På tide med 
islamkritikk

Jeg hadde skikkelig prestasjonsangst da jeg skulle intervjue sjefsateisten Richard Dawkins for Vårt Land. Men etter jeg hadde snakket noen minutter med ham, måtte angsten vike for oppgitthet. Argumentene hans var så lettvinte, og han la for dagen en manglende forståelse for hva gudstro er for oss som tror. Kristendomskritikken hans traff meg slett ikke.

Jeg kjenner noe av den samme oppgittheten synke innover meg når jeg leser eller hører såkalt islamkritikk. Svært ofte er det basert på noen få skriftsteder fra Koranen, noen grove generaliseringer over muslimer, noen helt uhistoriske eksempler fra historien og en fullstendig mangel på innlevelse i hvordan muslimer praktiserer og oppfatter sin tro.

Når jeg med min begrensede kunnskap om islam opplever den såkalte islam-kritikken som useriøs, hvordan er det da for muslimer?

Lettvint. Men jeg opplever også en tilsvarende lettvinthet fra motsatt side. Man slår om seg med klisjéer som «islam er fredens religion» og «dette er ikke islam». Men islam er jo så mangt, og i noen av sine uttrykksformer er den slett ikke noen fredens religion. Når man underslår fakta for å berolige seg selv, eller for ikke å provosere muslimer, bidrar man til at islam slipper unna det kritiske søkelys som kristendommen har måttet forholde seg til.

Derfor hadde det vært så bra om det kom virkelig kvalifisert islamkritikk ut i offentligheten. Den finnes jo. Ikke minst i det så ofte utskjelte dialogmiljøet finnes det mange som har kunnskapen. Men de lar seg sjelden lokke ut i offentligheten, kanskje av frykt for å bli misbrukt. Noen få muslimer har bidratt offentlig. Sylo Tarakus kronikk i Vårt Land torsdag er ett eksempel – selv om han riktig nok ikke lenger er en troende muslim.

Illojalt. I Vårt Land har vi i mange år ment at en troverdig kristen avis også må trekke fram kritikkverdige sider ved kristne institusjoner og kritikkverdige utslag av kristen tro. Men mange­ ganger opplever vi at kristne mener vi er negative, illojale og ukristelige når vi gjør det. Jeg har en mistanke om at muslimer som ytrer seg kritisk om ­islam, møter lignende – og kanskje sterkere – sanksjoner i sitt nærmiljø.

«Mange er redde for å bli stemp­let som ‘islamkritikere’, eller i verste fall som ‘fiender av islam’, og risikere å bli sosialt ­utstøtt og kanskje truet på ­livet», skriver Taraku.

Det er kritikken innenfra som er mest effektiv. Derfor er det nødvendig at muslimer utfordres til å bryte slike barrierer. Men når slike utfordringer kommer med en mistenkeliggjørende undertone, er det ikke sikkert de fungerer etter hensikten. Enda verre er det når kritiske muslimer møtes med påstander om at de lyver. Og skaper det egentlig rom for slik kritikk at det hele tiden legges vekt på at muslimer bør krenkes?

Sverdversene. Det er påstanden om at islam er voldelig som oftest står på dagsorden når ­islam kritiseres. Det er ikke så merkelig. Vi opplever stadig nye avskyelige voldshandlinger som begrunnes ut fra islam.

Da holder det ikke med forsikringer om at islam er en fredens religion. Det må begrunnes for å være troverdig. Både terroristene og islam-kritikerne kan jo vise til klare vers i Koranen som ­begrunnelse for volden – og i tillegg opptrådte jo profeten selv nokså voldelig noen ganger.

Det finnes veletablerte og anerkjente muslimske tolkningstradisjoner der dette utlegges som betingelsene for voldsutøvelse i ulike situasjoner - prinsipielt sett ikke ulikt kirkens tradisjon om rettferdig krig.

De aller fleste muslimer tar ­avstand fra vold. Men kan de ­argumentere teologisk for at terror­istene tar feil når de bruker tekstene til å begrunne vold? Og om de kan og gjør det i interne fora – hvorfor formidler de det ikke utad?

Hellige skrifter. Det kan være man er redd for konsekvensen av å tukle med Skriften. Men teologiske avklaringer trengs ikke bare for de såkalte sverdversene­. Forbudet mot å skifte religion­ med dødsstraff som ytterste konse­kvens, dødsstraff for ­homofili og steining av utro kvinner kan alt begrunnes i de hellige skriftene.

Flertallet av muslimer – i alle fall i Norge – er også mot disse tingene. Men skal de argumentere mot, må de innta en kritisk holdning til hellige skrifter. Vi vet jo hvor krevende det har vært for kristne å gjøre noe tilsvarende med Bibelen.

Den vanskeligste teologiske posisjonen i islam er at profeten Muhammed fikk Guds endelige åpenbaring, og at de andre religionene dermed er mindreverdige. Tradisjonelt har dette vært forstått som at islam skal ha en dominerende stilling i samfunnet. Kristendom og jødedom kan tåles, men må underordne seg islam. Og samfunnet må styres etter sharia.

Sin plass. Først når det blir tatt et teologisk oppgjør med det, kan islam finne sin plass i dagens samfunn. En slik opplyst islamkritikk er høyst påkrevet.

Men vil vi ha det, må vi slutte å omtale muslimer som en enhetlig, uforanderlig gruppe og islam som en entydig og uforanderlig religion.

FØRST PUBLISERT SOM KOMMENTAR I VÅRT LAND 21.2.2015