krever en syndebukk, så forutsettes det i enda større grad enn det som nå synes å være tilfelle, en vilje til selvransakelse og oppgjør.

Sunnere. Det springende punkt i tiden som kommer blir om OKB under biskopens ledelse blir i stand til å arbeide med å utvikle en sunnere organisasjonskultur og selvforståelse enn den som gav grobunn for medlemsregistersaken. Om det da er riktig å holde tilbake de foreliggende resultatene av den interne kirkelige undersøkelsen, er jeg usikker på. At rapporten ikke gjøres kjent nå begrunnes med hensynet til den videre politietterforskningen. Dersom politiet ser det slik, er det selvsagt riktig å holde den tilbake. Men hvis de ikke anser en offentliggjøring for problematisk, bør hovedtrekkene i granskningen gjøres kjent, det kan bidra til å styrke tilliten til at bispedømmet har innsett alvoret i saken.

Finnes det tegn som tyder på at sannheten er frigjørende når Den katolske kirke i tiden som kommer skal forsøke å finne en vei videre i kjølvannet av medlemsregistersaken? Det er grunn til å spørre, for antakelig vil sannheten på kort sikt kunne ødelegge mer for kirken enn den vil bidra til å bygge opp.

Men det er ikke et godt tegn at videre kommunikasjon og dialog nå synes å skje gjennom advokater og kommunikasjonsrådgivere (Geelmuyden Kiese). Har kirken også mistet troen på evangeliet og det den selv er i stand til å formidle? Kanskje sannheten er at den ikke har noe mer å si til sine medlemmer eller samfunnet om situasjonen som den nå befinner seg i.

Tydelig ledelse. Kirken er bærer av evangeliet og forkynner at Guds rike er kommet - lar det seg ane i noe av det som bispedømmet nå foretar seg? Hvilke svar gir kirken som kirke på den situasjonen som er oppstått, hvordan forstår den sin egen situasjon? En rekke pastorale og teologiske utfordringer venter. De kan ikke besvares med fortsatt taushet, det kirken trenger nå er de små skritts tydelige ledelse som viser at det finnes en retning ut av det uføret man nå befinner seg i.

Fastetiden handler om å følge Jesus mot Jerusalem. Alle Den katolske kirkes medlemmer oppfordres til å prøve seg selv, se sitt eget liv i lys av evangeliet, delta i korsveien, å gå til skrifte. For kirken er fastetiden en mulighet til å erfare at sannheten frigjør også i medlemsregistersaken.

Jeg tilhører en kirke som påskenatt «lovsynger og priser» synden som felix culpa, en lykkebringende skyld: «Å, salige synd som vant oss så stor en gjenløser!». Det kreves mot for å tenke slik om synden. Det er ikke lett disse dagene å tro at det som har skjedd i medlemsregistersaken kan vendes til det gode. Men om kirken på toppen av det hele mister håpet om at synden kan vendes til noe godt hjelper det ikke med et korrekt antall registrerte katolikker i Norge, da kan det aller meste vise seg å være tapt for lang tid fremover.