Tid for øynenes faste

Smarttelefonene har erobret land og folk. Vi er blitt avhengig av dem og de sosiale nettverkene.

Emnet for samtalen mellom voksne og ungdommer på temakvelden i menigheten var digital støy. Vi snakket om hva de nye smarttelefonene, nettbrettene, Twitter og Facebook gjør med oss, og om fastetiden har noe å lære oss.

Alle var enige om at vi kan bruke disse medier på en god måte og vise engasjement for andre. Men mange innrømmet at vi altfor ofte fyller ledige hull i tilværelsen med å kikke på nyheter, søke i den virtuelle virkeligheten, gjøre henvendelser til Facebook-menigheten og la oss behage av de «smarte» telefonene.

Rastløse. Derfor snakket vi om hva dette gjør med oss som individer og fellesskap i form av rastløse, oppstykkede dager og samlivsopplevelser på sparebluss. En fortalte at han har hørt om besteforeldre som var så irriterte på barnebarnas smarttelefonbruk når de var på besøk at de nå hadde inngått avtale om deponering av telefonene på en nylaget hylle i gangen for dette bruk. Endelig fikk de tid til å snakke sammen, spille Ludo, se film og møtes.

Eller for å følge biskop Georg Hilles råd til unge i et intervju med Vårt Land nylig: «Se på hverandre, hør på hverandre og ta på hverandre!» Det handler om ekte fellesskap hvor vi sier nei til det som ødelegger et ja. For denne familien ble et begrunnet nei fra besteforeldrene et ja til seg selv og et ja til et større fellesskap.

Varsku. Jeg har møtt par som forteller hvordan smarttelefonene fører til energilekkasje i samlivet. «Vi sitter i hver vår stol med forskjellige Facebook-venner og bruker tid og krefter på å dyrke menigheten der ute i stedet for å investere i hverandre.» Vi må rope varsku.

Prester forteller meg om økende irritasjon over bruken av smarttelefoner i kirkerommet. En ting er at vi glemmer å slå av telefonen og opplever at de såreste eller helligste øyeblikk blir ødelagt av forurensende lyd. En annen ting er at folk, også i kirkerommet, sjekker meldinger, sport og nyheter og sender meldinger. Du ser det godt fra prekestolen, og du ser det under kjedelige taler i lystig lag.

Sånn sett er det slett ikke rart at det skorter med blikkontakten. Vi er trofaste mot vår telefon og troløse mot hverandre. Øyets faste bør bli en eksistensiell utfordring i 2015.

Forsøpling. For mange år siden leste jeg den utfordrende fasteboken Øjnenes faste av den danske teologen Svend Bjerg. Han påviser hvordan våre synsvaner har endret seg dramatisk fra middelalderens fokusering på de få og viktige bilder til vår tids digitale mylder av synsinntrykk som etterlater oss som containere for digital forsøpling.

Ifølge Bjerg kan fasten få en ny vitalitet hvis vi trener oss på å forsake den onde og samtidig feste blikket på den kampen Jesus kjempet i sin lidelse og død. Da kan blikket vårt renses så vi kan se liv i lidelsen og lys i mørket.  Bjerg snakker om tre sider ved øynenes faste.

Den ene er det sosialetiske blikk som handler om solidaritet og at vi ser hverandre. Den andre er å se den skjulte meningen bak Jesu lidelser, det store mysterium som bringer forsoning nær til alle som tror. Den tredje handler om å trene opp det indre blikk så vi kan ane hva Jesus stedfortredende gjerninger handler om.

Kjærlighetens blikk. Når jeg leser Bjerg får jeg lyst til å hvile blikket på noe annet enn flyktige bilder og mylderet av nettnyheter på smarttelefonen. Synet av et ikon og et krusifiks er fastetidens øyemål. Synet av et barn, synet av en ungdom, ektefellens ansikt og kollegaens bekymrede panne er livsviktige mål for blikket.

Uten kjærlighetens blikk forkommer vi. Fastetidens nødvendige nei for å kunne erfare et skikkelig ja, blir eksistensielt avgjørende for oss selv og våre fellesskap. Hvis ikke vi styrer sanseinntrykkene styrer de oss. Nå er vi i ferd med å mette våre øyne med så mange uvesentlige glimt at vårt fastehåp er å sette synet på diett.

Først publisert i Vårt Land 20.2.2015