Jøder én dag, muslimer en annen

Innlegget er skrevet sammen med Ervin Kohn, nestleder kommunikasjon og Shoaib Sultan, spesialrådgiver, Antirasistisk Senter

Forfatter Ingvar Ambjørnsen skriver i Dagsavisen 30. januar om antisemittismens gjenkomst i Europa. Den var dessverre aldri borte. Ambjørnsen skriver også: «Det er livsfarlig å late som om det store antallet muslimske barn og ungdommer i klasserommene er helt uproblematisk i denne sammenhengen, slik mange nå velger å gjøre.» La oss derfor si dette så tydelig som mulig: Det er like legitimt å snakke om fordommer blant muslimer som blant andre. Ingen, absolutt ingen, har frikort til å hate. Alle som innehar fordommer, må konfronteres på dem, og må tåle å bli konfrontert på dem. Det gjelder muslimer, det gjelder etnisk norske, det gjelder jøder, det gjelder alle.

Hvis noen i et klasserom uttrykker fordommer eller hat mot jøder, må det tas tak i. Det kan ikke finnes rom for at skoleverket vårt viker unna i møte med hatet, uansett hvilken form det tar. Ikke etter Holocaust. Ikke etter 22. juli. Ikke med de angrepene vi nå ser på jøder og jødiske institusjoner i Europa, så vel som på moskeer.

La oss si det enda tydeligere: Hvis en muslim eller noen som helst andre uttaler seg negativt om jøder, eller positivt om nazisme eller jødehat, må eleven umiddelbart få en forståelse av at dette på ingen måte er kurant. Skolen må følge opp, ved behov over tid. Hvis en skole tillater at en elev går ut av skoleverket med slike holdninger, har skolegangen mislykkes på et av sine aller viktigste områder. Eksakt det samme gjelder hvis en elev uttaler seg negativt om muslimer, romfolk eller personer med afrikansk bakgrunn.

Begynnelsen må være at skolen reagerer. Mens mange skoler tar tak i antisemittisme og rasisme, har vi hørt altfor mange historier om skoler som lar slike betente saker ligge. Vi kjenner til tilfeller hvor både jødiske barn, muslimske barn og barn med afrikansk bakgrunn har blitt utsatt for rasisme uten at det har blitt adressert. En særlig del av dette er betydningen av å undervise i Holocaust, antisemittisme og rasisme. Denne oppgaven kan ikke tilsidesettes kun fordi lærerne møter motstand fra noen av elevene. Tvert om: slik motstand mot undervisning ikke minst i Holocaust understreker behovet, og motstanden bør selv bli en del av temaet for undervisningen.

Det er like uakseptabelt hvis lærere selv velger å styre utenom temaet på grunn av frykt for reaksjoner. Det kan oppleves som vanskelig å snakke om fordommer blant muslimer fordi det er så mange som har fordommer mot muslimer. Ikke rent få av dem som er opptatt av fordommer blant muslimer, er blinde for sine egne fordommer mot den samme gruppen. Noen ønsker også å bruke den antisemittismen som finnes blant muslimer som et virkemiddel i en kamp mot muslimer. Da reduserer man kampen mot antisemittisme til å være en kamp mot muslimer. Slik løper man ikke jøders ærend, men sine egne fordommers. Det er like uklokt som å bruke den rasismen som finnes blant nordmenn som et argument mot nordmenn som sådan.

Det er derfor også viktig ikke å generalisere om muslimske elever ved å tillegge dem negative holdninger som mange ikke har. Noen ønsker også å fremstille det som om islam nærmest skulle være antisemittisk ved roten. Det enkle faktum er at islam, som kristendommen, har en svært sammensatt historie i møtet med jødedommen. Det er lett å påpeke antisemittisme i kristen tradisjon, eksempelvis det grove og militante jødehatet man finner hos Martin Luther. Reduserer man kristendommen til dette, gjør man urett mot kristendommen og mot jødene, som er bedre tjent med en klokere kristendom.

Gjennom mye av historien har kristne utgjort en alvorlig trussel mot jøders liv og tro. De som har insistert på at kristendommen er anti­semittisk, er på ingen måte de som har drevet fram dagens langt bedre situasjon, hvor kristne i mange land ofte er viktige støttespillere for jødiske minoriteter. Innen islam kan man velge å fokusere på konflikten mellom jøder og muslimer i Medina, og anse dette som symbolsk for et evig fiendskap mellom jøder og muslimer, slik ekstremister gjør. Eller så kan man ha i tankene hvordan Muhammed under et jødisk gravfølge midt under konflikten reiste seg av respekt for det døde medmennesket, og ba sine følgesvenner om det samme. Konflikten i Medina blir da en historisk konflikt, ikke et symbol på evig fiendskap.

Koranens lære om betydningen av gjensidig respekt mellom muslimer, jøder og kristne, blir dermed det sentrale. De som overser slike positive aspekter, og heller insisterer på at islam er antisemittisk, gir et svært dårlig og farlig bidrag til å bekjempe antisemittismen. Flere undersøkelser viser at forekomster av antisemittisme og islamofobi følger hverandre i stor grad. En undersøkelse fra Pew Research Centre i en rekke europeiske land (2008) viser at i befolkningssegment hvor det er et høyt nivå av antisemittisme, er det gjerne også et høyt nivå av islamofobi. Det er eksempelvis høye nivåer av islamofobi og antisemittisme i Spania, Polen og Tyskland. Et land som skiller seg positivt ut i begge sammenhenger, er Storbritannia. Det samme forholdet med statistisk sammenfall i negative holdninger bekreftes av HL-senterets norske undersøkelse fra 2012.

Undersøkelsene viser hvor grunnleggende det er for kampen mot rasisme at det er en kamp mot all rasisme. Det er blitt et utbredt fenomen at noen velger seg ut hvilke minoriteter man vil og ikke vil identifisere seg med. Slik kan noen søke å gjøre seg til portvoktere mot antisemittisme, samtidig som de bygger opp fordommer og fiendebilder mot muslimer. Hvis kampen mot rasisme kjempes på denne måten, vil den alltid bli tapt.

Mye av dagens fordomsfulle tale mot muslimer utvider det generelle rommet for stigmatiserende betraktningsmåter. Hvilke grupper som rammes endrer seg; det er jøder én dag, muslimer en annen, romfolk en tredje, svarte en fjerde. I kampen mot rasisme kan man ikke velge grupper som fra et koldtbord. Det er rasismens natur og dynamikk som må bekjempes. Den kampen må, enda oftere enn i dag, også tas i klasserommene.

Innlegget sto på trykk i Dagsavisen 10.02.2015.