Kristendom eller gnosis

 Innledning.

Er kristendommen slik den fikk sin utforming av Paulus , kirkefedrene og den romerske stat den lære som var den opprinnelige ? Eller var den gnostiske tradisjonen hva som opprinnelig var utgangspunktet, og den kristendommen som Paulus og  kirkefedrene skapte kun til pasninger til samtidens behov.Gnostisismen blir vi kjent med hen i mot sen-antikk, mye på samme tid som også kristendommen begynte å gjøre seg gjeldende og tyngdepunktet for dem begge var i utgangspunktet i  første rekke det romerske rikets østlige del. I utgangspunktet var kristendommen kun en av mange beslektede retninger. Dette kan ses som et innlegg itil de debattene som allerede har gått på VD den siste tiden.

"I hver åndsperiode" sier den hollandske kulturhistoriker Huizinga, "eksisterte der en faktisk homogenitet i den historiske viten……..noe visst ortodokst i oppfatningen". I hver enkelt tidsalder finnes det en underjordisk enighet om hele forestillingskomplekset "verdenshistorie: dens hovedproblemer, dens utviklingslinjer, dens store etapper, dens forgrunnsskikkelser.(Friedell 1938, side 28)

Det Egon Friedell referer til er tidsånden, men hos Hegelianerne må den heller ses på som en syntese av økonomiske, kulturelle og politiske faktorer, altså som samfunnsvitenskap, som skaper en bestemt holdning, tenkemåte eller mentalitet som igjen blir kultur, eller fungerer i et gjensidig påvirkningsforhold til kulturen. Å forsøke å skape et “bilde av historien” er som å legge et puslespill, men der bitene aldri på langt nær vil være mange nok til å kunne gjøre bildet komplett. Vi vil aldri komme i nærheten av å fullt ut kunne forstå for eksempel antikkens mennesker og deres religiøse følelser, men vi kan hele tiden bestrebe oss på å nærme oss disse, og tolke deres sosiale og åndelige liv ut fra de kildene vi har til rådighet. For samfunnsforhold, tro og filosofi er til sist resultater av hverandre, de påvirker hverandre gjensidig. Slik har det vært i samfunn til alle tider, og slik er det også i vår tids samfunn. Vår tro, våre politiske og sosialeverdier farges nettopp av omgivelsene, av kontekst. Det er også dette man må forsøke “ å gripe” eller tolke, når man skal vurdere fortidens samfunn og fortidens religiøse systemer, det kan knapt la seg gjøre fullt ut, men et stykke på vei er det kanskje mulig å se utydelige konturer, lik Platons skyggebilder i hulelignelsen.

. Manikeismen var i en periode på vei til å ha kunnet utvikle seg til en verdensreligion siden den spredde seg både til Europa, Nord-Afrika og Sentral-Asia. De andre gnostiske retningene på sin side kjempet med den tidlige ortodokse kristendommen om hegemoniet i kristendommen. Skal man være kontrafaktisk så kan man vel hevde at om gnostiske retninger hadde seiret i den striden er det vel heller usikkert om kristendommen hadde utviklet seg til romersk statsreligionen, og en religiøs retning som skulle prege europeisk kultur, tenkning og politikk frem til vår egen tid. Selv om de gnostiske retningene og manikeismen på sett og vis var forskjellige, så hadde de i en varierende grad en tilknytning til den tidlige kristendommen. De kristen-gnostiske sektene så på seg selv som de sanne troende, de som fulgte Jesu ord. Manikerne betraktet Jesus skikkelsen som guds sendebud til menneskene, og Manis forgjenger. Det er likhetene mellom de forskjellige retningene som bygde deler av sin tro på kristendommen og Jesus-skikkelsen som jeg her vil forsøke å beskrive.De to mest sentrale gnostiske skikkelsene fra antikken  er Macrion og Barbasian. Hos disse finnes det klare berøringspunkter til deler av manikeisk religion, en religion som hadde mye til felles med gnostikerne, men som også hadde sine klare særtrekk.

