Kristen oppdragervold.

Selv om jeg i hovedsak har min kristne bakgrunn fra statskirken og indremisjonen, ble mye av ungdomstida mi på 70 og 80-tallet brukt i mer karismatiske miljøer. Ett av forbildene var Hans Bratterud.

Pastoren som ble anmeldt for å ha oppfordret kristne foreldre til å slå barna sine. Fordi det står i Bibelen. Jeg tenkte vel at det må være starten på kristendomsforfølgelsen at det ikke skulle være lov å si slikt. Og mente han hadde rett.

Samtidig visste jeg at jeg selv ikke kunne klare å gjøre noe slikt med barna mine. Derfor bestemte jeg meg for å ikke få barn, da jeg giftet meg som 20-åring. Da jeg under studiene mine kom i befatning med psykologi og psykiatri og ikke minst tilknytningsteorien, gjorde det et dypt inntrykk. Studietiden ble et vendepunkt, hvor jeg ikke bare fikk sette meg grundig inn i hva faglitteraturen sier om hva barn trenger og hvordan barn utvikler seg.

Jeg gikk også grundig igjennom Bibelen, fra perm til perm, for å se hvordan Gud ser på barn og oppdragervold. Jeg konkluderte til slutt med at jeg overhodet ikke tror kristne foreldre trenger å straffe barna sine i det hele tatt. Dersom Jesus har sonet all vår synd på Golgata, og tatt den straffen som vi fortjener, hvorfor i all verden skal vi drive på med å straffe barna våre? Hvordan kan da barna lære om nåden?

Midt i mine studier og grublerier kom en venninne tilbake fra sine studier i Tulsa. Hun hadde med seg flere bøker om kristen barneoppdragelse, blant annet en bok som het "Spanking" ("Rising").

Hvert kapittel startet med et vers fra ordspråkene, og ble avsluttet med et "nøkkelord". I et av kapitlene blir det forklart at barn allerede fra det begynner å krabbe kan være ulydige. Og all ulydighet måtte straffes med ris. Og det var viktig at risingen var hard nok og varte lenge nok til barnets gråt endret seg fra "cry of rebellion" (("opprørsgråt") til "cry of repentence" ("forsoning/angergråt").

Jeg fikk tre barn og flyttet til Frankrike. På de fire stedene jeg her bodde, var jeg i samtlige evangeliske menigheter alene om å si nei til kristen oppdragervold. Ikke så rart egentlig, da oppdragervold er svært vanlig i befolkningen forøvrig. Mine synspunkter ble likevel lyttet til med interesse i de fleste sammenhenger, da det jeg sto for var både nytt og annerledes.

Etter at fjerdemann ble født, flyttet vi fra Nancy til Annecy, hvor vi med en gang ble kontaktet av den lokale pastoren. Stor var gleden da det viste seg at han var norsk. Vanskeligere ble det da hans franske pastorfrue forsøkte å undervise de andre mødrene om viktigheten av å starte med å rise barna så tidlig som mulig. Hennes mann, altså pastoren, hadde gitt kraftig ris til deres sønn da han var seks uker gammel. Siden hadde han ikke grått, fortalte hun.

Sjokkert satt jeg på kvinnesamlingen, og forsøkte meg på noen forsiktige spørsmål. Som resulterte i at noen av mødrene begynte å gråte, mens de fortalte om psykiske lidelser tenåringene deres idag slet med. Som de fryktet kunne ha sin rot i all denne slåingen.

Jeg fikk selvsagt kritikk i etterkant av pastorfruen. Parallelt med disse menighetsopplevelsene, oppdaget jeg hva "tilknytningsomsorg" var, via den internasjonale ammebevegelsen La Leche League. Det gikk opp for meg hva slags omsorg barn på Bibelens tid fikk. En omsorg som bar preg av en tett og nær morskontakt, med amming og stell etter barnets rytme og mye kroppskontakt. Også om natten. Slik var det i tusenvis av år.

Og helt fram til vår tid, til John B Watson, grunnlegger av behaviorismen (læringsteprien) lanserte ideen om at morskjærligheten var skadelig for barn. Han anbefalte derfor minst mulig kroppskontakt med spedbarnet. Aller helst burde spedbarn vokse opp på institusjon. Men som en nestbest-løsning kunne de vokse opp i hjemmet, bare det fikk ligge i mørke rom, alene og kun tas opp til faste tider.

Utrolig, og skremmende nok, ble ideene hans med en gang adoptert av leger og myndigheter. Kanskje alle disse mennene som hadde noe å si i samfunnet, ikke minst pastorer, synes det var litt greit å få satt kvinnene igang med litt annet arbeid, og få slutt på all denne ammingen og dullingen av de minste til alle døgnets tider?

Fortsatt ser man to hovedretninger innenfor foreldreopplæring i amerikanske menigheter. Den ene er basert på streng kontroll og straff av ulydighet, mens den andre er mer opptatt av tilknytning og kjærlighet, inspirert av Dr. William Sears barnelegen bak "attachment parenting" (tilknytningsomsorg) (I innledningen av boka "The Complete Book of Christian Parenting &Child Care" beskriver han denne konflikten som foregår i enkelte amerikanske menigheter)

Da jeg flyttet tilbake til Norge i 2003, var jeg svært spent på hvordan holdningene til barneoppdragelse i "frikirke-Norge" hadde utviklet seg. (jeg hadde vært borte fra landet i 11 år uten internett!). Spent lette jeg i litteraturen som ble solgt på ulike kristne sommerstevner. Til min store sorg fant jeg bare "Babyboken" fra Prokla-Media, som allede i første kapittel følger opp Watsons råd om faste tider for mating og stell, samt en direkte advarsel mot "min" tilknytningsomsorg og La Leche League. Mer leste jeg ikke av den boken.

Håper bare ikke de 12 mannlige forfatterne (ikke en eneste kvinne på forfatterlisten) anbefaler fysisk avstraffelse i løpet av boken. Jeg er derfor glad for at Vårt Land har løftet denne debatten, da det kan hende det er nødvendig..