Verdidebatt

Folkeateismen som drukner i eget speilbilde

Nyateistene jubler. Et angrep på Gud fra Stephen Fry bekrefter deres eget umodne gudsbilde.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Eureka! Ergo! For første gang ramler ordene ut av folkemunn med fullt alvor. Den britiske komikeren og ateisten Stephen Fry har gitt dem muligheter til å være elitistiske. I et TV-intervju som i to uker har gått sin hurragang i sosiale medier utbasunerer han sitt raseri mot en gud som ikke griper inn mot det onde i verden.

Folk tror de har oppdaget noe som slår beina under kristendommen. Som om kristne ikke har tenkt på dette før.Som om teologi går ut på å synge hymner og stemme orgelet til søndagen for å blidgjøre denne slemme guden så han ikke sender pest som hevn for utelatt gudstjeneste.

Jeg føler sympati med raseriet til Stephen Fry. Jeg skjønner at han er sint på denne guden og heller vil brenne i helvete enn å spille på lag med ham. Problemet er bare at den guden han snakker om, slett ikke er den kristne guden. Den guden han retter sin frådende vrede mot har han skapt i sitt eget bilde. Den er et speilbilde av egne fordommer.

Dette går altså som en vekkelse gjennom folket. En vekkelse som får internett til å hyperventilere. «Noen evner å si det andre bare tenker,» skriver folk. Som om Fry er oppfinneren av det ondes problem. For de fleste filosofer og teologer er dette ren kiosklitteratur.

Jeg kom selv i skade for å legge ut intervjuet med Fry på Facebook og kritiserte ham for å ha et umodent og barnslig gudsbilde. Før jeg rakk å angre kom folket marsjerende i takt, med hyllester til Fry og anklager som: «så det er studiepoengene dine i filosofi som gjør at du kan dømme andres gudsbilde?»

Jeg svarte ja. For på sett og vis er det utdannelsen som har skapt rom for refleksjonen som har modnet mitt gudsbilde. Og Frys gudsbilde minner meg om mitt eget umodne.

Fry synes å kjefte på barnets projeksjon av ­guden fra de mørkeste kirkebenkene. Guden som tordner mot homofili og får Fry til å bytte ut sine egne følelser med skyldfølelse. Når gudsbildet stopper der, så står den ulogiske guden igjen. En gud som – for å sitere fra diskusjonstråden min på Facebook – «brutalt straffer sin egen sønn for å bøte på syndene til menneskene han selv har skapt». Her mangler tydelig innsikt i hva Guds inkarnasjon i verden handler om.

Men folk forlanger å ha slike meninger i fred, basert på «fritt-etter-fantasien-kunnskap» om en gud de tror er den kristne. Som om denne guden er allemannseie i et land hvor kristendomsundervisning lenge har vært obligatorisk, i et land hvor Gud opptrer hyppig i fædrelandssangene.

Jeg tror at religion og vår evne til å romme den, henger sammen med vår evolusjonære utvikling. Evolusjon er en form for modning. Utvikling av hjernens kapasitet til å kultivere kunnskap og lære av erfaring, avhenger av at man faktisk åpner for å lære av erfaring. Man må innrømme at man har noe å lære.

Jeg har selv brukt mange av studiepoengene mine på å studere ulike apologetiske tilnærminger til det ondes problem på ateistenes premisser. Jeg ble besatt av å finne oppskriften – på å finne et svar som tettet igjen «the missing link» mellom tro og viten.

Nå kan jeg snakke lenge og svulstig om fenomenologiens mulighet til å møte dette hellige, som jeg har innsett ikke kan gripes polemisk. En gud som står og faller med logikk og polemikk kan umulig ha fostret så mange ideer, så mye kunst og refleksjon, moral og inspirasjon. En slik gud kan ikke ha inspirert Caravaggio, Michaelango og kunsten som pryder Peterskirken.

Jeg diskuterer gjerne Gud med ateister. Men ikke på premissene til nyateistene – som pøser ut argumenter fra bøker som hører hjemme blant kiosk­litteraturen på Narvesen nedenfor Deichmanske.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt