Relevant faglighet og faglig relevans

Prestene er kirkens nøkkelpersonell. Presten er kirkens representant og viktigste symbolbærer i menigheten. Nå bæres og næres ikke menigheten av presten alene, heldigvis, og det kan vel stadig være et under at troen gror og kirken består. Men presten er ofte den mest sentrale person i det kirkelige arbeidet på stedet.

Kirken har et stort ansvar for å videreføre det kirkehistorien har lært oss om hvor viktig det er å ha et velfungerende presteskap. Hvordan skal presten beholde sin relevans i samfunnet og fortsatt være bærer av viktige funksjoner for sine medmennesker? Vi ønsker ikke marginaliserte prester, som bare betyr noe for den innerste krets av trofaste troende. Vi ønsker prester som gjennom kjennskap, kunnskap og klokskap er i berøring og interaksjon med folks dagligliv. Det er ikke enkelt å leve, men presten skal bidra til at vi kan klare det.

Vi har tung tradisjon for å gi presten et langt akademisk studium med i bagasjen. Studiet skal gi utdannelse og dannelse. Det skal dyktiggjøre presten i å tilegne seg nedarvet kunnskap og gi evne til selvstendig refleksjon rundt religiøse, historiske og mellommenneskelige spørsmål. Dannelsen som følger utdannelsen skal gjøre oss i stand til å omsette fagligheten på gode måter i levende liv, så den blir opplevd som relevant for menneskene vi omgås.

De siste årene har vi hatt stor satsing på trosopplæring i kirken. Det har sine grunner i omleggingen fra religionsopplæring i skolen til trosopplæring i kirken. Dette har å gjøre med grunnlaget for å være et kristent folk. Trosopplæring er relevant stoff for den oppvoksende slekt. Om nye generasjoner skal ha eierforhold til kristen tro og kristne tradisjoner, så må tro og kristen livstolkning læres tidlig i livet. Derfor må trosopplæring fortsatt være satsingsområde i kirken. Men vi skal også vite at det er en formidabel oppgave. Om menighetene skulle fått kompensert for alle årsverk som skolen har disponert til religionsundervisning, så skulle vi hatt et korps av troslærere og kateketer som ligger himmelhøyt over det antallet kirken er blitt tilført gjennom reformen. Sånn er det, og det er ikke realistisk å vente seg noen større økning her.

Hva så med menighetens nøkkelpersoner, prestene? Vi har fått mer å gjøre og større forventinger på våre skuldre, med mange nye tiltak for å formidle tro til barn og unge. Vi gleder oss over nye yrkesgrupper i kirken og må ikke redusere fokuset på disse, men presten, den gamle tradisjonsbærer, skal heller ikke glemmes. Hun eller han er menighetens symbolbærer i møte med gleder og sorger i folks liv på stedet. Presten formidler tro i glede og sorg. Den fagligheten presten bærer med seg, skal gjøre oss i stand til å gå inn i alle farger livet byr på med trygghet og troverdighet, så troen blir formidlet på relevant vis.

Derfor skal vi ikke slakke på kravene til presten. Det må kirkeledelsen og studiestedene fortsatt sikre. Fra Presteforeningens side må vi holde oppe motivasjonen for faglig oppdatering gjennom etter- og videreutdanning for prestene, og bidra til at det legges godt til rette for det. Sånt koster penger, men kirken gjør vel i å anvende dem. Den kompetansen man tilegner seg skal styrke evnen til å omsette fagligheten i levende liv og er verdt både studiepermisjoner og lønnsøkninger.