Gnostisismen

Gnostisismen var ingen enhetlig religiøs bevegelse, men besto i utgangspunktet av flere retninger, men som hadde det til felles at de søkte gnosis, kunnskap om det hellige, og mente at frelsen gikk gjennom innsikt i denne ofte “hermetiske kunnskapen”. Et annet fellestrekk, for de sektene som hadde sitt utspring i kristendommen ( eller var kristendommen influert av dem ?), var at de ikke anerkjente bibelens gud, Jahve, som den øverste guddom. De så tvert i mot på Jahve som en ond eller likegyldig demiurg, eller skapergud. Denne demiurgen hadde skapt verden uten den øverste guddoms bifall eller kjennskap. For å sitere kulturhistorikeren Egon Friedell :

Han er, sier Macrion, hverken god eller ond, men rettferdig og slem, ikke malus, men conditor malorum, det ondes opphav, en gud som har gjort sine saker dårlig (Friedell 1938, side 11)

Brytningstid

Gnostikerne betraktet Jesus skikkelsen som en representant for nettopp denne øverste og tilbaketrukne guden. De forholdt seg derfor ikke til det gamle testamentet som de anså som demiurgens bok, men enkelte sekter så det tvert om ofte som en plikt å bryte det gamle testamentets påbud. Man kan derfor spørre seg om hvor vidt gnostisismen i så fall var en egen religion, eller en tankeretning, en erkjennelsestilstand som rådet i deler av det sen-antikke samfunnet? Zacharias Thundy sier det på følgende måte i sin bok Buddha and Christ :

The cultural milieu in which Christianity emerged as a distinct religion was not only Judaism but also Hellenism, which in its broad sense denotes the mixture of Greek (Western) and Oriental cultures from the time of Alexander (Tundy 1993, page 175)

På mange måter kan vi altså snakke om at kristendommen ble hellenisert,” ble et kulturelt og åndelig møte mellom øst og vest”, at den ble tilpasset det romerske imperiums heterogene kultur nettopp gjennom gnostismen, for den ortodokse kristendommen stod i den første tiden totalt utenfor det romerske samfunn. Derav også forfølgelsen av de kristne i den første epoken, noe gnostikerne ofte, men ikke alltid, i perioder unngikk i den tidlige perioden. For eksempel fikk “erkegnostikeren Simon Magus” etter sigende sin egen statue i Roma, ved Tiberens bredder, noe jeg skal komme tilbake til senere i fremstillingen. For den gnostiske tradisjonen hadde klare pre-kristne “hedenske” elementer i seg. Tundy beskriver det i sin bok som gnostisismens “hedenske” røtter:

Probably truth stands somewhere in the middle: Gnosticism is both pagan and Christian. (Tundy 1993, page 176).

Denne” hedenske” påvirkningen finner man ganske klart manifestert i Nag Hammadi funnene, som inneholder både “kristne” og ikke-kristne gnostiske tekster.

Med andre ord, den gnostiske retningen utrykte på mange måter det romerske imperiums tidsånd. Altså her forstått som en “gjenspeiling av de kulturelle og politiske forholdene, tidens religiøse pluralisme og kulturelle konvergens.

Tundy fremmer også en teori om at gnostismen nettopp skal ha vært en “syntesereligion”:

The Gnostics seem to have fused together elements from Buddhism, Hinduism, Zoroastrianism, Judaism, Hellenism and Christianity.( Tundy 1993, page 183).

Et lignende synspunkt finner vi også hos Reolof van den Broek :

But that view of Gnosticism is too limited, since it accounts neither for closely related phenomena outside the Christian world, such as Mandaeisem, nor for those ancient gnostic texts which do not show any (or only some superficial) Christian influence ……….(van den Broek 2009, page 16)

En annen religionshistoriker, Bousset sier det på følgende måte:

Gnosticism is first of all a pre-Christian movement which has roots in itself. It is therefore to be understood in the first place in its own terms and not as an offshoot or a by-product of the Christian religion".( Haar 2003, page 24).

Som jeg skrev over, vi snakker ikke bare om en gnostisisme, men mange gnostismer eller gnostiske retninger, ofte forskjellig fra hver andre, men med noen felles trekk som gjør at man definerer dem i kategorien gnostiske. Altså blir gnostisisme mer å anse som en kategori, enn nødvendig vis en enkelt religion, eller" kjettersekter" knyttet til en bestemt religion. De fleste er også enige om at den ikke, i seg selv, springer ut av kristendommen, men representerer en annen og eldre tradisjon, eller at den/de i tilegg til kristendom også var influert av andre religiøse og filosofiske retninger, særlige platonske elementer.

Manikeismen på den annen side, må kunne anses som en egen distinkt religion, den hadde så langt vi i dag vet en enkelt grunnlegger Mani. Han virket i første rekke i Mesopotamia, vår tids Irak, som på den tiden var en del av det persiske sassanider riket. Ja det har sågar blitt hevdet at den velviljen Mani i utgangspunktet nøt fra de sassanidiske monarkene hadde sin bakgrunn i at de ønsket å utnytte Mani og hans religion i maktkampen med Roma. At man bifalt at Mani sendte misjonærer inn i det romerske imperium, særlig i grenseområdene, med den hensikt å kunne destabilisere forholdene. Det har blitt hevdet at Mani skal ha hatt en bakgrunn fra en gnostisk døpersekt, som det var så mange av i Mesopotamia på den tiden, og som man også finner rester av i vår tid, for eksempel Mandeerne. Denne epoken i historien var i mangt og meget en kulturell og religiøs brytningstid, og apokalyptiske religiøse retninger florerte i øst, både innenfor og utenfor det romerske imperiums grenser, det var vel utrykk for hva filosofen Herder ville ha kalt en tidsånd, en følelse av oppbrudd, i alle fall for det romerske imperiums vedkommende, for det nylig grunnlagte persiske Sassanider rike stilte det seg nok annerledes. Det gamle samfunnet viste tydelige tegn på kulturell, politisk og religiøs oppløsning, og en følelse av uro og kommende trussel må over tid ha gjort seg gjeldende, særlig i det romerske riket. En slik kulturell oppbrudds stemning gir ofte næring til apokalyptiske retninger av forskjellig slag. Det var for eksempel i denne politiske og kulturelle oppbrudds stemning at også kristendommen vokste frem, mot en bakgrunn av jødisk frihetskamp mot de romerske makthaverne. Gamle polyteistiske religioner forvitret, nye religiøse og filosofiske retninger oppsto, kulturen var i endring, og trekk av kulturell fremmedgjøring må ha preget stemningen i varierende grad i løpet av de århundrene sen-antikken varte, ja faktisk allerede fra ett hundretallet tallet av. En slags dialektisk tilstand, der tese møter anti-tese i en kulturell brytning, og der syntesen ennå ikke har oppstått som en enhet men kun i form av fragmenter, der kristendommen var et fragment, gnostisismen et annet. Var det et tegn på at den antikke sivilisasjonen var i “Aftenlandet” for å bruke en Spenglersk definisjon? Selv vil jeg hevde at det nok muligens kan ha forholdt seg slik, men i så fall var det en langsom nedbrytningsprosess, der vi her kun diskuterer dens første lille begynnelse. Var disse apokalyptiske retningene, som kristendom, gnostisisme og manikeisme utrykk for akkurat denne tilstanden? Det er en mulighet, men med fare for å mangle belegg, for dette dreier seg om kompliserte mekanismer, om kultur, kulturpåvirkning, religionsforvitring, politiskforvitring, økonomisk forvitring og utbytting, samt ytre militære trusler, så vil jeg begrense meg til å sette en slik hypotese i bakgrunnen. Men før eller siden bukker en hver sivilisasjon under for disse kreftene, og de samme strukturer vil gjøre seg gjeldende i nedgangsfasen. Slik sett består historien både av det linjere og sykliske.

Menneskets søken etter “det hellige” blir etter min mening ofte til sist kun en manifestasjon av individets fortvilelse og manglende forståelse og kontroll over omgivelsene, frykten for fremtiden og det ukjente. Resultatet blir søkingen etter et “overjordisk anker”, et håp en trøst. Vi skal heller ikke glemme at dette var epoken for de gale keisere som i første rekke Tiberius, Nero og Caligula. Disse herskerne må også ha påvirket atmosfæren i samfunnet på den tiden. Altså deler av dette komplekset ligger unektelig i religions-psykologien, både på mikro og på et makroplan. På mikroplanet er det menneskets forsøk på å skape trygge rammer rundt sin daglige eksistens, på makroplanet mennesket som artsvesens forsøk på å takle en samfunnstilstand. Altså et forsøk på “Coping”.

Kulturens vandring og konvergens

Et annet moment er den påvirkningen manikeismen fikk østfra, fra India. Vi vet at Mani skal ha vært i India i en kort periode. Kan man spore hinduistiske eller buddhistiske trekk i manikeismen, eller var den ene og alene påvirket av gnostisk kristendom og zoroastroisme? Snakker vi om en “østlig påvirkning ”kan man spørre seg om det i så fall er et fellestrekk med den gnostiske tradisjonen? Tundy skriver jo om buddhismen og hinduismens påvirkning på den gnostiske tradisjonen. ( Tundy 1993, page 183). Kulturell brytningstid er vel det ordet som de fleste vil karakterisere epoken som, og de nye religionsformene som “speilbilder” av denne tilstanden. Som ansatser eller grunnlag til nye sivilisasjoner eller samfunnsformer som skal vokse frem, der noen av dem ikke er levedyktige og bukker under, som gnostisisme og manikeisme, og andre overlever i form av sivilisasjon og kultur, som en del av samfunnets overbygg, som kristendommen, og noe senere islam. Sistnevnte “fylte vel det rommet i øst”, som manikeismen opprinnelig så på som sin misjonsmark. Mani skal ifølge kildene ha fått en åpenbaring, der han skal ha fått et kall som profet, han skulle være den siste i en lang rekke forutgående profeter. Her har man for øvrig også en likhet til islam der Muhammed også så på seg selv som den siste i en lang profetrekke. Begge så de seg i første rekke som Jesus etterfølgere. Også det persiske sassanider riket var på denne tiden preget av en religiøs pluralitet, gnostiske sekter var utbredt, også kristne og jødiske innslag var fremtredende i deler av riket i tilegg til den persiske zoroastroismen. I Mesopotamia var det vel også på den tiden fremdeles innslag av den gamle kaldeiske religionen, selv om det blant religionshistorikere ikke er full enighet om akkurat dette. Men dette var uten tvil samfunn i en varierende grad av kulturell omforming. Manikeismen var preget av en dualisme mellom godt og ondt, mellom lys og mørke, lysets og mørkets verden, muligens en påvirkning fra zoroastroismen. Også i synet på sjelen kan man se en noe spesiell tolkning.

 In the Manichean account Adam perceives that his soul is but a fragment of an original, larger soul invested in the hole cosmos (contrast to Augustine, who sees all human souls as fragments of Adam`s original soul). This universal entity is called the Living Soul or the Living Self.(BeDuhn 2001 in The Light and the Darkness, page 8)

Altså er sjelen ikke noe som er knyttet til individet, men som er del av en større enhet, av kosmos.

Gnostisismens opprinnelse

Den første gnostiker som fremstilles i den kristne religionshistorien er den herostratisk beryktede (i alle fall for ortodokse kristne) Simon Magus. Han var opprinnelig fra Samaria, og finnes også omtalt i apostlenes gjerninger, der han etter sigende skulle ha forsøkt å kjøpe “den hellige ånd” fra apostelen Peter. Senere skal han i alle fall etter kirkefedrenes fordømmende skrifter om han, ha fremstilt seg som Gud. Van den Broek refererer til kirkefaderen Iraneus omtale av Simon på følgende måte:

If Iraneus is to be trusted, there were Simonian gnostics in Rome who said that Simon Magus, whom they glorified as the supreme God, had taught that he had appeared as Son among the Jews, had decended as Father in Samaria, and had come as Holy Spirit among other nations (van den Broek 2009,page 18-19)

Hvis Simon Magus kan anses som den første gnostikeren, og Iraneus fremstilling kan anses som pålitelig, noe man i utgangspunktet skal være noe kritisk til siden han hadde sin agenda, så kan man i alle fall ikke unnlate å se at selve grunnlaget for læren han forkynte hadde han nok hentet fra kristendommen, eller sagt på en annen måte den virker å være sterkt inspirert av kristendommen. Men forholder det seg slik? For kan det være at det var kristendommen som var inspirert av andre retninger? Det vet vi i dag lite om. La oss derfor se litt nærmere på Simon Magus og det lille, som fortelles fra forskjellige og ofte sprikende kilder om han. Det er lite materiale som er overlevert, og da som oftest i korte fragmenterte bemerkninger hos hans motstandere. Det står imidlertid fast at kirkefedrene betraktet han som den første gnostikeren. Det må imidlertid i så fall være ut fra en kristen kontekst, for det historiske materialet peker heller retning av at gnostiske trossystemer, som tidligere hevdet, gjorde seg gjeldende både som retninger i seg selv, og som deler av andre trossystemer. Dette indikerer blant annet Nag Hammadi funnene. Slik sett så kan det også tolkes i retning av at Simon ikke var noen “kristen gnostiker”, men heller en “farlig konkurrent på det religiøse markedet” for de tidligste kristne misjonærene. At han faktisk med en viss suksess vant tilhengere i de samme gruppene som også var målgrupper for den tidlige kristne misjonsvirksomheten. Skal man forholde seg til kildene så kom han jo opprinnelig fra noen lunde det samme geografiske området som de kristne apostlene, han var fra Samaria, og slik sett i realiteten også en slags jøde. Hans målgruppe kan derfor i utgangspunktet i første rekke ha vært den jødiske diasporaen. Men på den annen side er det like fullt, om man ser på beretningene, elementer av kristen lære knyttet til Simons religiøse forkynnelse. Derfor må man forsøke “og gå inn i tiden”, se den historiske og kulturelle konteksten på denne tiden, det søkende og engstelige sen-antikke mennesket i en usikker og omskiftelig verden, særlig gjorde dette seg gjeldende for imperiets jødiske befolkning. Og det romerske imperium på denne tiden var i sannhet et religiøst marked, der nok religiøse retninger påvirket hverandre, og delvis fløt over i hverandre. At den tidlige kristendommen kun var en av mange konkurrerende apokalyptiske sekter i det østlige middelhavsområde på denne tiden indikerer vel følgende sitat fra Haar:

It is possible ,then, that the account in Acts  reflects a confluence of two propetic movements in Samaria, and that for a period of time there were numbers of Simon`s disiples who viewed themselves as Chistian, and some Chistians who were among the Simonians ?(Haar 2003, page 271).

Dette var ikke noe nytt, i de gamle polyteistiske religionene hadde man tatt inn fremmede guder, og nye trossystemer, og inkorporert dem i en større helhet. Det er kanskje derfor ikke så rart at i en tid med kulturell endring og religiøs søken, at også Simon kan ha hentet elementer fra kristendommen, som kristendommen nok hentet elementer fra andre religiøse retninger og formet disse i sitt spesielle kristne bilde. Et eksempel her kan være den gnostiske kulten rundt Hermes Trismegistos, med sin syntese av greske og egyptiske religiøse elementer, som man også fant skriftlige kilder av i Nag Hammadi funnet. Altså mye av den samme argumentasjonen som Tundy fører i marken i sitatet ovenfor. (Tundy 1993, page 175). Slik sett så kan kirkefedrenes polemikk mot gnostikerne ha vært et forsøk på å etablere tydelige grenser mellom de to trosretningene.

Dette bildet av Simon som en ikke spesifikk kristen- gnostisk "profet", men også som en magiker, en Magi finner man også i skriftene til de tidlige kristne kirkefedrene (Haar 2003, page 32). Dette kan være en sannhet, men det kan også være et forsøk på å kompromittere Simon og hans tilhengere. I det romerske imperium ble magikerne ofte forbundet ikke med religio (religion), men med superstitio (overtro), ofte ble de også forfulgte av myndighetene, lik hekser og "trollmenn" ble det i middelalderen. Bildet av Simon som magiker kan derfor være skapt av rent propagandamessige årsaker. Magien er forøvrig en kjent skikkelse i antikkens verden, og nevnes av flere kilder, både greske og romerske. Den egentlige Magien var av persisk opprinnelse, knyttet til presteskapet i den zoroastiske religionen, og har nok opprinnelig tilhørt en egen stamme i det gamle Persia (Media). Den magien som vi ofte møter i antikke beretninger er imidlertid som oftest av en noe annen type, ikke prest, men heller en" trollmann", og ofte sjarlatan. Det virker som om det er i den siste konteksten Simon plasseres av kirkefedrene, "som alt kjetterskaps far".(Haar 2003, page 228). Gnostisismen blir også antatt å ha en filosofisk forankring i tilegg til den spesifikt religiøse. Platon snakker i "Statsmannen" om to typer innsikt, den praktiske og den gnostiske. Men denne innsikten siktet ikke til individet, i seg selv, men heller til aspekter ved det enkelte individ, knyttet til det mentale og til selve personligheten. . (Haar 2003, page 230). Altså ikke i en direkte religiøs kontekst, men mer knyttet til menneskets åndelige liv, som tenkning og refleksjon. Men er kristendommen i seg selv en direkte utlegning av judaismen? Men la oss la den påståtte tidligste tradisjonen med Simon Magus ligge, det man har av kilder er for fragmentarisk selv om "karakteren" i seg selv er fascinerende, det blir noe tidløst over denne religionsentreprenøren. For det andre opptrer han ganske tidlig i den kristne historien, før man med sikkerhet kan si at gnostisismen hadde utviklet seg til en spesifikk "kristen" retning. Det kan derfor reises tvil om hvor vidt Simon var en "ekte" gnostiker. Den første store striden, og som hva angår kilder er noe mer oversiktlig, rundt kristendommens rent judaistiske tradisjon starter med Markion, en velhavende skipsredersønn fra Anatolia med et kristent kall som førte han til Roma på 130 tallet evt. Dette er vel også den egentlige oppstarten på kontroversen mellom de ortodokse kristne og gnostikerne.

I 144 evt, organiserer han et møte mellom de kristne menighetene i Roma. På dette møtet hevdet han at det nye testamentets Gud ikke var den samme som det gamle testamentets Gud, og at det gamle testamentet ikke burde være et hellig skrift for kristendommen (Rasmussen /Thomassen 2002, side 73).

Dette førte til den første splittelsen vi kjenner til mellom ortodokse kristne og gnostikere innenfor de kristne menighetene. Og nettopp Markion er vel en av de som regnes for også å ha influert manikeismen.

Friedell stiller spørsmålet på følgende måte i sin Oldtidens Kulturhistorie:

Men er jødedommen virkelig en salgs forhall til kristendommen? Om man så vil er alt forhall, og en historisk metode som var meget yndet i det forrige århundrede, men i dag lykkelig vis holder på å forsvinne, pleiet jo å bygge op hvert historisk fenomen som en mosaikk av "forberedende momenter". Slik sett er naturlig vis ikke bare Moses og Daniel, men også Platon og Philo, Buddah og Zarathusta kristendommens forløpere. Men kristendommen har ingen "grunnmur". Nettopp fordi Marcion følte det helt nye og verdensomveltende i evangeliet så rystende, ville han ikke vite noe om det gamle testamente som den hellige skrift, uten samtidig å benekte at det stod meget nyttig og vakkert der. Derfor tillot han også sine elever å lese det, men bare ved hjel av "Antitesene". (Friedell 1938, side 13)

Friedell viser her de mange faktorene som nok har påvirket både gnostisismen og den tidlige kristendommen i varierende grad, som filosofien, og ikke minst de østlige religionene som zoroastroisme og buddhisme. Kulturen vandret faktisk i større grad, og over lengere distanser enn man tidligere fremstilte det, selv om man nok også da var klar over forholdet. Men så var det jo dette at den europeiske sivilisasjon og religion skulle være påvirket av orienten da. Joda, her ligger nok en eurosentrisme i bunnen. Og veien var ikke lang, og kontakten heller ikke indirekte. Fra Berenike i Egypt hadde allerede ptolemeerne en direkte skipsrute til Malabar i India (Muziris), som fulgte monsunvindene, turen tok i følge kildene 41 dager. Og romerske templer og bosettinger har blitt gravd ut i Kerala, og tamilske bosettinger er funnet i Berenike, i Egypt. Altså finnes det et empirisk belegg for en utbredt og direkte kontakt mellom for eksempel India og Europa. (http://www.frontlineonnet.com/fl2708/stories/20100423270806400.htm).

Buddhister skal også etter sigende ha holdt til i det gamle Alexandria, den antikke verden var nok mer kosmopolitisk enn hva vi frem til i dag har villet innrømme.

Denne innflytelsen må nok også med stor grad av sannsynlighet, og muligens i sterkere grad, hatt innvirkning på manikeismen. Markion forbød sine troende en hver kjønnslig omgang og døpte bare ugifte eller gifte som lovet kyskhet. For den som forplantet seg bidro ifølge Markion kun til å forevige demiurgens verden (Friedell 1938, side 11). Dette står i sterk kontrast til det bildet kirkefedrene tegnet av gnostikerne, særlig de som fulgte Simon Magus. Men det kan til sist kun bidra til å forsterke påstanden om at gnostikerne nok bestod av flere, og meget forskjellige, grupper. Men denne strenge livsfornektende kyskheten er noe man også finner hos manikerne, særlig hos deres “presteskap”. Man finner den også hos middelalderens katarer, og deres “hellige” elite.