Bernt Torvild Oftestad

114

Politiserende statsbiskoper i demokratiet

I en statskirkelig posisjon bør biskopene ikke drive politikk. Om det er så viktig, bør de trekke seg og bli vanlige borgere.

Publisert: 15. feb 2015

Igjen står Den norske kirkes politiske rolle på dagsordenen. Stridsspørsmålen er skattepolitikk, oljeboring og forbud mot tiggeri. Vårt Land har fulgt opp med intervjuer med professor Vidar Haanes og lederen av Kirkerådet Svein Arne Lindø (VL 13.2).                                   

"Siden reformasjonen har biskopene vært blant landets fremste embedmenn. Det er en klar politisk rolle," slår Haanes fast. Det er så langt det rekker, riktig nok. I den gamle dansk-norske konfesjonsstaten inngikk "religionen" i fundamentet for staten.  De som forvaltet den, biskoper og prester, hadde en viktig posisjon med betydelig myndighet. Men all myndighet ble gitt ovenfra, til sist fra Kongen av Gud nåde. Det gjaldt også biskopene. De var enevoldskongens biskoper. Biskopenes politiske rolle var å tjene Kongen.                                                                                                                                    

I det borgerlige demokrati skal politisk makt og myndighet gis nedenfra, dvs. fra folket ( i valg). Folkeopinionen gir statsmakten legitimtet og legge føringer for dens styre. "Undersåttene" er blitt "borgere". En konsekvens av borgerliggjøringen av den politiske makten var at alle politiske privilegier ble avskaffet. Det rammet adelen, men satte også kirkene i Europa i en prinsipielt ny situasjon. Ingen institusjon skulle ha noen selvskreven priviligert posisjon som politisk aktør, ikke noen selvstendig rett til å påvirke statsstyret på siden av eller over (dvs. uavhengighet av) folket. Dette gjaldt selvsagt også kirkens tjenere. Når det i dag tas politiske initiativ fra kirkelig side, skjer det innenfor rammen av dette politiske system. Og det legitimeres ut fra det.                                            

Etter de siste grunnlovsendringene (i 2012) er Den norske kirke tildelt en priviligert stilling i forhold til staten. Storinget bestemte at den skal være en nasjonal folkekirke, dvs. demokratisk strukturert og styrt nedenfra av folket gjennom alle de døpte ved valg til kirkeledelse. Dens priviliegerte stilling gir altså ikke noen særegen posisjon eller myndighet som politisk aktør overfor stat og i samfunn. Når biskoper opptrer politisk, kan det altså ikke legitimiteten hentes fra kirkens priviligerte stilling. Men hvordan skal den da begrunnes? Kan den hentes på demokratisk vis fra kirkens folk, dvs. de døpte? I de seneste år har det vært viktig for Den norske kirkes ledelse å slå fast at alle døpte har myndighet til å påvirke kirken så vel teologisk som kirkepolitisk. Men har man da demokratisk dekning blant kirkens folk til å anbefale høyere skatter, dropping av oljeboring i nordområdene, aksept av tiggeri osv. Det er det grunn til å tvile på. De døpte stemmer på og ofte tilhører forskjellige politiske partier som ikke har samme syn på disse spørsmål, noe som også er kommet frem i offentligheten.                                                                                                           

Vidar Haanes gjør en viktig observasjon når han viser til at det på 1970-tallet oppsto et "radikalt miljø blant prestestudentene, særlig ved Misjonshøyskolen i Stavanger - et miljø som biskop Tor Jørgensen hørte til." Det er de såkalte "kristensosialistene" Haanes her viser til. Dette var unge mennesker som soknet for det aller meste til Sosialistisk Venstreparti. "Kristensosialistene" ble etter hvert sosialdemokrater og sto for en teologi som passet til denne ideologien. Mange av dem kom til å innta ledende posisjoner innen Den norske kirke, noe som gav stor mulighet til å prege kirkens fremtid teologisk og kirkepolitisk og dens etiske og sosialetiske profil. Dette gav en kirken, når den etter hvert ble mer venstreorientert, en politisk gevinst.                                                                                                                           

En virkning at at Den norske kirkes toppsjikt ble mer venstreorientert., var at den sjelden eller aldri engasjert seg politisk i konflikt med sosialdemokratisk og/eller venstresosialistisk politikk. Samforstand mellom kirke og sosialdemokrati i sosialetiske og politisk-etiske saker gav en praktisk-politisk "legitimitet". Men den er bare delvis og høyst betinget. Når det nå er kommet en regjering av Høyre og Frp, blir den av kirketoppene oppfattet som en politisk motspiller. Her slår den "kristensosialistiske" arven igjennom. Og folk som sokner til det politiske høyre, melder seg ut av kirken.                                                                                     

Bør ikke det borgerlige demokrati ha rom for politiske utspill  i offentligheten også fra biskoper. Men biskopene i Den norske kirke står i en politisk særstilling En biskop i en kirkeorganisasjon som er priviligert av staten, får et problem. Privilegiet kan få to negative virkninger. Man kan på den ene siden tro at det gir en særegen politisk myndighet i det norske samfunn. Man kan på den annen unngå å utfordre de politiske krefter som innehar statsmakten som har gitt privilegiene, idet man holder frem i offentligheten politisk-etiske målsettinger som de "statsbærende" krefter står for.                                                                                                                                       

Dreier det seg ikke her om å bringe Skriftens budskap inn i offentligheten? Men Skriftens budskap kommer ikke flytende som i flaskepost. Det kommer formidlet, kirkelig institusjonelt og sosio-politisk innrammet. Når biskoper utlegger skriften, gjør de det i en kirkelig institusjonell ramme - som biskoper. I en slik statskirkelig posisjon bør de ikke drive politikk. Om det er så viktig, bør de trekke seg tilbake fra embetet å bli vanlige borgere.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Bernt Torvild Oftestad. Gå til den siterte teksten.
Politikere har meldt seg ut av Den norske kirke. Grunnen er politiske utspill fra enkelte biskoper

Kirke-politisk samrøre der de minst kompetente skal prøve å overstyre de kompetente.

Politikere uten teologisk kunnskap styrer kirkens teologi og biskoper som prøver seg som politikere uten at de har blitt valgt til det.

Det er nok noen som åpenbart burde gjort andre yrkesvalg her.

Får håpe politikerne blir så lei av innblandingen at de slipper kirken fri. Men da blir det vel et ramaskrik fra prestestanden og deres kollegaer. For da må de omskoleres.

Mest leste siste måned

Visjon Norge som «Guds forrådshus»?
av
Cecilie Erland
13 dager siden / 1814 visninger
Tilbake til humanismen
av
Hans Anton Grønskag
6 måneder siden / 1719 visninger
Å bli forma til eit kristent liv
av
Hallvard Jørgensen
10 dager siden / 1689 visninger
Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
rundt 1 måned siden / 1450 visninger
Rusreformen som gjør vondt verre
av
Constance Thuv
7 dager siden / 852 visninger
Prestekallet kommer innenfra
av
Maryam Trine Skogen
18 dager siden / 842 visninger
Lengselen etter det evige hjem
av
Heidi Terese Vangen
3 dager siden / 826 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere