Laila Fresjarå Foldvik

7

Kristen oppdragervold.

Etter at Vårt Land før helgen skrev om hvordan ledelsen i Kilden menighet i Rogaland mener kristne skal oppdra barna sine, ønsker jeg å komme med noen refleksjoner i denne debatten.

Publisert: 10. feb 2015  /  540 visninger.

Selv om jeg i hovedsak har min kristne bakgrunn fra statskirken og indremisjonen, ble mye av ungdomstida mi på 70 og 80-tallet brukt i mer karismatiske miljøer. Ett av forbildene var Hans Bratterud.

Pastoren som ble anmeldt for å ha oppfordret kristne foreldre til å slå barna sine. Fordi det står i Bibelen. Jeg tenkte vel at det må være starten på kristendomsforfølgelsen at det ikke skulle være lov å si slikt. Og mente han hadde rett.

Samtidig visste jeg at jeg selv ikke kunne klare å gjøre noe slikt med barna mine. Derfor bestemte jeg meg for å ikke få barn, da jeg giftet meg som 20-åring. Da jeg under studiene mine kom i befatning med psykologi og psykiatri og ikke minst tilknytningsteorien, gjorde det et dypt inntrykk. Studietiden ble et vendepunkt, hvor jeg ikke bare fikk sette meg grundig inn i hva faglitteraturen sier om hva barn trenger og hvordan barn utvikler seg.

Jeg gikk også grundig igjennom Bibelen, fra perm til perm, for å se hvordan Gud ser på barn og oppdragervold. Jeg konkluderte til slutt med at jeg overhodet ikke tror kristne foreldre trenger å straffe barna sine i det hele tatt. Dersom Jesus har sonet all vår synd på Golgata, og tatt den straffen som vi fortjener, hvorfor i all verden skal vi drive på med å straffe barna våre? Hvordan kan da barna lære om nåden?

Midt i mine studier og grublerier kom en venninne tilbake fra sine studier i Tulsa. Hun hadde med seg flere bøker om kristen barneoppdragelse, blant annet en bok som het "Spanking" ("Rising").

Hvert kapittel startet med et vers fra ordspråkene, og ble avsluttet med et "nøkkelord". I et av kapitlene blir det forklart at barn allerede fra det begynner å krabbe kan være ulydige. Og all ulydighet måtte straffes med ris. Og det var viktig at risingen var hard nok og varte lenge nok til barnets gråt endret seg fra "cry of rebellion" (("opprørsgråt") til "cry of repentence" ("forsoning/angergråt").

Jeg fikk tre barn og flyttet til Frankrike. På de fire stedene jeg her bodde, var jeg i samtlige evangeliske menigheter alene om å si nei til kristen oppdragervold. Ikke så rart egentlig, da oppdragervold er svært vanlig i befolkningen forøvrig. Mine synspunkter ble likevel lyttet til med interesse i de fleste sammenhenger, da det jeg sto for var både nytt og annerledes.

Etter at fjerdemann ble født, flyttet vi fra Nancy til Annecy, hvor vi med en gang ble kontaktet av den lokale pastoren. Stor var gleden da det viste seg at han var norsk. Vanskeligere ble det da hans franske pastorfrue forsøkte å undervise de andre mødrene om viktigheten av å starte med å rise barna så tidlig som mulig. Hennes mann, altså pastoren, hadde gitt kraftig ris til deres sønn da han var seks uker gammel. Siden hadde han ikke grått, fortalte hun.

Sjokkert satt jeg på kvinnesamlingen, og forsøkte meg på noen forsiktige spørsmål. Som resulterte i at noen av mødrene begynte å gråte, mens de fortalte om psykiske lidelser tenåringene deres idag slet med. Som de fryktet kunne ha sin rot i all denne slåingen.

Jeg fikk selvsagt kritikk i etterkant av pastorfruen. Parallelt med disse menighetsopplevelsene, oppdaget jeg hva "tilknytningsomsorg" var, via den internasjonale ammebevegelsen La Leche League. Det gikk opp for meg hva slags omsorg barn på Bibelens tid fikk. En omsorg som bar preg av en tett og nær morskontakt, med amming og stell etter barnets rytme og mye kroppskontakt. Også om natten. Slik var det i tusenvis av år.

Og helt fram til vår tid, til John B Watson, grunnlegger av behaviorismen (læringsteprien) lanserte ideen om at morskjærligheten var skadelig for barn. Han anbefalte derfor minst mulig kroppskontakt med spedbarnet. Aller helst burde spedbarn vokse opp på institusjon. Men som en nestbest-løsning kunne de vokse opp i hjemmet, bare det fikk ligge i mørke rom, alene og kun tas opp til faste tider.

Utrolig, og skremmende nok, ble ideene hans med en gang adoptert av leger og myndigheter. Kanskje alle disse mennene som hadde noe å si i samfunnet, ikke minst pastorer, synes det var litt greit å få satt kvinnene igang med litt annet arbeid, og få slutt på all denne ammingen og dullingen av de minste til alle døgnets tider?

Fortsatt ser man to hovedretninger innenfor foreldreopplæring i amerikanske menigheter. Den ene er basert på streng kontroll og straff av ulydighet, mens den andre er mer opptatt av tilknytning og kjærlighet, inspirert av Dr. William Sears barnelegen bak "attachment parenting" (tilknytningsomsorg) (I innledningen av boka "The Complete Book of Christian Parenting &Child Care" beskriver han denne konflikten som foregår i enkelte amerikanske menigheter)

Da jeg flyttet tilbake til Norge i 2003, var jeg svært spent på hvordan holdningene til barneoppdragelse i "frikirke-Norge" hadde utviklet seg. (jeg hadde vært borte fra landet i 11 år uten internett!). Spent lette jeg i litteraturen som ble solgt på ulike kristne sommerstevner. Til min store sorg fant jeg bare "Babyboken" fra Prokla-Media, som allede i første kapittel følger opp Watsons råd om faste tider for mating og stell, samt en direkte advarsel mot "min" tilknytningsomsorg og La Leche League. Mer leste jeg ikke av den boken.

Håper bare ikke de 12 mannlige forfatterne (ikke en eneste kvinne på forfatterlisten) anbefaler fysisk avstraffelse i løpet av boken. Jeg er derfor glad for at Vårt Land har løftet denne debatten, da det kan hende det er nødvendig..

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Sigurd Eikaas

27 innlegg  5707 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Takk skal du ha for en reflekterende og klok artikkel! :-)

Kommentar #2

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Frem i lyset med det !

Publisert rundt 5 år siden
Laila Fresjarå Foldvik. Gå til den siterte teksten.
Og all ulydighet måtte straffes med ris. Og det var viktig at risingen var hard nok og varte lenge nok til barnets gråt endret seg fra "cry of rebellion" (("opprørsgråt") til "cry of repentence" ("forsoning/angergråt").

Jeg ante jo at i enkelte kristne miljøer praktiserte barneoppdragelse over kanten av det som  er forsvarlig, sett ut fra det bibelske kjærlighetsbudskapet.

Men dette var sjokkerende opplysninger.  Det er ikke bare kvalifisert ukristelig, det vitner også om total mangel på innsikt og kunnskap om hva bibelen taler klart om, og som også samstemmer med det som barnepsykologien taler klart om.

Det du forteller om her, om kjente ledende menighetspastorer og forfattere som kommuniserer ut slike holdninger til sine menighetslemmer og tilhørere, det er rystende lesning.

Jeg begynner faktisk å ane litt om hvorfor det finnes så mange kristendomshatere blandt oss.

Takk for at du meddeler oss dette, selv om det var vondt å lese. Det er flott som du sier at Vårt Land løfter denne debatten, og håper at den ikke dør ut med det første. Mange av oss trenger en oppvåkning her, om hva som skjer på denne arenaen.

 

 

Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

191 innlegg  13478 kommentarer

Huff!

Publisert rundt 5 år siden
Magnus Leirgulen. Gå til den siterte teksten.
Takk for at du meddeler oss dette, selv om det var vondt å lese. Det er flott som du sier at Vårt Land løfter denne debatten, og håper at den ikke dør ut med det første. Mange av oss trenger en oppvåkning her, om hva som skjer på denne arenaen.

Ja, dette var virkelig rystende lesning - og mye jeg ikke hadde noen aning om.  Jeg trodde faktisk bevisst og planlagt rising av barn som et ledd i oppdragelsen i vår del av verden - i vår tid - var et forlatt stadium (bortsett fra i noen ytterst få, "bortgjemte" sekter).

Kommentar #4

Rune Holt

11 innlegg  11104 kommentarer

Nei

Publisert rundt 5 år siden
Laila Fresjarå Foldvik. Gå til den siterte teksten.
Jeg gikk også grundig igjennom Bibelen, fra perm til perm, for å se hvordan Gud ser på barn og oppdragervold. Jeg konkluderte til slutt med at jeg overhodet ikke tror kristne foreldre trenger å straffe barna sine i det hele tatt. Dersom Jesus har sonet all vår synd på Golgata, og tatt den straffen som vi fortjener, hvorfor i all verden skal vi drive på med å straffe barna våre? Hvordan kan da barna lære om nåden?

Det er helt utrolig at det kan finnes kristne som holder på med en misforstått gammeltestamentelig avstraffelse av barn.

Å slå hverandre er feil,og å slå barn er tidobbelt feil.

Får håpe slikt blir anmeldt og stoppet tvert.Jeg kjenner ikke en eneste kristen som har et snev av slike holdninger,og derfor nekter jeg å tro at dette er særlig utbredt.

Men vi skal være klar over at dette foregår i stort omfang i mange innvandrerkulturer.

 

Kommentar #5

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

"Det står jo i Bibelen"...

Publisert rundt 5 år siden
Rune Holt. Gå til den siterte teksten.
Det er helt utrolig at det kan finnes kristne som holder på med en misforstått gammeltestamentelig avstraffelse av barn.

Jeg synes ærlig talt ikke det er "utrolig" i det hele tatt - at det ennå finnes kristne som med Bibelen i hånd støtter fysisk avstraffelse av barn.  Årsaken er like enkel som den er rystende komplisert:  Det hele er et fortolkningsspørsmål, som krever teologisk bakgrunnsinnsikt og kunnskap i kontekstualisering. 

Mange kristenradikale fundamentalister hevder jo at "Guds Ord" må tolkes "slik det står", og da er jo ris på blanke messingen faktisk et nærliggende tiltak for å etterkomme oppfordringen om å "..hudstryke den sønn man har kjær" og "...tukte ham tidlig".  Dessuten vil jo mange også kunne hevde at en betimelig dask med bjørkeriset ikke har skadet dem i oppveksten, men tvert imot bidratt til både respekt og folkeskikk i moden alder...

Idag vet vi jo at dette ble sagt inn i en kontekst der fysisk avstraffelse av barn var helt vanlig, og følgelig må forstås i lys av dette.  Men kontekstualisering er dessverre langt ifra noen sedvanlig disiplin i kristenkonservative, karismatiske miljøer som vil være radikale og tro mot "Bibelens klare ord".  Det står jo faktisk svart på hvitt i Bibelen...

Jesus selv snakker jo også titt og ofte om å"...få mange slag", i forbindelse med ulydighet mot Gud.  I filmen "Twelve years as a slave" som gikk på kino for en tid tilbake, var jo dette bl.a. et av skriftsstedene som plantasjeeierne i 1800-tallets USA siterte ofte for sine slaver - som en slags guddommelig legitimering av at det var med Guds samtykke at mishandlingen kunne fortsette. 

Mitt poeng er her at Bibelen er en svært så risikabel bok å legge i hendene på kreti og pleti, dersom innholdet skal tolkes bokstavelig og fritt praktiseres deretter.  Da er det duket for både mishandling, amputasjon av legemsdeler, gråt og tenners gnidsel - samt ikke minst seksuell diskriminering, ekskludering og undertrykkelse av annerledes tenkende.

Kommentar #6

Lilli Spæren

172 innlegg  2067 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden

Jesus har heldigvis vist oss at ikke-vold er veien å gå.

Kommentar #7

Magnus Leirgulen

66 innlegg  3964 kommentarer

Publisert rundt 5 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Jeg synes ærlig talt ikke det er "utrolig" i det hele tatt - at det ennå finnes kristne som med Bibelen i hånd støtter fysisk avstraffelse av barn. Årsaken er like enkel som den er rystende komplisert: Det hele er et fortolkningsspørsmål, som krever teologisk bakgrunnsinnsikt og kunnskap i kontekstualisering.

Dette kan du ha rett i, på en måte.  Det som er utrolig er at mange kristne, til og med profilerte forkynnere som vi ser, ikke har fått med seg at vi lever i den nye pakta.

Den gamle pakt hadde loven som rettesnor. Den skulle oppdra Israelsfolket.  Den kan inndeles i tre deler. Den borgerlige lovdelen, (her inbefattes altså avstraffelser som opplæring i rett adferd i sosial sammenheng)  Det er her avstraffelse av barn i GT kommer inn.                                                          Den andre delen er seremonialloven som foreskriver alt som har med tabernakel og tempelets gudstjenester å gjøre.  Disse er opphevet, og derfor ikke aktuelle i Nådens, Kjærlighetens og Tilgivelsens tidsalder å gjøre.

Da har vi moralloven igjen - De Ti bud. Disse er skrevet på steintavler med Guds egen finger, en allegori som forteller at den ikke skal oppheves, slik  Jesus også sa det.

Det kreves altså ikke så uhorvelig med teologisk bakgrunnskunnskap for å forstå akkurat dette.

De ti bud er en oppskrift på hvordan en skal forstå viktigheten av å fremelske kjærlighetsrelasjoner til Gud og medmennsker.

Her er riset byttet ut med gulroten, for å si det litt banalt.  Dette ser vi også noe av i det 5. bud, rettet mot barn.  Ære foreldrene dine, og lytt til dem, så skal det gå deg vel. Fritt oversatt av meg her.

Kjærlighet, ømhet, å bli tatt på alvor, bli sett, er noe av det barnet trenger mest, for å bygge seg opp en indre trygghet på seg selv, sine medmennesker og Gud.  Det er nåden i i praksis. 

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1995 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1176 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 958 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 766 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere