Hva er lykke?

Når det skrives om lykke, nevnes ofte de små tingene i hverdagen. Solen skinner, endelig kom regnet, et godt smil, noe gleder oss. Vi kan leve lenge på litt glede. Uansett hvor vi befinner oss, og hvilken tilstand vi er i. De små gledene heter det. De kan komme opp i tusen, de er allikevel ikke lykke.

Det er bare velvære. Når vi bor et sted der solen alltid skinner, alle er morgenfriske, klarer alt, går de lengste turer, ustanselig ringer i mobilen, og smiler iherdig til hverandre, og ellers har alt de trenger, kan misnøyen være større enn noensinne. Tomhet og meningsløshet presse seg på. For mye solskinn, for mye natur, for mye av alt dette, kan være utrolig slitsomt.

Blir det for mye velvære, blir det også en pine. Vi skal være glade for at komfortsonen ikke er permanent, og for at vi må tåle mange påkjenninger, svakheter, smerte og lidelse. Det gjør oss virkelige, levende personer. Vi har et kors å bære, alle sammen. Velvære burde høre til det som skal rasjoneres. De som hele tiden forsøker å leve i en tilstand av velvære, blir langsomt men sikkert avhengig, tom og depressiv. Depresjon er årsak til mange dårlig levde liv og mange selvmord. På WHOs statistikk har den lenge ligget på andre plass på verdensbasis.

Velvære. I våre dager er det mange som ikke vet forskjell på velvære og lykke. Av den grunn fortsetter en stor del av befolkningen å skaffe seg bare velvære. De reiser til syden, de trener, de vil på internett, de vil være venner med hele verden, de smiler til alle, de vil så gjerne tro at de er lykkelige. Når de er ulykkelige, tror de at velvære hjelper. Elsk alle og de elsker deg, tror de, men kjærligheten rammer dem allikevel ikke.

Lykke er å få det man virkelig trenger. Spørsmålet om lykke er totalt personlig. Det er å få tilfredsstilt et grunnleggende behov som går rett inn i personligheten, hodet, hjertet, kroppen, i det livet en lever. Det har en forandrende kraft. Den utsultede blir lykkelig, når han eller hun endelig får mat, og den fortsetter å komme. Den tørste når det kommer friskt vann, og det fortsetter å renne. Når det en trenger er der, er varig og til å stole på. Noen av de lykkeligste barn jeg har sett var to gutter som slapp å sove ute i teltet med faren en påske. Han tok dem etter noen dager i 20 kuldegrader  med inn på et hotell, og de fikk mat i restauranten. Den store gleden sto som en sky rundt dem. Vi andre som satt der kjente bare velvære.

Absolutt. Lykke er ikke relativt, det er absolutt. Det eneste som gjør oss lykkelig er når de dypeste og aller mest personlige behovene blir innfridd på en varig måte, enten de er fysiske, psykiske, sosiale eller åndelige. De må også bli innfridd på en slik måte at ikke noe er krenkende og uverdig. Sult, tørst, dødsangst, sorg, dyp fortvilelse, utestengning, forlatthet, opplevelse av meningsløshet og tomhet, forteller selv hva lykke dreier seg om. Moderne mennesker som har dekket alt de trenger av materielle behov, kan bare vanskelig kjenne denne lykken.

I moderne vestlige samfunn lever de fleste bekvemme liv, selv om der er sykdommer og plager. De er kanskje lykkelige, men de vet det ikke. Det de mangler er ofte kjærlighet. Eller et meningsfylt arbeid. Være nyttige for andre. Leve i et kjærlig fellesskap, med respekt, gjensidighet og harmoni. Det største problemet er at mennesker ikke kjenner seg selv som person. De vet ikke hva de virkelig trenger, de kjenner ikke sitt hjerte, sin kropp, sitt hode – de er langt borte fra sitt innerste. De vet ikke sin nød. De har det så godt.

Materialismen. Virkelig lykke er definert bort av den selvforherligende materialismen og individualismen i «verdens beste land» og av mangel på åndelighet. Mange har akseptert at det er best at det er slik, det beste er å leve alene og reise verden rundt. De har akseptert konkurransesamfunnet, grådigheten, korrupsjonen. De velger stadig det overflatiske livet og bruker velvære som metode. Dagene går med til slit, kamp, underholdning, opplevelser som henger utenpå som nye bobler, til et liv som forteller dem at det beste av alt er velvære, velferd, rus og flukt. De skal glemme sitt eget mørke sinn, overse andres, og spille sitt skuespill om det normale liv.

Lykke er og har alltid vært, det varige fellesskapet og trofast kjærlighet som er verdt vår respekt. Det er hva vi alle virkelig trenger. Andre som vi er glad i og som er glad i oss. Denne tilhørigheten som vi kan verdsette den og gjengjelde, og som er til vårt felles beste. Der hvor det ikke finnes godhet, kjærlighet og sannhet er det ingen lykke.

Løgnen. Spesielt løgnen uthuler alle relasjoner. Som dråpen som uthuler fjellet. Selv hvite løgner blir langsomt til ondskap. Ondskapen gjør ansikter forgremmet, gjør alt smått og usselt, hatet besetter og forstyrrer alle relasjoner. Å være ulykkelig, er ikke å mangle velvære, men være rammet av løgn, ondskap, hat og systematisk forminskning i nære relasjoner og i egen relasjon til andre og til Gud.

Den store lykken er som den store forelskelsen. Den frelser oss. Vi kan tenke på den og de vi virkelig elsker og er glade i døgnet rundt, bare tanken alene gir oss mening og energi. Eller vi kan utføre en innsats som øker lykken for mange andre og oss selv. Vi skal selv være tilstede som ekte personer. Vi skal gjøre det gode i viktige øyeblikk. Vi skal tenke på det gode, sanne og skjønne, og glede oss over dem, se at de hører sammen i et hele.

Det virkelig sanne, skjønne og det gode varer. Som filosofen og politikeren Boethius (480-524 e. Kr.) skrev i Filosofiens trøst: «Lykke er å skue Guds godhet i kosmos.» Da satt han i fengsel og ventet på en grusom henrettelse som ble iverksatt. Han tenkte på det mest varige av alt og klarte å beholde både sin forstand og menneskelighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 23.2.2015