Monica Csango

3

En tiåring får ikke sove

I går kveld, et sted i Oslo, gikk en ti år gammel gutt frem og tilbake på soverommet sitt. Han fikk ikke sove. Når han tenkte litt bedre etter så er det en stund han har sovet.

Publisert: 28. feb 2015

Den lille gutten har sett blikket til moren sin, hun sier at det er ikke noe farlig. Men for ham føles det farlig. 

Gutten, som vi kan kalle Frank, er jødisk, og han er redd for én ting: Han er redd for å bli skutt. Siden terroren i København vet han også hvordan det kan skje. Den lille gutten er redd for å bli skutt i hodet slik Dan Uzan som var vakt utenfor synagogen i København ble.

Frank vil heller ikke på overnattingsbesøk til andre jødiske familier i Norge fordi han mener det vil være lettere for terrorister å plukke dem ut som mål. Frank på 10 er født og vokst opp i Norge, og foreldrene hans er fortvilet fordi de vet at de lyver når de forteller gutten sin at alt er ok. Alt er ikke ok i Norge.

Klump i magen. En liten kjøretur unna dem skal en mor levere datteren sin i den jødiske barnehagen. Moren har flere barn, og den minste har gått i barnehagen noen år. Hun har klump i magen, og hun vet ikke hvordan hun skal klare å levere lille jenta lenger med god samvittighet, fordi hun ikke har det. Hun har dårlig samvittighet.

Synagogen ligger i en bakke og samfunnshuset med barnehagen ligger rett ved siden av. Nå lar moren aldri den lille jenta løpe ned bakken der mer: – Dersom det er noen som vil oss vondt må jeg være der å beskytte henne, forteller moren.

Så det hun ikke kan fortelle fireåringen sin er at hun ikke kan løpe ned bakken til sin egen barnehage fordi hun kan bli skutt på. 

Kaldt. For oss som har barn gjør disse historiene vondt. Eller forresten, la meg omformulere meg: Disse historiene gjør vondt for alle mennesker som er utstyrt med empatiske gener. 

Det går kaldt nedover ryggen min når jeg deler disse historiene. Man kan nesten ikke tro at dette er Norge i dag. Jeg kunne fortalt mange slike historier, de mørke historiene fra jødene i Norge havner ofte i min innboks. Folk er fortvilet.

Selv har jeg vært heldig fordi jeg hele mitt liv har vært forskånet fra hets. Men mine erfaringer er jo ikke gyldige for alle i det jødiske miljøet, som dere kanskje hører her. Og etter det som har skjedd i Brussel, Paris og København er det åpenbart at folk har grunn til å være redde. Hør her:

Stumpet sigaretten. Samtidig en liten flytur fra oss har Moria Rodrig pakket kofferten sin. Vi er i Antwerpen i Belgia, en by med lange tradisjoner for jødisk liv og kultur. Rodriq forteller: – Det ble alltid verre etter at det var uroligheter I Israel. Jeg har blitt kalt skitten jøde. Fått ropt: «drep alle jøder etter meg».

Det som til slutt utløste flyttingen for henne var da en mann stumpet sigaretten sin på henne. Rodrig jobber i dag som jurist i Jerusalem. Og hun sier hun aldri vil tilbake til Belgia.

I Frankrike reiste bare i fjor 7.000 jøder ut av landet. Etter angrepet på Charlie Hebdo og Kosher-butikken er det god grunn til å tro at mange flere kommer til å reise.

I Danmark er mine jødiske venner ennå i sorg, men en ting gleder meg: De sier at de ikke skal noe sted. De har en flere hundre år lang historie i Danmark. De føler seg danske, og de skal ikke noe sted. 

Absurd. Jeg skal heller ingen steder. Men jeg tror ikke jeg har tall på hvor mange ganger jeg har fått spørsmålet om jeg skal dra fra Norge. Det begynner faktisk å bli absurd nå: Hvorfor skal jeg dra? Jeg er født og oppvokst her. Jeg har familie, kjæreste, venner og jobb her. Hvor er det folk mener jeg skal dra? Selv om Israels statsminister Benjamin Netanyahu har invitert alle jøder til å dra så er det ikke et alternativ for meg. Jeg blir her slik som alle dere andre også blir. Jeg er norsk.

