Verdidebatt

Når liket blir kaldt

Kan vår holdning til menneskeverdet påvirkes av hvordan vi behandler våre døde?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Science fiction-romanen Dune foregår på ørkenplaneten Arrakis. Der er det så tørt at mennesker ikke kan leve – så folket der tvinges til ekstreme tiltak for å spare på vannet. Når noen dør blir liket preparert slik at vannet (omtrent 60 prosent av kroppsvekten) gjenvinnes. Tørrstoffet tilhører individet, men vannet tilhører stammen – og tilbakeføres til drikkevannsreservoaret.

I oljelandet Norge har vi vann nok, men verdsetter karbonet. Da er det kanskje ikke så rart at noen har begynt å karbonisere sine kjære, omdanne kremasjonsasken til diamanter.

Hvor går egentlig grensen for hva man kan gjøre med et dødt legeme? I Irland, hvor de har en grunnlovsparagraf som gir fosteret fullt menneskeverd alt fra unnfangelsen, ville legene forsøke å holde ved like (sic!) kroppen til en ung kvinne som døde da hun var gravid i uke 15. De ville bruke liket hennes som en slags inkubator fram til babyen ble levedyktig – noe som ville ta uker og måneder. Da de ga opp var kroppen i ferd med å gå i oppløsning grunnet infeksjoner og sviktende blodsirkulasjon.

Saken reiste likevel problemstillingen: Hvem har bruksretten til en død kropp? Vi tar allerede organer fra døde mennesker og transplanterer over i andre som kan nyttiggjøre seg dem. Hvorfor er det greit, mens mange (jeg også) opplevde saken fra Irland som grotesk?

I Norge er kremasjon en vanlig måte å behandle en død kropp på, og selv synes jeg dette framstår som den beste metoden. Jeg ser det ikke som spesielt verdig at liket skal gå langsomt i forråtnelse, begravd seks fot under jorda. Skal jeg først bli til jord kan det like gjerne gå raskt og renslig for seg. Historiene om mislykket innpakking av lik på Oslos gravlunder frister ikke, og uansett vil en stadig voksende befolkning skape et logistikkproblem, dersom alle skal begraves hele.

Et lik er vel bare organisk masse som for alltid har mistet evnen til å fornye og opprettholde seg selv, og som vi på en eller annen måte må rydde unna. Men i disse Holocaustdager minnes vi kremasjonsovnene i Auschwitz – det ligger åpenbart en fare i dette å behandle døde mennesker på en for kynisk og materialistisk måte. For noen år siden ble det funnet drøssevis med urner på bunnen av Zürich-sjøen. Det ble påstått at dødshjelpsklinikken Dignitas, i nattens mulm og mørket, hadde dumpet levningene etter selvmordsturister som bare hadde betalt enveisbillett til Sveits.

Det som virkelig betyr noe er hvordan vi behandler hverandre mens vi ennå er i live. Men kanskje kan vår holdning til andre mennesker, til menneskeverdet, også påvirkes av hvordan vi behandler våre døde.

Mange knytter behovet for gravferdsritualer til den første spede utviklingen av religioner blant menneskene. Kanskje har dette bidratt til å opprettholde en grad av respekt for de døde og deres levninger. Men det har også gitt bisarre utslag, der samfunnets ressurser har blitt ødslet bort på overdådige monumenter mens folket vansmekter. Nekropoliser der mumier og skjeletter hoper seg opp – vi får håpe deres sjeler i det minste har fått evig hvile!

Da min bestefar døde ble urnen hans satt i en umerket grav. Han ønsket ikke at de levende skulle kaste bort sine liv på å dyrke de døde. Jeg var 12 år den gang, og ble nok formet av dette: Til dags dato har jeg aldri følt behov for å oppsøke mine forfedres graver. Det ville kanskje vært annerledes om det var mine egne foreldre, en ektefelle eller et barn.

Jeg vet ikke hva som er rett – men kanskje etikkens gylne regel kan være til nytte også i dette spørsmålet: Du skal gjøre mot din nestes lik som du ville ønsket at han gjorde mot ditt eget.

FØRST PUBLISERT I SPALTEN GJESTEN, VÅRT LAND 7.2.2015

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt