Å støtte de gale handlingene får konsekvenser for alle.

Hei

Denne artikkelen tar for seg den troendes liv,og man kan finne mange likheter, blant de ikke troende også. Man har både lover og grensesettninger hos barn, og man advarer barn mot de farene de kan råke utfor, men ofte glemmer barna disse farene som lurer, og det gjør også de voksne. De overtarmp man gjør får konsekvenser, for den  troende og den ikke troende. Alt fra løgn til drap får en konsekvens, Man kan aldri slippe unna sine handlinger man gjør som er galt. mange prøver gjerne å snike seg unna de konsekvensene handlingene får. Om ikke loven innhenter deg, så vil dommen etter døden være en som dømmer  oss utifra våre egne handlinger.  Loven skal gjelde for alle mennesker, og den skal være retteferdig. Det samme er Gud Rettferdig. men forskjellen mellom Loven, og Guds nåde er så mye større og bredere en noen menneske kan fatte. Der tilgivelse og synd blir strøket ut, våre overtredelser blir visket bort i fra Guds minne kastet i glemselens hav, men det blir  ikke våre straffbare handlinger i denne verden, for i papirene står det alltid hva du har gjort, og man slipper ikke unna det som står skrevet om oss som lovbryter. Det vil følge oss til graven, mens hos Gud så vil det være glemt, når man går inn i dødenfor den som har vendt seg om i fra sine syndige handlinger, begrunn av Jesus Blod .

I det dagelive livet rundt oss, så snakker man om hverandre, på godt og ondt. Hadde man fått en nabo siden av oss, som tidligere hade vært pedofil, så vet vi hvilke fordommer man hadde hatt mot denne naboen. Er det viktig å minne hverandre på om farene som lurer uten å dømme andre ? Eller skal man ikke advare om eventuele farer som man kan snuble inn i, når man vet at det kan gå galt for våre medmennesker eller søsken .?  Det å påminne hverandre som søsken, om hva som er synd er viktig. slik både Paulus sier og Jesus taler om. Forman værandre i KJÆRLIGHET. og kjærlighet handler om å bry seg om sannheten i Guds ord. Jeg sier ikke at man ikke synder, alle gjør det på veien, men forskjellen er om man lever i synden eller ikke. Alle snubler, men det å reise seg opp igjen å vandre bort i fra den synden man snublet i er noe annet. Det å støtte synden er ikke heldigt, for det rammer den som støtter synden like hardt som den som gjør handlingen, slik er det i loven også, man blir medskyldig, derfor er dette så alvårligt for søsken som støtter syndens handlinger, og godtar dette fordi vi må vise vår kjærlighet, til mennesket, men ikke til syndene mennesket gjør,for det får konsekvenser .

Fant denne artikkelen med Bibelvers, og enkle forklaringer på hvor viktig netopp det å opplyse og påminne hverandre, og advare hverandre om konsekvensene av å leve i synd får.

av Rebecca Samsing

artikkelen er hentet fra boka Gull renset i ild. Det er blitt vanskelig å forstå hva man kan si og gjøre uten å bryte bibelens prinsipper om å ikke dømme hverandre. Betyr det at man ikke kan fortelle sannheten til syndere? Vil ikke de øyeblikkelig føle seg fordømt? Konklusjonen for mange blir derfor at man ikke skal forkynne mot synd eller advare mennesker. Til slutt finner vi at forkynnelsen mange steder er at vi blir frelst uansett hvordan vi lever.  Hvem våger vel å si noe annet når Bibelens ord blir oppfattet som fordom? Resultatet blir at skriftsteder i Bibelen som fordømmer spesielle synder, blir sett på som uvesentlig og kan til og med bli tabu.

Fra den første bok til den siste i Bibelen, til siste kan vi likevel lese om den ene Guds tjener etter den andre som fordømmer folkets syndefulle oppførsel. Konkrete synder blir tatt opp, personer blir nevn med navn og fordømt for sine synder. Alle profetene Gud sendte, forkynte  omvendelse fra synd. I Det gamle testamentet og Det nye, med døperen Johannes som første mann ut i Det nye Testamentet. (Luk.3,7-18)

Det er ikke vanskelig å se hvis man studerer Skriften, at Guds prester og profeter alltid skulle advare folk mot å synde, fordømme synden og be dem om å omvende seg. En slik forkynnelse ville hos de fleste i dag bli sett på som krenkende og fordømmende. Den verdslige mentaliteten til synd har nådd kirken, og den dominerende holdningen er blitt at synd ikke skal fordømmes, men at synderen heller skal oppmuntres til å være seg selv (å beholde sine feil). Dette er ikke en ny mentalitet, den har vært der i århundrer. På Jeremia og Esekiels tid var det likedan. Herren sa: "Dere styrker den ugudelige, så han ikke vender om fra sin onde vei og kan få leve." (Esek.13,22)

Bibelen snakker imot dømming av andre, men den oppfordrer også til fordømming av vranglære og synd. Paulus sier: "Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden skal bli dømt av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Hvor mye mer da de ting som angår dette livet?" (1.Kor.6,2-3) "Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham en og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv." (Tit.3,10-11) For å kunne gjøre dette, forutsettes selvfølgelig en gransking av rett og galt ifølge Skriften, og en utstøtning av det gale. Om ikke dette er dømming, hva er det da? Jesus sa: Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer skal dere selv bli dømt. (Matt.7,1-2) Paulus sier også: La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller årsak til fall i veien for vår bror. (Rom.14,13)

Hvordan skal man vite hva som er rett og hva som er galt om dømming? Og hva med fordom? Når kan vi si ifra, og når må vi la vær?

mvh

Rune