Og jeg tror det er viktig å presisere dette: De historiene jeg har fortalt, gjør meg ikke bare bekymret som jøde. Jeg er akkurat nå mest bekymret på Europas vegne.

Jeg hører om partiet Gyldent daggry i Hellas og at nesten 70 prosent av greske respondenter i en undersøkelse sier de er negative til jøder.

Jeg hører om tilgrising av den jødiske ghettoen i Roma med hakekors og antisemittiske ord

Jeg hører om massakrene i Belgia, Frankrike og København.

Og jeg hører om Ungarn hvor et medlem av parlamentet ville ha en liste over alle jøder fordi han mente at de utgjorde en sikkerhetsrisiko.

Fra samme kant kommer det også hatytringer mot romfolk, homser, lesber og andre utsatte minoriteter. Det er alt sauset sammen i en brun grøt og det lukter riktig ille.

Lyspunkt. Men det er noen lyspunkt. Jeg har lyst til å fortelle en litt annen historie fra det samme landet jeg nevnte over: fra Budapest og Ungarn. Jeg anslår at jeg har vært i Ungarn rundt 50 ganger, jeg snakker språket og jeg har familie der.

I flere år nå har jeg lest om jødehatet der. Det er ikke det at jeg tror at statistikkene lyver, eller at jeg ikke har hørt og sett de rabiate uttalelsene til folk fra det ytterliggående høyrepartiet Jobbik. 

Men dette er det jeg erfarer: Store deler av de gamle jødiske kvarterene er renovert. De huser et yrende liv og restauranter ved navn Mazel Tov (lykke til) på hebraisk, Hannah (typisk jødisk navn) og Spinoza, med navn etter filosofen.

Det finnes bokhandlere som selger jødisk litteratur, og jeg fant nydelige jødiske bakerier. Det ble arrangert en jødisk sommerfestival over hele byen med religiøse jøder i full mundur på vei til en av de 12 synagogene i byen. Et jødisk kultursenter Siraly gjenåpnet for kort tid siden.

Og jeg må si dette: Ikke en eneste gang så jeg noen av de jødiske minnesmerkene tilgriset av noe. Jeg hørte ingen tilrop og så ingen ilske blikk. Dette er det Ungarn jeg har hørt så grimt om, men opplevde at det faktisk har vært ganske enkelt å være jøde i. 

Jeg opplevde en gjenoppstått stolthet blant den jødiske befolkningen der – og kanskje spesielt den unge delen.

Et slikt Europa. Hva tenker jeg om jødene i Europa? Det jeg ser mange steder skremmer og bekymrer meg selvsagt. For meg handler jødene i Europa sin fremtid mest av alt om to ting: Det ene er hva vi forteller våre barn. Det vi bringer videre til dem tar de med seg. De er fremtiden vår.

Det andre er hvilken innsats de Europeiske statslederne vil gjøre for at den jødiske minoriteten skal føle seg hjemme. 

Veldig mange steder gjøres det ikke nok. Og da hjelper det lite med festtaler om frihet likhet og brorskap. Et Europa uten jøder er ikke lenger et Europa. Et slikt Europa kan vi ikke ha.

 

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28.2.2015. EN LETT BEARBEIDET VERSJON AV ET INNLEGG HOLDT PÅ CIVITA-FROKOST 26.2. PUBLISERT AV REDAKSJONEN. MONICA CSANGO HAR IKKE MULIGHET TIL Å FØLGE OPP EVENTUELL DEBATT.

 

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Bør de tenke ut det selv

Publisert nesten 5 år siden
Monica Csango. Gå til den siterte teksten.
vil gjøre for at den jødiske minoriteten skal føle seg hjemme.

Her bør du og andre komme med den liste så de slipper å fundere det ut selv. Så kan man jo spørre hvem som skal være talsperson for jødene i Norge. Det er jo såvidt få så de bør vel i rettferdighetens navn bli spurt hver og en. For det er jo ikke gitt at den en eller noen jøder måtte ønske er det alle jøder ønsker. Ser frem til at poster din litste med ønsker, da har vi i det minste noe konkret å diskutere. 

Kommentar #2

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert nesten 5 år siden

Når noen lider, så lider alle.

Ingen normale mennesker kan trives i et samfunn som behandler andre mennesker dårlig. Det er med sorg i hjertet at jeg leser din historie om jøders situasjon i vår tid. Jøder er spesielt utsatte, men også kristne og moderate muslimer er truet av misantroper rundt omkring i verden.

Din gode fortelling fra Ungarn viser med stor tydelighet at vi alle må velge å leve med innslag av optimisme, glede og stolthet dersom vi vil ha gode liv. Den som krymper seg, blir ofte krympet. Og sånn må vi ikke la det gå.

Kommentar #3

Håkon Hovda

151 innlegg  2371 kommentarer

Seriøst?

Publisert nesten 5 år siden
Lars Randby. Gå til den siterte teksten.
Her bør du og andre komme med den liste så de slipper å fundere det ut selv

Hei Lars

Må nok si meg litt uenig. Jeg mener det er samfunnet som må ta ansvaret og initiativet, men i sammarbeid med den jødiske minoriteten, selvsagt. Jeg tenker at hver enkelt av oss har et ansvar for å tale ut mot uretten, og stille oss på side med den som utsettes for dette.

En observasjon jeg har gjort (og sikkert mange andre også) etter terroren i Europa den siste tiden, er at mange vil gå med t-skjorter som sier "Jeg er Charlie". Men det er dessverre få som vil gå med t-skjorten "Jeg er jøde". Dette på tross av at terroren og diskrimeringen i vel så stor grad rammer dem som journalister etc. Ingen motsetning mellom disse to, men tror det er vanskeligere for mange å identifisere seg med jødene pga den generelt kritiske holdningen til Israel. Og er vi ikke da der at vi selv viser et snev av anti-semitissme? 

Kommentar #4

Tore Hansen

53 innlegg  496 kommentarer

En aktuell artikkel

Publisert nesten 5 år siden

Om det skulle bli sånn at den jødiske minoriteten skulle igjen bli behandlet som på 30 tallet, så vil jeg føle det som en skam for det norske samfunnet.  

For noen år siden ble en jødisk mann begravd i Oslo, og under begravelsen dukket det opp en mann som ropte antisemittistiske ord til begravelsesfølget. Flere menn løp etter denne, men han kom seg unna. Før denne mannen døde, så hadde han sagt noe om at uviklingen i Norge minnet han om det som skjedde på 30 tallet.

En klok mann sa "lærer man ikke av historien, så er man dømt til å gjenta den". Og det kan ligge en viktig lære i det.

Harald Stanghelle hadde også en utmerket artikkel i Aftenposten rundt emnet jødeforfølgelse.

I en vanlig klasse i Norge, i en av mine barns klasse, så sier en før vinterferien "Nå skal jeg på vinterferie og drepe jøder" uten at det blir noen konsekvenser. Det er bare en uttalelse av mange fra den kanten. Men som skolen velger å snu ryggen til. Hadde noen sagt det når jeg gikk på skolen på 70-80 tallet, så hadde vedkommende blitt utvist. Å bli terpet på Holocaust da var noe som grep oss langt inn i margen. Hvordan kan man hate noen som har opplevd så mye vondt? 

Max Hermansen blir forfulgt og latterliggjort av media, men har media brukt til til å analysere hvorfor Max gikk til dette skrittet? Det var andre som full av hat og avsky mot jødene, som gjorde at han startet dette. Han er en såkalt selvtenkende mann, noe som helst det norske samfunnet ikke vil ha for mange av. Det er dumt når folk begynner å tenke utenfor den boksen som politikerne og media har lagt rundt oss.

Min erfaring med mobbing/forfølgelse, enten det gjelder den "vanlige" skoleeleven, eller jødene, eller andre, er at skolen/samfunnet ikke makter å gjøre noe med det, fordi de aldri går til roten til problemet. Det samme gjelder politikerne og media. Man bare skriver om det, grøsser om det, men i det store og hele, så vegrer vi oss fra å gå til roten til problemet. Og da får jo denne utviklingen bare holde på. Noen får lide, mens andre snur ryggen til. Akkurat som på 30 tallet....

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1779 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
29 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1301 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1176 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 756 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere