Verdidebatt

En tiåring får ikke sove

I går kveld, et sted i Oslo, gikk en ti år gammel gutt frem og tilbake på soverommet sitt. Han fikk ikke sove. Når han tenkte litt bedre etter så er det en stund han har sovet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den lille gutten har sett blikket til moren sin, hun sier at det er ikke noe farlig. Men for ham føles det farlig.

Gutten, som vi kan kalle Frank, er jødisk, og han er redd for én ting: Han er redd for å bli skutt. Siden terroren i København vet han også hvordan det kan skje. Den lille gutten er redd for å bli skutt i hodet slik Dan Uzan som var vakt utenfor synagogen i København ble.

Frank vil heller ikke på overnattingsbesøk til andre jødiske familier i Norge fordi han mener det vil være lettere for terrorister å plukke dem ut som mål. Frank på 10 er født og vokst opp i Norge, og foreldrene hans er fortvilet fordi de vet at de lyver når de forteller gutten sin at alt er ok. Alt er ikke ok i Norge.

Klump i magen. En liten kjøretur unna dem skal en mor levere datteren sin i den jødiske barnehagen. Moren har flere barn, og den minste har gått i barnehagen noen år. Hun har klump i magen, og hun vet ikke hvordan hun skal klare å levere lille jenta lenger med god samvittighet, fordi hun ikke har det. Hun har dårlig samvittighet.

Synagogen ligger i en bakke og samfunnshuset med barnehagen ligger rett ved siden av. Nå lar moren aldri den lille jenta løpe ned bakken der mer: – Dersom det er noen som vil oss vondt må jeg være der å beskytte henne, forteller moren.

Så det hun ikke kan fortelle fireåringen sin er at hun ikke kan løpe ned bakken til sin egen barnehage fordi hun kan bli skutt på.

Kaldt. For oss som har barn gjør disse historiene vondt. Eller forresten, la meg omformulere meg: Disse historiene gjør vondt for alle mennesker som er utstyrt med empatiske gener.

Det går kaldt nedover ryggen min når jeg deler disse historiene. Man kan nesten ikke tro at dette er Norge i dag. Jeg kunne fortalt mange slike historier, de mørke historiene fra jødene i Norge havner ofte i min innboks. Folk er fortvilet.

Selv har jeg vært heldig fordi jeg hele mitt liv har vært forskånet fra hets. Men mine erfaringer er jo ikke gyldige for alle i det jødiske miljøet, som dere kanskje hører her. Og etter det som har skjedd i Brussel, Paris og København er det åpenbart at folk har grunn til å være redde. Hør her:

Stumpet sigaretten. Samtidig en liten flytur fra oss har Moria Rodrig pakket kofferten sin. Vi er i Antwerpen i Belgia, en by med lange tradisjoner for jødisk liv og kultur. Rodriq forteller: – Det ble alltid verre etter at det var uroligheter I Israel. Jeg har blitt kalt skitten jøde. Fått ropt: «drep alle jøder etter meg».

Det som til slutt utløste flyttingen for henne var da en mann stumpet sigaretten sin på henne. Rodrig jobber i dag som jurist i Jerusalem. Og hun sier hun aldri vil tilbake til Belgia.

I Frankrike reiste bare i fjor 7.000 jøder ut av landet. Etter angrepet på Charlie Hebdo og Kosher-butikken er det god grunn til å tro at mange flere kommer til å reise.

I Danmark er mine jødiske venner ennå i sorg, men en ting gleder meg: De sier at de ikke skal noe sted. De har en flere hundre år lang historie i Danmark. De føler seg danske, og de skal ikke noe sted.

Absurd. Jeg skal heller ingen steder. Men jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om jeg skal dra fra Norge. Det begynner faktisk å bli absurd nå: Hvorfor skal jeg dra? Jeg er født og oppvokst her. Jeg har familie, kjæreste, venner og jobb her. Hvor er det folk mener jeg skal dra? Selv om Israels statsminister Benjamin Netanyahu har invitert alle jøder til å dra så er det ikke et alternativ for meg. Jeg blir her slik som alle dere andre også blir. Jeg er norsk.

Og jeg tror det er viktig å presisere dette: De historiene jeg har fortalt, gjør meg ikke bare bekymret som jøde. Jeg er akkurat nå mest bekymret på Europas vegne.

Jeg hører om partiet Gyldent daggry i Hellas og at nesten 70 prosent av greske respondenter i en undersøkelse sier de er negative til jøder.

Jeg hører om tilgrising av den jødiske ghettoen i Roma med hakekors og antisemittiske ord

Jeg hører om massakrene i Belgia, Frankrike og København.

Og jeg hører om Ungarn hvor et medlem av parlamentet ville ha en liste over alle jøder fordi han mente at de utgjorde en sikkerhetsrisiko.

Fra samme kant kommer det også hatytringer mot romfolk, homser, lesber og andre utsatte minoriteter. Det er alt sauset sammen i en brun grøt og det lukter riktig ille.

Lyspunkt. Men det er noen lyspunkt. Jeg har lyst til å fortelle en litt annen historie fra det samme landet jeg nevnte over: fra Budapest og Ungarn. Jeg anslår at jeg har vært i Ungarn rundt 50 ganger, jeg snakker språket og jeg har familie der.

I flere år nå har jeg lest om jødehatet der. Det er ikke det at jeg tror at statistikkene lyver, eller at jeg ikke har hørt og sett de rabiate uttalelsene til folk fra det ytterliggående høyrepartiet Jobbik.

Men dette er det jeg erfarer: Store deler av de gamle jødiske kvarterene er renovert. De huser et yrende liv og restauranter ved navn Mazel Tov (lykke til) på hebraisk, Hannah (typisk jødisk navn) og Spinoza, med navn etter filosofen.

Det finnes bokhandlere som selger jødisk litteratur, og jeg fant nydelige jødiske bakerier. Det ble arrangert en jødisk sommerfestival over hele byen med religiøse jøder i full mundur på vei til en av de 12 synagogene i byen. Et jødisk kultursenter Siraly gjenåpnet for kort tid siden.

Og jeg må si dette: Ikke en eneste gang så jeg noen av de jødiske minnesmerkene tilgriset av noe. Jeg hørte ingen tilrop og så ingen ilske blikk. Dette er det Ungarn jeg har hørt så grimt om, men opplevde at det faktisk har vært ganske enkelt å være jøde i.

Jeg opplevde en gjenoppstått stolthet blant den jødiske befolkningen der – og kanskje spesielt den unge delen.

Et slikt Europa. Hva tenker jeg om jødene i Europa? Det jeg ser mange steder skremmer og bekymrer meg selvsagt. For meg handler jødene i Europa sin fremtid mest av alt om to ting: Det ene er hva vi forteller våre barn. Det vi bringer videre til dem tar de med seg. De er fremtiden vår.

Det andre er hvilken innsats de Europeiske statslederne vil gjøre for at den jødiske minoriteten skal føle seg hjemme.

Veldig mange steder gjøres det ikke nok. Og da hjelper det lite med festtaler om frihet likhet og brorskap. Et Europa uten jøder er ikke lenger et Europa. Et slikt Europa kan vi ikke ha.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.2.2015. EN LETT BEARBEIDET VERSJON AV ET INNLEGG HOLDT PÅ CIVITA-FROKOST 26.2. PUBLISERT AV REDAKSJONEN. MONICA CSANGO HAR IKKE MULIGHET TIL Å FØLGE OPP EVENTUELL DEBATT.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt