Kirken er ingen aktivistorganisasjon

Akkurat nå handler det om klima. Skal kirken mene noe om klimaspørsmål i det hele tatt? Skal den mene noe om oljeboring ved iskanten mot Arktis, nivå på olje- og gassutvinning, utslippskvoter – og andre spørsmål som står på den politiske dagsorden i Norge?

Den umiddelbare foranledning for denne diskusjonen, er den kronikken to av våre biskoper skrev sammen med andre representanter for Klimaalliansen. De kunne gjøre det, blant annet fordi Kirkemøtet for et par år siden vedtok å melde Den norske kirke inn i Klimaalliansen – og Kirkerådets kommunikasjonsavdeling mente at alle burde stemme «grønt».

For et par år siden var også Den norske kirke en blant et femtitalls organisasjoner som hadde sterke meninger om Nasjonal transportplan.

Samtalen om forholdet mellom religion og politikk er evigvarende. Det er fordi religion og politikk ikke er faste størrelser. Religion er ingen privatsak. Den hører hjemme på den offentlige arena. Politikk handler ikke bare om det som foregår i partiene eller på Stortinget. Det meste av det vi foretar oss som enkeltpersoner eller i et eller annet organisert lag, har politiske konsekvenser.

Grenser. Det betyr likevel ikke at vi skal la være å lage noen grensemarkeringer:

1. Kirken er ikke et meningsfellesskap. Den er et sakramentalt fellesskap som vi er døpt inn i og tilhører fordi Kristus holder fast i oss. Kirkens enhet blir ikke til fordi vi mener det samme om etikk og politikk. Kirkens enhet handler dypest sett heller ikke om vi er lutheranere, katolikker eller pinsevenner. Vi unnslipper ikke kirkens enhet - eller hverandre - ved å melde oss over i et annet kirkesamfunn. Kristus er større enn det enkelte kirkesamfunn.

2. Kristen tro og kristen etikk har alltid hørt sammen. Slik er det i Jesu forkynnelse og slik har det alltid vært i kirkens liv. I vår tid har vi uendelige, kirkelige diskusjoner om samlivsformer. I kirkens historie har diskusjonen kristnes forhold til bruk av vold og deltagelse i krig vært en vel så langvarig debatt. Men, og det er det viktigste: Alle kan preke god moral. Kristen tro er at ethvert menneske har et innebygget moralsk kompass.

3. Kirken skal gi etisk veiledning når det er entydige linjer mellom trosgrunnlaget og et alternativ i en politisk sak. Det kan skje. Det var tilfelle når apartheid i teori og praksis graderte menneskeverdet. Det kan være tilfelle der krigføring bryter med normer hentet fra kristen tenkning om hva rettferdig krigføring skal være – det er blant annet vanskelig å tenke seg at det noensinne ville være rett å bruke atomvåpen. Og – det kan være at alternativer i klimapolitikken som definitivt truer våre barns, barnebarns og klodens eksistens.

Dilemmaer. 4. Politikk handler stort sett om dilemmaer. Verdiene viser seg ofte i hvilket alternativ man velger i møte med dilemmaene. I slike situasjoner må både politikere og vi andre veie ulike verdier opp mot hverandre: Arbeidsplasser og miljø. Høy oljepris som gagner klimaet, eller lav oljepris som gagner verdens fattige. Gass mot kull. Legers reservasjonsrett mot alles rett til forutsigbar helsetjeneste. Listen kan forlenges i det uendelige. I slike situasjoner er det vanskelig entydig å si hva en kristelig løsning skal være.

5. Kirken, ved biskoper, Kirkemøtet eller andre organer, bør ikke mene noe bestemt i saker der politikere, og alle andre, må gjøre avveininger der verdier står mot hverandre. Kirken kan bidra til å tydeliggjøre hvilket mål vi bør ha som samfunn: En bærekraftig økonomisk utvikling, rettferdighet og god fordeling av ressursene, rettstaten og respekt for menneskeverdet. Den kan tydeliggjøre alternativene, synliggjøre relevante verdier, og fremme samtalen. Dernest skal den ivareta en god luthersk arv: Å respektere både et kristent menneskes og et hvert menneskes frihet.

6. Hvis menneskers møte med kirken blir kirkens meninger om aktuelle politiske saker, vil den raskt miste sin åndelige autoritet. Kirken skal ikke være en blant mange politiske meningsbærere i vårt samfunn. Personlig har jeg ikke noe mot Klimaalliansens anliggender, men det er ikke et sted for Den norske kirke. Et slikt medlemskap bidrar til å tegne bildet av kirken som en aktivistorganisasjon, som en av samfunnets interesseorganisasjoner. Det er vi ikke.

De fattige. 7. Kirken skal først og sist snakke om Gud, på kirkens prekestol og i det offentlige rom. Dernest skal den ivareta mennesker, og ganske særlig de fattige. Det handler om klima- og annen politikk. Derfor skal den følge og delta i all offentlig samtale. Der skal den bidra til et godt, verdibasert fundament for politiske avgjørelser.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.2.2015