Verdidebatt

Et svar fra glasshuset

Hvorfor spriker svarene fra kristenlederne når vi blir spurt om faste?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Olav Egil Aune skriver en utfordrende og lesverdig kommentar om faste i Vårt Land, «Fastehilsen fra glasshuset», som en respons på en artikkel i Dagen der ulike kristenledere – inkludert undertegnede – fikk spørsmål om hvordan og hvorfor vi fastet.

Slik jeg leser ham, ønsker han å forstå fasten og synes det er naturlig å søke svar hos ledere i kristne organisasjoner. Men han finner svarene i artikkelen forvirrende. Forståelig nok, for de spriker.

I kjølvannet av det ønsker jeg å dele noen refleksjoner.

For det første: Jeg tror de sprikende svarene viser den evangeliske friheten knyttet til faste. Slik vi ikke har fått klare forordninger for hvor, hvordan og når vi skal be – bortsett fra Vår Far, men ikke begrenset av den – har vi heller ikke fått tydelige rammer for fasten. Helse, livssituasjon og Guds ledelse er noen av elementene som påvirker om og hvordan man praktiserer faste.

Men det er ikke hele svaret.

For det andre: Jeg tror de sprikende svarene vi gir, viser en manglende felles erfaring av faste. Vi har en trosutøvelse i vårt land som i liten grad modellerer og lærer opp andre til faste. Kanskje det nevnte sitatet fra Jesus, der han kritiserer en faste som gjennomføres for å vise seg, har ført til en frykt for å dele av sitt trosliv på dette området?

For det tredje: Jeg tror de sprikende svarene er et signal om den splittelsen Guds folk lever i.  Ulik teologi, utformet fra hver sin lille tue, kombinert med innflytelse fra en individualistisk kultur, gjør at hver kvinne og mann må forsøke å finne sin egen vei. Om man i det hele tatt ofrer fasten en tanke.

For det fjerde: Jeg tror de uklare svarene på hvorfor vi faster, i tillegg til manglende kunnskap og erfaring, også er preget av en opplevelse av at fasten er noe større enn det som kan forklares. Jo, stillhet er en del av det. Refleksjon. Å stoppe opp. Å «renses», for å kunne ta imot. Men fasten er mer. Som når Jesus sier til disiplene som ikke hadde klart å helbrede en syk gutt: «Dette slaget drives bare ut ved bønn og faste.» Jeg er ikke i stand til å forklare den åndskraften som her er knyttet til fasten. Men jeg vet at Guds folk er i desperat behov for Guds kraft i møte med en verden som trenger ham.

Hvorfor lot vi oss lokke utpå for å fortelle hvordan vi fastet? spør Aune. Det er et godt spørsmål. Kanskje var vi preget av holdningen om at journalister skal få svar? Kanskje var det en fariseerisk tanke innblandet? Kanskje hadde vi et ønske om å dele av våre trosliv for å hjelpe andre på samme veien? Eller en blanding. Det er mulig det klokeste hadde vært å ikke svare. Men forhåpentligvis kan dette bidra til noen samtaler rundt kjøkkenbordet eller i menighetsrådet om hva faste er – og hvordan vi sammen kan hjelpe hverandre til å gjenoppdage den gaven den er. Uavhengig av våre motiver for å svare journalisten.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt