Verdidebatt

Den bortgjemte troen

«Du er kristen på en veldig god måte. Du holder liksom troen din for deg selv, og snakker ikke så mye om den.»

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var en tidligere kollega som sa dette til meg under en biltur på vei tilbake fra et møte. Vi hadde tidligere snakket litt om tro og tvil ved en og annen bardisk, og han visste godt at jeg var kristen. Det var ment som et oppriktig kompliment, men for meg var det vonde ord å høre. Dels fordi det gav meg dårlig samvittighet – jeg vil jo egentlig så gjerne være åpen og tydelig om hva jeg tror på – og dels fordi det sier noe om idealet for religiøsitet i samfunnet vårt.

For å ta det første først. Troslivet mitt er ganske komplisert. Noen ganger er troen barnlig og enkel, mens andre ganger er tvilen fullstendig dominerende. Jeg sliter med vanskelige spørsmål som jeg ikke finner svar på, og det kan virke som en enkel og grei løsning å droppe hele greia. Grunnen til at jeg likevel klamrer meg til troen i disse periodene, er vissheten om at jeg ikke får noen bedre svar på de vanskelige spørsmålene ved å erklære meg som ateist eller agnostiker. I tillegg vil jeg så gjerne tro. Den tryggheten jeg kjenner i de periodene når troen oppleves enkel, er så verdifull for meg. Og selv om jeg ikke har alle svarene på plass, så har jeg store problemer med å si at jeg ikke tror. Det ligger i meg et sted, langt der inne, ofte godt skjult bak fasade, tvil og vanskelige spørsmål.

Jeg er kanskje feig. Jeg er i alle fall ikke uredd. Jeg mangler den frimodigheten som mange andre rundt meg har, og som klarer å gi tydelige vitnesbyrd om sin tro og sitt forhold til Gud. Minste motstands vei blir ofte å ligge litt lavt. Ikke gjøre så mye ut av det – selv om alle rundt meg vet at jeg er kristen.

Den andre siden, handler om samfunnet vårt. Det har etter hvert blitt et hyggelig kompliment å si at noen er flinke til å ikke snakke om troen sin. Målet er ofte å gjøre alle samfunnsarenaer nøytrale. Det innebærer at tro og religion bør feies under teppet, og at vi helst bør legge fra oss troen vår hjemme før vi beveger oss ut blant folk. Troen er noe privat som vi bør holde for oss selv, og det nøytrale idealet ligner til forveksling på en humanistisk ateisme – uten å legge skylden på denne samfunnsutviklingen på de som bekjenner seg om ateister.

En slik samfunnsutvikling er skummel. Jeg tror samfunnet vårt vil fungere best hvis vi som er en del av det, får være hele mennesker. Da må vi også ta med tro og tvil. Da må vi ikke la oss skremme av en hijab eller et kors rundt halsen.

Jeg tror vi trenger mye større åpenhet om tro og livssyn enn det vi har i samfunnet vårt i dag. Jeg tror en slik åpenhet vil bidra til å rive ned fiendebilder, og bygge forståelse og respekt på tvers av kulturer og religioner.

Vi er tross alt bare mennesker, alle sammen. Med vår tro, vår tvil og våre spørsmål. Jeg har mine. Men jeg klamrer meg til troen. Og jeg håper at jeg vil bli flinkere til å være åpen om den i fremtiden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt