Verdidebatt

27.02.2015 døde ytringsfriheten i Norge

En skjebnesvanger dato, en skjebnesvanger hendelse. Et ytringsfrihetsarrangement i Drammen ble voktet som en festning av tungt bevæpnet politi. Dermed døde Norges ytringsfrihet. Ytringsfrihet er ikke noe som kan gradbøyes, er ikke stykkevis og delt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er mange land som ikke har ytringsfrihet. Det er land som domineres av totalitære og autoritære regimer. Eksempler kan være Saudi-Arabia, Kina og Iran. Det er i dissse land direkte livsfarlig å tjene som intellektuell. Verdens farligste yrke: å søke sannheten og samtalen.

Men vi har også land hvor man ikke har kommet så langt i sitt generelle intellektuelle forfall at myndighetene pågriper og straffer personer som ytrer seg fritt. Eller hvor folk "forsvinner." Men land hvor ytringsfriheten ikke lenger er hel fordi myndighetene må gripe til tunge voldsmidler for å beskytte de som ytrer seg fritt og på kant med bestemte interesser. Dette gjelder Europa de siste par årtier. Europa befinner seg i et fall. Det faller. Spørsmålet er hvor dypt. Og om hvor meget som eventuelt kan gjenoprettes, repareres.

Norge kom med i den triste klassen i går, 27.02.2015. Jeg legger ved referanse fra Vårt Lands artikkel S

. Hva krever den nye situasjonen? Altså at landet vårt ikke lenger kan nyte av en full og hel ytringsfrihet, altså den kanskje aller mest grunnleggende menneskerettigheten?

Man skal vokte seg meget, meget vel mot den nåværende tendens til å være noenlunde fornøyd med situasjonen så lenge bevoktningen hindrer at folk kommer til skade eller myrdes. Man skal vokte seg meget vel mot slik stilltiende aksept, slik aksept av et i realiteten susende nederlag. For kreftene som nå har fått noe av viljen sin vil ha mer. Meget, meget mer. Dét skal man visst ikke ta feil av!

Hva som kreves, ikke minst fra de norske intellektuelle eliter, er at man tilkjemper ytringsfriheten tilbake. Den må gjenvinnes, tilbakevinnes. Man må ikke fire én tomme. Dermed må de intellektuelle ikke minst utstille visse intellektuelle i den norske offentlighet som i denne sammenheng fungerer destruktivt for folkemeningen.

Ytringsfriheten er bare hvor den positivt manifesterer seg, hver gang i konkrete tilfeller. Ytringsfrihet er dermed ikke noe vi "har" - men noe vi gjør, helt konkret. Den må hele tiden bevises, vises frem. Her har mediene sitt tunge ansvar. De har ansvar for at såkalt kontroversielle meninger får en plattform på linje med andre meninger. Har norske medier dette motet?

Men spørsmålet er om vi i Norge i dag har intellektuelle kapasiteter som kan ta kampen? Har vi det? Hvem? Selbekk er et lysende eksempel. Men det er ikke mange som ham. Og det ubehagelige i den norske offentlighet er at intellektuelle som Selbekk uthenges, mobbes, demoniseres. Og mange som har kapasiteten slipper ikke til i offentligheten. Igjen er mediene i en nøkkelposisjon.

Hvis man leser Vårt Lands dekning av denne "nyheten" er det mer enn tydelig at vedkommende skribent ikke forstår situasjonens dype alvor. Hvilke populære medier i Norge i dag løfter frem alternative ytringer på linje med de mer hegemoniske og godtatte meninger? Jeg er redd norske medier ikke tør være oppgaven voksen. Norske medier ser ut til å være redde. De bakker ut, og støtter til og med de krefter alle vet ønsker ytringsfriheten til helvete.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt